Kule ting-serien

Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg
Kule ting-serien
Gyldendal 2012

KONTRASTER, KONSEKVENSER OG KURIOSA

Jeg tror disse bøkene er svært moderne; de inneholder kontekstløse triviakunnskaper, de representerer nødvendig kunnskap, har et snev av livsvisdom og en dose prompehumor, og de kan tilpasses lesesituasjonen: Vi kan bruke fem sekunder eller en helt dag på en side/setning. I utgangspunktet var min eneste innvending denne: Trenger vi barnebøker hvor fortellingen er usynlig og onelinerne står på geledd?

Konseptet
To menn samarbeider om en serie fotobilledbøker med kuriøse opplysninger om likt og ulikt. En av dem er førskolelærer, den andre er journalist og standup-komiker.

Serien består av fire bøker: Kule ting for en 2-åring, … for en 3-åring, … for en 4-åring og … for en 5-åring.

Ulike typer opplysninger
Hver bok er på 32 sider, og er enhetlig bygget opp: På hvert oppslag finnes det et fargefotografi på høyre side, og en kort tekst på venstre side. Det er vanligvis ett bilde, og en–to setninger, men det hender at det er to bilder eller tre setninger.

De enkelte tekstene er i utgangspunktet belærende helsetninger uten tvil, nyanser eller rom for subjektive reaksjoner fra avsenderen. Likevel framstår tekstene som utsagn fra de to tegnede gjennomgangsfigurene Solveig og Viktor, som presenterer seg selv på forsatspapiret, og ellers bare er anonymt til stede gjennom bøkene med sin tegning (skal vi heller si sitt ikon eller sin «avatar», kanskje?) som markør av at det er de som står som den fiktive avsenderen av tekstene.

I boka for toåringen er nesten alle tekstene bygget opp etter ett av to prinsipper: kontraster og konsekvenser: «Menn kan ha skjegg og bart. Det har ikke damer.» og «Gulvet er hardt. Madrasssen er myk.» er to eksempler på kontraster. Et eksempel på konsekvens er «Kaster du steiner i vannet, sier det plopp. Så blir det ringer i vannet.» I et tilfelle har man endog kombinert de to teksttypene, slik som dette: «En sitron smaker surt, og en rosin smaker søtt. Når du spiser sure ting, rynker du på nesa.». Det eneste bruddet på mønsteret av kontraster og konsekvenser finnes på nest siste side: «Det finnes nesten ingen rosa biler.»

Aldersmessig progresjon?

Det ser ut til å være en progresjon i bøkenes utvalg av kunnskap som skal stå i forhold til barns utvikling. I toåringsboka handler det som nevnt om kontraster og konsekvenser. I treåringsboka ser temaet ut til å være «Du er. Og verden er rundt deg», med tekster som «Alle barn og voksne har et navn. Det er mamma og pappa som har bestemt hva du skal hete.» og «Du kan ikke kile deg selv så du ler på ordentlig.»

I boka for fireåringene handler det om å utgjøre en forskjell: «Flere barn har det samme navnet som deg. Men det er bare du som er deg.» og ikke minst: «Hvis du promper i vannet, kommer det bobler. Pass på så du ikke tar i for hardt!»

Hos femåringene handler det om anatomi, språk og proporsjoner: «Et menneske som er langt unna, kan se ut som om han er like liten som fingeren din. Men når han kommer nærmere, er han kanskje større enn deg.» og «Pinner kommer fra trær, men det gjør ikke fiskepinner.». Det er en økende grad av paradokser og ordspill i bøkene fra den yngste til den eldste, i tråd med barns evne til å reflektere over virkelighetens iboende ironi: «Hvis du leter etter en leke, finner du den alltid på det siste stedet du leter.»

For den som skal kjøpe eller låne bøkene er det imidlertid vanskelig å se at aldersinndelingen har noen betydning. Når morfar skal kjøpe bursdagsgave er selvsagt valget av bok lett, men når bøkene leses i barnehagen eller lånes på biblioteket, er det sannsynlig at alle bøkene vil bli lest i en jafs. Kan vi da si at den gjennomtenkte redigeringen med tanke på barns kognitive utvikling har mistet sin betydning, eller har bøkene også og fremdeles en belærende undertekst til de voksne om hva barn kan forstå og more seg over på de ulike alderstrinn?

Morsomt …
Denne typen bøker, med halvveis løsrevne fakta med høy pussighetsfaktor, er en gjenganger i bokmarkedet for voksne. Vi kan nevne Jon Almaas’ bok Bare så du vet det: en samling av ting du kanskje gjerne vil vite (2003) eller Kan kuer gå i trapper? (2006). Og strengt tatt fungerer jo også Guinness’ rekordbok og de mange quizbøkene på samme måte. Disse trivia-samlingene er i mine øyne en form for «ikke-bøker», dvs. bøker som produseres som bøker, ser ut som bøker og selges som bøker, men som ikke har den type innhold som vi vanligvis forbinder med en «bok»: enten en gjennomarbeidet fiksjonsfortelling eller en planmessig organisert fremstilling av kunnskap. Vanlige typer ikke-bøker er lekebøker, i-stedet-for-en-blomst-bøker med vakre fotografier og liksomkinesiske visdomsord, og vitsebøker av typen «Utedassboka», ferdig utstyrt med tråd for å henges opp.

Jeg nærmet meg disse bøkene som skeptiker, i tråd med motviljen mot å introdusere flere sjangre av «ikke-bøker» for barn. Under arbeidet med bøkene har jeg imidlertid blitt overbevist om at bøkene har flere gode sider, og slett ikke bør sammenlignes med ikke-bøker. For det første fremstår de som gjennomtenkt og gjennomarbeidet, med en struktur i hvilke undrefakta som presenteres. Dertil finnes det på en eller annen måte en innebygget, nesten usynlig narrativ identifikasjon ved at de to figurene Solveig og Viktor navngis og brukes som fortellere. For det tredje ble jeg litt sjarmert av at bøkene faktisk fenger. Min testleser på fem sa at bøkene var «dritartig», og ble fast bestemt på å selv undersøke om det virkelig er slik at morgenurin er mørkere enn kveldsurin.

Fra et bibliotekarsynspunkt er det som regel like viktig at noen leser for barna, som hva de leser. Erfaring har vist oss at den moderne, empatiserende og psykologiserende billedboka mest er en arena for mødre og for noen fedre med høyere utdanning. Bøker som Kule ting … vil derfor være velkomne for å trekke flere fedre inn i lese-med-barna-gleden.

Og mest av alt tror jeg at bøkene fungerer som de var tenkt å gjøre. Det er en type bok som flytter fortellingen ut av boka, og legger mye potensial inn i lesesituasjonen. Utvalget av undrefakta kan brukes som samtalestarter, som utgangspunkt for små forskere, og til å flire sammen.