Kunsten å være slem

Jan Tore Noreng går langt inn i de ubehagelige tankene til hovedpersonen Torstein. Resultatet er en skremmende, mørk og dyster roman om behovet for bekreftelse, instagram og anabole steroider.

Torstein er en intelligent, om noe arrogant fyr. Han har skjønt hva lærerne ser etter, og klarer med et minimum av innsats å gi dem det. Dagene består av helt normale ting som skole, kjæreste, henge på senteret og trene sammen med bestekompisen Mads. Treningen er det eneste som gjør at Torstein skiller seg ut.

Første gang vi møter Torstein sitter han på gutterommet med en pistol og tenker at livet snart er over. Han vil se seg selv i speilet når han trekker av, og det siste han sier skal være navnet til Viktoria. Det er utvilsomt en sterk åpning, men etterpå fortsetter en hverdagslig handling i temmelig langsomt tempo.

Spenningen hviler i for stor grad på at leseren har blitt fanget av den første scenen. I de påfølgende kapitlene kunne forfatteren godt lagt et bedre grunnlag for hvordan vi forstår Torstein som person. Hvordan han er nå, kommer tydelig og utmerket frem gjennom det konsise språket, han klarer til og med å få den utskjelte og lite litterære formuleringen «og jeg bare…» til å fungere uten at det blir banalt.

En samtale med storebroren Kjetil viser at Torstein ikke alltid har vært den overfladiske, beregnende typen vi etterhvert blir kjent med. Kjetil minner ham på en pinlig episode fra barndommen:

«Det der kunne jeg ikke huske. Likevel var det som om skammen kom tilbake, flere år senere. Jeg kjente ansiktet bli varmt. Var det Kjetil som husket feil, eller hadde jeg bare fortrengt det? (…) jeg likte ikke at vi ikke hadde samme versjon av fortida.»

Dette er den eneste gangen Torstein blir vippet av pinnen, og han liker det ikke. Hvorfor det føles så ille, og hva som ligger mellom den han var da og den han er nå, får vi ikke vite.

Inn i det ubehagelige

På treningssenteret blir Torstein kjent med polske Markus og Radek, som pleier å rope «alfa alfa» når de løfter vekter. Markus forklarer Torstein hva de legger i begrepet:

«Når du kommer inn i rom, du vil være alpha male, ikke sant? Større muskler enn de andre, ikke sant? Sjefen. Big Boss.» Jeg skjønte. Å faen, som jeg skjønte. Alfahannen. Den som alle ser på. Den som kontrollerer. Den som får alle damene, og som ingen kødder med.»

Torstein begynner å tenke på seg selv som alfahannen, og i jaget etter større muskler er det steroidene kommer inn. Etter hvert lar han seg ikke begrense av hva som kan opprettholde status, hva som må til for å sikre seg «hunnene» eller jage vekk potensielle utfordrere blant «hannene». I en ekstrem versjon av denne tankegangen kan han gjøre hva han vil, og ingen får protestere.

Noe av det mest ubehagelige er hva Torstein tenker om gjerningsmenn bak kjente skoledrap som Columbine-drapene, Charles Whitman og Behring Breivik på Utøya. Han fascineres av disse hendelsene, og tankene går videre til om han selv kunne gjort noe lignende:

«Jeg så på ryggene foran meg. Nakkene. Klassekamerater. Vi skulle bli russ sammen. Jeg ville vel aldri ha skutt dem? Men hvorfor ikke, egentlig? Jeg skyldte dem ingenting. Kjente dem ikke så godt heller.»

Han trekker den slutningen at han, siden han ikke «skylder dem noe», like godt kunne drept dem. Den forskrudde logikken er vanskelig å akseptere, selv som fiksjon. Noreng klarer likevel å fremstille Torstein som en troverdig karakter, til tross for hvor ekstrem han blir.

Sosiale medier og kroppsfokus

Som hashtagen i tittelen antyder, spiller sosiale medier en viktig rolle i romanen. Særlig gjelder det bildedelingstjenesten Instagram, der #alfahann blir Torsteins varemerke. Han legger ut nøye gjennomtenkte bilder av seg selv når han trener. Hvor fort han får «likes», og hvor mange, er den viktigste kilden til bekreftelse. Han blir bedre og bedre til å spille likegyldig når klassevenninnene sender ham beundrende blikk, eller stryker over musklene hans, men rushet det gir å få «likes» på Instagram skildres som avhengighetsskapende.

Sosiale medier, og særlig Instagram, som kun handler om det visuelle, bidrar til et sterkt kroppshysteri. Den umulige kampen Torstein kjemper for å se bedre ut, bli stadig større, problematiserer noen av konsekvensene dette usunne fokuset får.

Aktuelt tema

#alfahann er den andre ungdomsromanen på kort tid om trening og steroider. I fjor vant Annette Münch Brageprisen for Badboy: Steroid.

En av de tydeligste forskjellene mellom bøkene er hvordan de fremstiller hovedpersonen. Mens leseren ikke er i tvil om at Casper i Badboy: Steroid ønsker å gjøre det riktige, er Torsteins hode et mye mer ubehagelig sted å være. Med Casper kan leseren sympatisere, med Torstein blir man ordentlig skremt. Begge bøkene fungerer på ulike måter som advarsler mot å begynne med stereoider, men det er viktig å presisere at de ikke må reduseres til verktøy. Til det har de begge altfor høy litterær kvalitet. De viser også at det ikke finnes bare én fortelling om steroider, og at dette ikke er noe som skjer bare én bestemt type mennesker.

#alfahann plasserer seg tydelig som en del av den mørke trenden i ungdomslitteraturen. Teen noir-begrepet brukes gjerne om de mørke dystopiene som det etterhvert finnes mange av, men er også beskrivende for stadig flere realistiske romaner. #alfahann er så dyster og alvorlig at jeg mange ganger tenkte at den kanskje egner seg bedre for voksne. Men det dystre er ikke bare et spørsmål om spenning og gåsehudfaktor, disse bøkene appellerer også til vår empati og forståelse. Selv om det er vanskelig å forstå Torstein, gir boken et godt innblikk i et forvirret tenåringssinn, og en bedre forståelse av problematikken rundt ekstrem trening, kroppspress og behovet for bekreftelse.

 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.