Kumat-pakkene og Venner

Tekst: Bjørn F. Rørvik
Bilder: Per Dybvig
Kumat-pakkene
Cappelen 2005

Tekst: Trond Brænne
Bilder: Per Dybvig
Venner
Aschehoug 2005

Rørvik/Dybvik

”Vi har ingen ellediller eller krokofanter, men vi har en grevling i taket”.
Strofen fra Knutsen & Ludvigsen rant meg i hu da jeg leste nummer fem i duoen Rørvik/Dybvigs bildebokserie om Reven og den retthalete Grisungen.

Kumat-pakkene er den mystiske tittelen denne gangen, og det et virkelig mysterium våre venner må løse når vintermaten til kua forsvinner på mystisk vis.
Først pakker de maten i store, runde, hvite plastpakker som de taper godt igjen. De hvite matpakkene ser ut som store egg der de ligger på jordet, men så blir de borte. Hvem har tatt dem? Det spekuleres i alt fra rom-monstre, til kyr på eggslang, men løsningen kan ingen klare å tenke ut. Og det er her strofen fra grevlingsangen kommer inn.

Bjørn F. Rørvik har en befriende løssluppen og humørfylt fantasi. Den er meget direkte og kanskje, eller nettopp derfor, blir tekstene hans så herlig absurde. De er konkrete og beskrivende slik at vi lett kan se det for oss og tro på det vi ser. Og alle har vi sett disse hvite, plastinnpakkete høyballene der de ligger strødd utover jordene som egg fra en annen tid. Rørvik setter bare andre ord på dem, og vips blir det magisk realisme i stedet for moderne landbruk.

Det er settingen, så kommer historien og som ofte før så handler det om vennskap, lojalitet, og om det å hjelpe hverandre.

Diskusjonen går høyt og varmt blant Reven og Grisen og her blir de meget menneskelige når de mistenker først den ene og så den andre for tyveri. Fjompenissen Papp, den litt ubestemmelige menneskelignende, ubehøvlete fyren dukker opp fra et meget nødvendig ærend bak buskene, men til noen hjelp er han ikke.

Det er noe med persongalleriet og det store i det nære i Rørvik/ Dybvigs bøker som leder tanken hen på Rune Belsviks bejublede bøker om Dustefjerten og vennene hans; Bollefisen, Holesnusken osv. Deres karakterer er mer komplekse fra Belsviks penn, mens det er Per Dybvigs viltre og nevrotiske tegninger som utfyller karakterene til både Reven og den retthalede Grisen i Rørvik/Dybvigs serie: Reven er nevrotisk, mager og falmet i pelsen med oppsperrede øyne i flikete og rufset kolorerte blyant og tusj-tegninger. Grisen er rundere og naivt avslappet – for ikke å si lett å overtale til det meste.
Det er mangelen på pekefingrer i Rørvik/Dybvigs bøker som gjør dem så tiltrekkende.
I denne historien er det er ingen rettlinjet moral som leder oss fra a til å. Rørviks tekst og Dybvigs illustrasjoner moralen i hopp og spring og snirklete omveier før det ender i lutter velvilje, slik det kanskje bør, for da sover man så mye bedre etterpå.

Brænne/Dybvig
Med økt popularitet stiger faren for å bli overeksponert i et lite barnebokland som Norge.
Per Dybvigs gode penn er meget karakteristisk og derfor vil man automatisk kjenne igjen kloa hans selv om boka handler om noe annet, og det kan være litt forvirrende.

I Trond Brænne/Per Dybvigs bok ”Venner” er det også en gris med, men den er ikke retthalet, og her er også en nevrotisk hare i tillegg til en snill høne og en stor og kanskje klok hest.
Venner er de, men det er ikke våre gamle venner, selv om de ligner så veldig.

Her er det virkelig illustrasjonene som bærer og man kan stille spørsmålet om ikke Dybvig rett og slett kunne stått alene. Men, så leser du boken, så leser du den høyt og du merker at den holder nettopp fordi forfatter og illustratør er så samkjørte og det ligger mye mellom linjene. Det handler om essensen av vennskap. Hvis du virkelig skjærer inn til benet, skreller bort alt uvesentlig og svarer på spørsmålet: Hva er vennskap? Da blir kanskje svaret denne boka.

Dyra på gården vil bli bedre kjent og inviterer hverandre hjem til noe å bite i.
Som venner flest er de temmelig ulike, både av størrelser og gemytt: Skjæra liker det meste, en grei type, tar alt på strak vinge enten det handler om besøk i et kaninbur, eller å rulle seg i bingen. Grisen er rund i kantene, blid og med et optimistisk; det klarer vi, klatrer den i trær og spiser mark. Kaninen synes alt er interessant, en nysgjerrig, velvillig type uten bastante meninger og klar for det meste fra sølerulling til hønsehus. Høna er likeså, med en moderlig omsorg for de andre, hønemor som hun er. Hesten er stor. Han har litt problemer med å klatre i trær, sitte i kaninbur og spise mark. Men klager han? Nei, hans innvending modereres til et minimum; kanskje litt trangt, kanskje litt sølete, kanskje litt vanskelig, sier han og snur situasjonen ved å invitere alle på ridetur. Samlet, på et varmt hestehode, bærer de hverandre til bakketoppen der de i lutter vennskapelig ånd skuer utover gården, deres felles hjem og gleder seg sammen i solnedgangen.

Så enkelt kan det gjøres. Og det gjør Trond Brænne og Per Dybvig godt sammen. De har jobbet godt sammen tidligere. I billedboka GNU! 1995 (Bonnier Carlsen) la de opp tekst og illustrasjon som en diskusjon mellom forfatter og illustratør der ingen ble riktig enige. Resultatet ble riktig frodig og rufsete. Dagens samarbeid har en bærende idé om vennskap som støttes av den meget knappe, men allikevel karaktertegnende teksten. Flott hvordan for eksempel kaninen karakteriseres med sine gjentakelser – Interessant og alt det nevrotiske, men meget velvillige i karakteren får sitt «understatement» i Dybvigs frynsete, vibrerende tegninger av en kanin med tenner på tørk og oppsperrete øyne.

Dybvigs illustrasjoner er også denne gang strektegninger i tusj, lavering og fargeblyant. Det er tegninger av våre venner dyrene og et meget sparsommelig landskap, tegninger som karakterstudier. De er treffende og utdyper den sparsommelige teksten ved hjelp av kroppsholdning, mimikk og oppstilling. Typografien brukes bevisst variert knyttet opp mot den enkelte karakteren. Det kan virke litt rotete med så mange ulike skrifttyper på en og samme side, men det fungerer.