Tittel: Kunst
Tekst: Bjørn Arild Ersland
Forfatter: Bjørn Arild Ersland
Fotograf: Asbjørn Jensen
Forlag: Mangschou
Årstall: 2012
Antall sider: 104

Malerier: Natasja Askelund

Kunst er dødsviktig

Det påstår i alle fall Natasja. Bjørn Arild vil vite hvorfor.

Vi er omgitt av kunst hver dag, i parker, gallerier, i media, på skolen. Noen har kunst hjemme, og på arbeidsplassen. Det er ikke like lett å forstå hva kunsten handler om, selv om man liker den. Derfor har barnebokforfatter, fagbokforfatter og etnolog Bjørn Arild Ersland snakket lenge og grundig med en kunstner og flere andre som har kunst som yrke. For dem er kunst det hele livet dreier seg om:

  • Natasja Askelund, (f. 1969) er kunstner og maler bilder. Hun bor og arbeider i Stavanger.
  • Trond Borgen, (f.1950) er kunstkritiker i Stavanger Aftenblad. Han skriver om kunst i ulike kunsttidsskrift, holder foredrag og har utgitt flere bøker om kunst og om kunstkritikk. Bakerst i denne boka har han skrevet en kunsthistorie som det tar seks og trekvart minutt å lese.
  • Arve Opdahl (f.1952) er gallerist og kunsthandler. Han driver Galleri Opdahl i Stavanger og i Berlin.
  • Asbjørn Jensen (f.1964) er fotograf og grafisk designer i Stavanger. Han har tidligere laget boka Fengslet sammen med Bjørn Arild. Han driver forlaget Pelikan sammen med blant andre Karl Ove Knausgård.

Hvordan er det å være kunstner – og hva gjør kunst til kunst? Det ville Bjørn Arild ha svar på. For tre år siden kjøpte han og kona Kari et bilde av Natasja Askelund. Det har han på veggen i stua si og ser på hver dag. Etterhvert har han blitt kjent med kunstneren også.

Natasja er ikke så kjent utover i Norges land ennå, men er i god gang med å bli det, blant annet gjennom utstillinger i Galleri Opdahl i Stavanger, gjennom positive kritikker av utstillingen i Stavanger Aftenblad, og gjennom samarbeidet med Bjørn Arild Ersland – som denne boken er er resultat av.

Nettverket

Før boken kom ut har Bjørn Arild og Natasja (alle er på fornavn i denne boken) også laget et kunstverk sammen, på fasaden til Oslo S, i julen 2010. Mens de arbeidet med boken har Natasja fått utstillingsplass (som hun ønsket seg veldig) i Galleri Opdahl, hos Arve. Og i det jeg skriver denne anmeldelsen, leser jeg i Stavanger Aftenblad at Natasja stiller ut de bildene hun er i ferd med å male mot slutten av denne boken, hos Arve i Galleri Opdahl. Jeg leser også at boken til Bjørn Arild og Asbjørn om Natasja og Trond og Arve, er lansert på åpningen av utstillingen. Og Trond, kritikeren som har fulgt Natasja helt siden hun debuterte i 1992, amelder også denne utstillingen, 20-års jubileumsutstillingen. På hjemmesiden til Natasja kan man lese hele seks overveiende gode anmeldelser som Trond har skrevet.

Bildet «Nedtagelsen» av Natasja Askelund er bokens mest sentrale verk og henger i Bjørn Arild Erslands stue. (Foto: Asbjørn Jensen)

Venner på tvers

Det er ingen tvil om at alle i denne boken er blitt godt kjent gjennom kunsten. Og slik er det. Kunst binder mennesker sammen på ulike måter; som venner, kunder, forretningsforbindelser, kolleger innenfor kunstfeltet, kunster og kritiker, kunstner og gallerist. Alle er avhengige av hverandre i kunstverdenen. Bjørn Arild skriver litt om dette, men langtfra nok. For dette er viktige ting som kan hjelpe oss til å forstå hvorfor kunst er kunst. Vi kan lese at det er viktig for Natasja å stille ut i galleriet til Arvid, fordi det gir status, selv om hun ikke selger noe. Men jeg får ikke vite hvorfor det er viktig. At noen gallerier gir flere poeng og bedre uttelling for offentlige innkjøp og for statlige stipendier enn andre gallerier, det er mekanismer i kunstlivet som det er interessant å vite mer om. Hvorfor er det viktigere å stille ut i noen gallerier enn i andre? Hvem bestemmer det?

Og hvorfor har Bjørn Arild valgt å presentere Natasja så bredt? En relativt ukjent, lokal kunstner? Er det fordi han kjenner henne? Eller er det fordi han synes hun er den beste til å illustrere det han skriver om? Det er spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest denne ellers inkluderende, oppklarende og kloke boka om kunst og kunstkritikk. Den er så god at jeg vil anbefale den til alle som har med kunstformidling å gjøre, til en langt bredere og eldre målgruppe en den på 8-14 år, som boka ifølge forlaget er myntet på.

Del av forfatterskapet

Og nå skal jeg si noe om hvordan Bjørn Arild skriver, for det kan være nyttig å se denne fagboken i lys av andre bøker han har skrevet. Jeg har lest flere bildebøker der han har samarbeidet med bildemakeren Lars Aurtande: Tor og traktoren (2005), Sageren (2006), Modellbyggeren (2007) og Det første barnet på månen (2009). Nesten ingen andre jeg vet om lager bildebøker der ensomhet, annerledeshet og noe riktig farlig er det mest fremtredende. I Tor og traktoren er det riktignok ikke farligere enn at torghandler Tor ikke kommer seg på do fordi noen har parkert en traktor foran dodøra. Det er ganske morsomt, og selv om Tor ikke er helt harmonisk, er det langt frem til den eksistensielle uhyggen som gjennomsyrer tekst og bilder i boka om barnet som sendes motvillig til månen av en skummel mor. Den danske illustratøren Lillian Brøgger deler også Bjørn Arilds fascinasjon for det gåtefulle, skremmende, men akk så poetisk og morbid vakre, i bildeboken Glassklokken (2010). Den handler om en gammel dame som plukker opp dyr som er drept i trafikken, og hun steller dem før hun stiller dem fint ut i en glassklokke.

Dyr, utstoppet og stilt ut i en glassklokke, i en annerledes og konstruert biotop. Det er jo som å lese beskrivelsen av en utstilling i et naturhistorisk museum, eller i et kunstgalleri, en performance, en installasjon, kort sagt kunst?

Åpne spørsmål

Nå nærmer jeg meg kanskje grobunnen for Erslands oppriktige nysgjerrighet på hva som gjør kunst til kunst? I KUNST har han gått til verks omtrent på den måten han gjør når han skriver for barn og unge, om fiskerier i Onkel Arne – moderne fiskerier, illustrert av Annlaug Austad, eller om det å sitte i fengsel: Fengslet : en bok om å sitte inne, sammen med Asbjørn.

Bjørn Arild undrer seg, og han stiller spørsmål, enkle tydelige spørsmål om kompliserte ting: «Hva gjør kunst til kunst?» spør han Natasja, men hun vil ikke svare, for hennes jobb er å lage kunsten. «Hvorledes kan du si om kunst er god eller dårlig?» spør han Trond kunstkritiker. Bjørn Arild stiller spørsmål til dem som har erfaringsgrunnlag til å svare: kunstkritikeren og galleristen. Forfatteren bruker egen erfaring når han stiller spørsmål, og gjennom møtene med Natasja, Trond og Arve utvider han sin hermeneutiske sirkel. Hermenutisk sirkel er nøkkelordet, og for øvrig det eneste vanskeligste begrepet i boka. Det er hentet fra filosofen Hans-Georg Gadamer, og kritiker Trond forklarer det delvis slik: «Det betyr at når du skal tolke noe, så kan du bare gjøre det ut fra det du selv har erfart. Og siden det bare er du som har alle de erfaringene du har, vil det du sier når du tolker et kunstverk , være subjektivt.»

Det er da Bjørn Arild spør igjen: «Hva mener du egentlig med det?»

Og slik fortsetter han å spørre til svaret er klart nok.



Skrevet av:

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.