Tittel: Min øjesten
Tekst: Merete Pryds Helle
Illustratør: Helle Vibeke Jensen
Forlag: Dansklærerforeningens forlag
Årstall: 2019
Antall sider: 42

Kunsten å se

NOMINERT TIL NORDISK RÅDS PRIS: Min øjesten er en klok bok det ikke er lett å bli klok på.

«Min søster har et glasøje. […] Far siger, at det ikke er min skyld, det med, at min søster har glasøje. Men han siger også, at det ikke er hans skyld, at mor er flyttet […] Og det tror jeg, er forkert». Spørsmål om skyld og ulike måter å se tilværelsen på er påtrengende gjennom hele boka: Jeg-fortelleren sliter med skyldfølelse etter en sykkelulykke som forårsaket at søsteren har fått glassøye – mens faren, på sin side, ikke føler noen skyld for at moren har flyttet til eldstesøsterens hybel.

Leseren kommer altså inn i fortellingen midt i en krise i en familie med tre døtre der den eldste har flyttet ut. Selv om handlingen kan oppsummeres nokså enkelt, måtte jeg lese boka mange ganger for å få ordentlig tak på den. Denne familiekrisen utspiller seg nemlig i et symboltungt univers som dessuten sprenger grenser for romansjangeren: Nordisk råds pris-nominerte Min øjesten kategoriseres som en bilderoman, og bildene skaper en form for dybde og ustabilitet som yter motstand og som gjør boka vanskelig å gripe. Den er ambisiøs på lesernes vegne, og krever fortolkning. Boka utforsker forholdet mellom personene i en familie, mellom skyld, erkjennelse og forsoning – og på grunn av alle symbolene utfordrer den også leseren til selv å se og lese på en annen måte. Tekst og bilde er dermed knyttet sammen slik at de  gir et virkningsfullt metaperspektiv på selve bokas fortelling.

KAP1-ojesten

Måneblikket
På samme måte er det både komplisert og interessant at fortellingen ses gjennom jeg-personens blikk, når det er søsterens blikk som skaper bevegelse i handlingen. Jeg-personens skyldfølelse tynger henne så hun nesten går i stykker: «Jeg siger undskyld, jeg siger, at jeg ville så gerne ikke være født, for så var jeg ikke faldet på min cykel». Men søsteren ser det ikke på samme måte: «Hun siger, at hvis det ikke var sked, havde hun aldrig vidst, at hun havde et levende øje». Det levende øyet skifter nemlig stadig farge. De to sitter sammen ved vinduet, det er natt, og på magisk, men på samme tid likeframt vis henter jeg-fortelleren månen ned fra nattehimmelen og plasserer den i søsterens øyehule. Når søsteren ser gjennom månen, ler hun, og plasserer den foran jeg-fortellerens øye, slik at hun får måneblikket. Da blir hun med ett i stand til å se alt klart: «Jeg kan se, at det ikke var min skyld, at jeg falt» – og endelig blir hun fri fra skyldfølelsen.

De går ut i den mørke hagen, og søsterens måneøye lyser opp alt rundt dem. «Hvad fanden laver I?», roper faren. Kontrasten mellom den magiske nattevandringen i hagen og farens utrop drar oss inn i realismen. Men med ett tar søsteren, på det samme likeframme viset, månen ut av øyehulen sin og gir den til faren, som tar det ene brilleglasset ut og setter månen inn istedenfor. Også han ser endelig klart og erkjenner at det er hans skyld at moren har flyttet ut, og at han tidligere ikke har sett henne: «det var, som om mit kærlighedsøje var blevet blindt».

Det er dermed to motsatte bevegelser som skjer parallelt med hverandre i boka: Skyldfølelsen blir tatt fra søsteren – og faren tar på seg sin egen skyld. Begge deler skjer gjennom møter med søsteren og gjennom å se verden med søsterens blikk, med måneblikket. I vår sammenheng er det interessant at månen selv er uten styrke, avhengig som den er av sola for å kaste lys. I denne familien er personene avhengige av søsterens kraft – det er hun som får månesteinen til å lyse, ja, det er hun som får de andre til å se.

KAP5-ojesten

Det kunstige og det naturlige
Gjennom hele bilderomanen er det en spenning mellom det kunstige og det naturlige, mellom det organiske, levende og det uorganiske, døde. Når faren får innsikten sin, tar han opp mobiltelefonen og sender en sms til moren. Midt i dette viktige vendepunktet viser datteren ham hvordan han setter inn en hjerteemoji, noe som gir en nærmest komisk effekt fordi den viser hvor enkelt et kjærlighetsuttrykk kan være. En hjerteemoji er så endimensjonal, så rød og så flat i fargen – helt motsatt av morens roser, av månen, ja, av den omskiftelige øyefargen til datteren. Samtidig: Når noe så simpelt som en emoji bidrar til forsoning, rykkes leseren ut av fiksjonen i ren forundring.

Livshjul
På forsiden og på alle bokas oppslag er en sirkel med et oktogram sentral. Et oktogram er en åttekantet stjerne og er forbundet med kosmisk balanse – og jeg forstår også figuren som et livshjul. På forsiden ser vi at en sykkel er en viktig del av mønsteret: Sykkelen som forårsaket ulykken skaper slett ikke uorden, men tvert imot et harmonisk mønster i sirkelen, eller livshjulet, og har fått en helt sentral plass. Kanskje kan vi si at boka handler om å forsone seg med sin skjebne: For søsteren handler det ikke om hva hun har mistet, men om hva hun har fått, nemlig evnen til å se på en annen måte. Men boka kan også handle om å ta tak i skjebnen dersom man trår feil – slik som faren gjør.

Min øjesten favner vidt, og har så mange symboler som kan drøftes og så mange betydninger vi kan lete etter at det rett og slett ikke lar seg gjøre – og kanskje er det heller ikke meningen. Man kan alltids innvende at Min øjesten er utilgjengelig og at målgruppa er uklar, så krevende som den er. Like fullt er det viktig at slike bøker finnes, og det er fint at boka blir synliggjort slik den blir når den er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Det gjør ikke nødvendigvis noe at vi ikke begriper alt: Boka får oss til å tenke, til å undre – og kanskje viktigst av alt: til å se hvor lite vi ser.

 

 

KAP9-ojesten

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.