Kult å kunne. Hjernemat for nysgjerrige

Informasjon uten refleksjon

Kult å kunne er ikke en tradisjonell oppslagsbok. Den er ikke et leksikon ordnet alfabetisk på et utvalg oppslagsord, og den er ikke en kunnskapsbok ordnet systematisk etter en fag- og emneinndeling. Riktignok finner vi en emneoversikt på noen av de første sidene og en alfabetisk ordnet indeks bak i boken. Emneoversikten er ordnet etter regnbuens farger i en nokså tradisjonell faginndeling: gult for ’vitenskap, teknologi og verdensrommet’, lys grønn for ’steder, samfunn og tro’, grønn for ’Historie’, lys blå for ’Naturens verden’ osv. Ser vi på emnene som er listet opp under hvert hovedområde, finner vi at området ikke er holdt sammen innenfor et gitt antall sider, men spredt ut og flettet inn i hverandre gjennom hele boken. Fag- og emneinndelingen er nemlig underordnet et annet system: leserens vilkårlige eller planløse interesse- eller assosiasjonsstyrte flakking, vandring eller orientering. Forut for innholdsoversikten finner vi derfor et oppslag om hvordan boken skal eller kan leses:

Vet du hva? Alt rundt oss henger sammen – ofte på overraskende måter. Alt fra deg til meg (altså denne boka) til den neste tingen du ser på når du løfter blikket …

Også den engelske originaltittelen, Pick me up snakker til leseren og innbyr til den tilfeldige lesemåten. Insisteringen på det tilfeldige henger sammen med oppslagsverkets encyklopediske karakter. Det vil si et bokverk der kunnskap henger sammen i en slags sirkel av viten. Den moderne encyklopediens far, Denis Diderot, som sammen med Jean Leronde d’Alembert arbeidet i nærmere tjue år med det 17 bind store verket, hevdet at hvis kryssreferansene er godt planlagt og vel plassert, så kan de gi encyklopedien kraft eller makt til å endre folks vanlige måte å tenke på. Det ligger altså et stort potensial i en bok som Kult å kunne, blant annet en mulighet til å utfordre og utvikle leserens evne til å bevege og orientere seg både i de enkelte oppslag, i boken som helhet og i det kunnskapsstoffet som presenteres.

Læreplanpris
I England vant boken i 2006 The English Association’s Best Children’s Illustrated Books pris knyttet til læreplanen National Curriculums nøkkeltrinn 2 (7-11 år). Begrunnelsen for prisen har sammenheng med bokens evne til å imøtekomme “the iPod generation’s” behov for både å gjøre streif og grundig undersøkelse i den enorme informasjonsstrømmen den beveger seg i. Men også med troen på at ”much learning will be communicated through the vast variety of illustrations”. Behovet for å underbygge litteraturpriser til faglitterære tekster for barn og unge med at det er mye kvantitativ kunnskap å lære, ser stadig ut til gjøre seg gjeldende. I mindre grad ser man (forlag, lærere, foreldre) ut til å være opptatt av hvilken betydning formen kunnskapen presenteres i har å si for hvordan man skal forstå hva kunnskap – eller kunnskapens verdi – er. Tittelen på den norske oversettelsen, Kult å kunne, antyder at kunnskap kan ha en form for sosio-relasjonell markedsverdi, at man etter å ha lest i boken kan komme til å kunne – eller vite – noe ikke mange andre vet, noe man ikke trodde det var interessant å vite, og som man fort kan ha nytte av ute i samfunnet.

Kult?
Hva er det som regnes som kult å kunne? At noen blomster kan sove, at det bor cirka 19 millioner kjæledyr i Japan eller at ”krig er ille, men den medfører én god ting: teknologisk nyskaping”? Mønsteret for et stort antall av bokens oppslag ser ut til å være at en viss del av tekst og illustrasjoner tar sikte på å legge fram en minimumsinformasjon om emnet. Det kan være ulike former for avgrensning eller definisjoner, eller det kan være en kort historikk. Parallelt med dette tar oppslaget avstikkere til mindre kjente sider ved emnet eller nærmer seg emnet fra et mer problematiserende eller spørrende perspektiv. I et oppslag om terrorisme stilles for eksempel spørsmålet ”Hvem bør kalles en ”terrorist?”. Boken gir eksempler på personer som først er blitt oppfattet som terrorister og siden internasjonalt (til en viss grad) anerkjent som politikere. Er dette noe som er kult å kunne eller er det historiske og politisk interessant å reflektere over slike endringer?

Kult å kunne frister og reklamerer med det kuriøse, med det overraskende eller uventete. Med opplysninger og detaljer som når det kobles med annen informasjon, kan ha nok sprengkraft i seg til å forandre leserens måte å tenke på, måte å forstå verden på. Dessverre demper eller isolerer bokens dominerende konsensustenkning mange av disse ansatsene til alternativ forståelseshorisont. Boken befester langt på vei et tradisjonelt, vestlig kunnskapsparadigme. Det er nok å lese oppslaget om de arabiske landene eller om det å være jente for å oppdage dette:

Jenter er mer følsomme og omsorgsfulle enn

gutter 224

. OK, dette er en kraftig generalisering (før dere gutter begynner å hulke), men det er en biologisk grunn til det. Jenter er født med evnen til å få barn og å fø dem opp til å bli voksne. De er biologisk programmert til å kunne identifisere seg sterkere med andre mennesker enn gutter er.

Sitatet ovenfor gir også et visst inntrykk av bokens stilistiske karakter. Det vil si en blanding av et hverdagsnært, kult eller personlig språk og en fagspesifikk terminologi.

Geografien i språket
De fleste oppslagsverk for barn og unge som blir utgitt på norsk er enten oversettelser eller bearbeidete utgaver av engelskspråklige originaler. Og mange av disse er, som Kult å kunne, utgitt av forlaget Dorling Kindersley. På barnebokmarkedet har forlaget, som ble etablert i 1974, spesialisert seg på fag- og faktabøker. Siden forlagets utgivelser først og fremst har det store engelskspråklige området (England, USA, Sør-Afrika) som marked, kan både en del av eksemplene og de kulturelle referansene fortone seg noe fremmedartet for norske barn og unge. Blant annet er bokens eksempler på kjente plott i ulike typer litteratur nok mer gjenkjennelig for barn og unge med en engelskspråklig kanon som bakteppe. Hvor mange norske barn og ungdommer kjenner Fluenes herre, Othello, Canterbury-fortellingene, Glassklokken eller Flukten til Watership? Andre mer subtile referanser er for eksempel den til Haikerens guide til galaksen man finner på side 23 der det med store bokstaver kun står: ”Hva er meningen med livet? Se side 42”.

I en så emnepluralistisk og omfattende oversettelse som Kult å kunne nødvendigvis må være, er det selvsagt ikke vanskelig å finne svakheter og feil. Når jeg her vil trekke fram én av disse, skyldes det at denne svakheten (feilen) henger sammen med det jeg oppfatter som et konserverende trekk ved boken. Det som undrer meg er hvorfor de norske oversetterne gjentatte ganger velger å oversette ”scientist” med ”vitenskapsmann” når ordet ”forsker” er mer dekkende og nøytralt.

Visuelle virkemidler
Bokens enorme variasjon i visuelle virkemidler gjør den både tiltrekkende og spennende uforutsigbar. Hva som fungerer og hva som forstyrrer vil sannsynligvis variere veldig fra leser til leser. Etter min mening kunne noen oppslag kanskje vært tjent med et litt mer dempet eller rendyrket valg av virkemidler. Det er ikke bare å skråstille skriften i alle mulige retninger og fylle boksene med ulike farger, så blir det kult for iPod-generasjonen. Noen mener denne generasjonen er blitt atskillig mer formbevisst og bildeanalytisk enn det wordart-pionerene som formga lærebøkene på 80-tallet var.

Et større problem enn farger og figurformer er i mange oppslag kanskje valg av skrifttyper og skriftstørrelse. Liten skrift på mørkegrønn bakgrunn kan være vanskelig å lese. Men leser man boken i små doser og ikke fra begynnelse til slutt, holder man det kanskje ut. Og kanskje er det nettopp i små doser denne boken egner seg best. Den kan derfor med fordel ligge framme på steder der man ikke alltid har noe bedre å foreta seg som for eksempel på venteværelser, pauserom, på stuebordet, i bibliotekets sofakrok, på do og på lett tilgjengelige steder i klasserommet. Å plukke opp boken og lese vilkårlig i den vil kanskje kaste nytt lys over et og annet fenomen, men grunnlag for en hel revolusjon vil møtet med boken neppe kunne bli. Da var det nok noe annet med Diderot og d’Alemberts Encyklopedi som skal ha beredt grunnen for den franske revolusjon.