Kurt kurér

FAMILIEPROFANERING

Den mer uttalte samfunnssatiren i Kurtby (2008) og Kurt kurér (2010) har reist spørsmålet om Erlend Loes Kurt-serie faktisk har tatt spranget fra barnelitteratur til voksenlitteratur?

Spørsmålet er sist blitt stilt med stor fagkunnskap og alvor av Åse Marie Ommundsen i avhandlingen Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut, som hun forsvarte like før jul 2010, den første doktoravhandling ved Universitetet i Oslo med barne- og ungdomslitteratur som forskningsobjekt. Ommundsen har konsentrert seg om Erlend Loes Kurtby i en del av sin analyse, og hun legger to sett med teorier til grunn: Barbara Walls teori om at fortelleren enten kan henvende seg til bare barneleseren (single address), til en voksen medleser over hodet på barnet (double address), eller henvender seg til både en barnelser og en voksenleser samtidig (dual address), og dessuten Umberto Ecos teori om at teksten har innskrevet en modelleser. Ommundsen konklusjon blir at Kurtby krever så mye kunnskap om den faktiske kriminalsaken fra 2004 i Knutby at den går over hodet til en barneleser (double address) som rett og slett mangler forutsetningen for å forstå satiren. Kurtby er dermed ikke barnelitteratur.

Hvem ler av hva hvorfor?
Dersom en skal forfølge samme resonnement om Kurt kurér er det ikke lett å felle en like sikker dom. Her er det ikke godt å si hvem som vil le av hva og hvorfor. I denne boka kretser satiren ikke omkring en bestemt sak som har versert i avisene, og som vil være ukjent for barneleseren, men henspiller snarere – etter innfallsmetoden – på utallige nyhetssaker, fenomener, filmer, bøker og ting som den ene eller den andre leseren kan eller kan ikke oppfatte og ha kjennskap til. Kurt kurér er en surrealistisk fabel om Kurts farlige ferd gjennom Norge i en situasjon hvor landets enhet er truet av fanatiske nordnorske separatister. Ideen kan ha kommet fra en mengde faktisk eksisterende splittede land i blodig borgerkrigaktig konflikt. Nordlendingene i dette universet er ville fremmede som i 1800-tallets imperiebyggende litteratur, men stereotypiene om dem er gjenkjennelig norske. Noe av bokens grunnskjema kommer fra Jules Vernes Tsarens kurér (1876). Et annet skjema stammer fra Harry Potter. Det henspilles på Israels innmuring av Vest-bredden og Gaza, på Klagemuren i Jerusalem, aprildagene 1940, Brødrene Løvehjerte og så videre. Her lekes det med spionfortellingen, westernfortellingen, overlevelsesreality, Indiana Jones-figuren og Dantes Den gudommelige komedie. Det henspilles på faste uttrykk og godkjøpsfornuft. Det spøkes med hasj og forbudet mot å kjøre i alkoholpåvirket tilstand. Her sparer ikke forfatteren seg for drøssevis med leserhenvendelser og metakommentarer. Her er det 26 fotnoter hvor en finner informasjon om NAV, Nord-Norges prosentvise areal, turisme, den romanske båten Tdor Vladimirescu som visstnok er to år eldre enn Skibladner, og en mengde andre ting. Det er så mye av alt at alt umulig kan gå over hodet på alle og noe vil gå over (eller under) hodet på de fleste.

Selv om Erlend Loes seks Kurt-bøker ikke kjennetegnes av den tradisjonell serielitteraturens forutsigbarhet i plot, miljø og karakterskildring, ligger seriegjenkjenneligheten likevel til grunn for humoren også i denne boka, hvor den som i alle de andre Kurt-bøkene er konsentrert om truckfører Kurts barnslighet, hans uegnethet som far og ektemann, og på at verden her er snudd på hodet i og med at barnehagebarnet Bud er den mest intelligente og opplyste i familien.

Også Kim Hjorthøys tegninger, som har noe vignettaktig ved seg – og som har preget også de første fem Kurt-bøkene (Fisken (1994), Kurt blir grusom (1995), Kurt quo vadis? (1998), Kurt koker hodet (2003) og Kurtby) – bidrar til det gjenkjennelige ved universet.

Verden snudd på hodet
I Kurt kurér fokuseres det særlig på Kurts uegnethet som far og ektemann, og uegnetheten settes på spissen. Temperaturen er under frysepunktet mellom Kurt og Anne-Lise; skilsmissen synes uunngåelig. Barna er gråtende vitne til familiens ruin og forlates av begge foreldrene, som fraskriver seg ansvaret og går hver til sitt: ”Bare gråt dere. Tør å kjenne på det triste. Det skal visst være bra,” er Kurts pseudoterapeutiske avskjedsreplikk (s. 31). På et dramatisk punkt i fortellingen kjøres Bud over av en skurtresker og Kurt tror ikke han har overlevd: Kurt ”følte en vemodig liten klump i magen. Men som kurér kunne han ikke tillate seg å forfølge følelsen ytterligere. Bud hadde jo blitt advart flere ganger. Og den som vil være med på leken må smake steken” (s. 81). Det er ikke bare den omsnudde relasjonen mellom far og sønn, mellom far og mor, som gjør dette universet absurd; ikke bare det at godkjøpsfornuften er uthult og hjerterå. Dette er mer drastisk enn som så: i denne boka er Kurt en regelrett antifar, og profaneringen som her skjer av hele foreldreinstitusjonen er så komplett at begrepet karnevalisme er på sin plass. Det er familien, selve samfunnets grunnvoll som her uthules og gjøres narr av. Det er interessant at universet hvor dette skjer er usedvanlig brutalt: på forslag fra den bipolare (!) opprørslederen Hektor Helleføkks unge datter får for eksempel Kurt øynene sine stukket ut med glødende jern. Noe som her er en bedre skjebne enn å bli hakket i småbiter og fermentert i en ”autolyseprosess”. Her ”brennes deres gårder og drepes deres menn”, her tas folk til fange og samles i konsentrasjonsleire.

Godt eller dårlig
Kurt kurér er kanskje for mye av både det som godt er og det som ikke er fullt så godt. Den er på 241 sider og den kunne vel vært strammet opp. Helt voksenbok kan den umulig være, for en voksen leser har oppfattet de fleste poenger, lenge før de er servert i seks eller sju konklusjoner. Også på det språklige plan ser den ut til å ha blitt til etter innfallsmetoden, og det er ikke blitt gjort en eneste konsesjon med tanke på å gjøre det lettere for utrente lesere.

Modelleser
Utviklingen av Kurt-bøkene representerer noe nytt i norsk barneboksammenheng, og provoserer derfor til debatt om hvor barnelitteraturens grense befinner seg. Det er likevel nærliggende å sammenligne satiren i både Kurtby (se vår anmeldelse) og Kurt kurér med Matt Groenings The Simpsons (1989–) og selve bøkenes grunnskjema og hjemme–borte–hjemme-plott med Disneys Donald Duck. Kritikken som Ommundsen har reist mot Kurtby er interessant, men som vi ser rammer den ikke Kurt kurér like sikkert. Det gjenstår derfor å identifisere hva som egentlig er problemet med de siste par Kurtbøkene – om det da fins noe problem utover vill satire og en noe ujevn kvalitet. Jeg kan være enig i at begrepet modelleser kan være nyttig for å forstå hva som skjer, men tror det er blitt brukt noe reduksjonistisk. Vil det ikke mer fruktbart å forstå ”modelleser” som nettopp en modell for rollen som leseren inviteres til å innta? Det betyr ikke at leseren må være som modellen, men at leseren må være villig til, ha mulighet til, etter evne, å spille den rollen som er innkodet, eller i hvert fall noe bortimot den. Hvis en ser slik på det, kan problemet med Kurtby være at barn ikke har tilstrekkelig kunnskap om rekkevidden av religiøs fanatisme i den aktuelle kriminalsaken, til å kunne gå inn i en modelleserrolle som forutsetter slik kunnskap. Men når det gjelder Kurt kurér stiller saken seg annerledes. Barn kan masse av de tingene som det harseleres med her, og de er som kjent rollespilleksperter. De ikke er mor eller far, de er ikke politi eller røver, men de spiller gjerne rollen – etter evne. Rollen som de blir invitert til å spille i Kurt kurér er fryktøs og respektløs. Den er modellert for å harselere med mange fenomener, fortellinger og stereotypier som også de har erfaringer med – enten direkte eller indirekte gjennom ulike medier. Kanskje er det heller slik at når disse bøkene uroer og forstyrrer, er det fordi rollene de har kodet inn, blir ansett for ikke å passe for barn fordi satiren er for vill og rammer samfunnets grunnvoll: religionen og familien?

Jeg for min del håper at Loe vil fortsette på denne satiriske galeien: Fortsettelsen kan umulig bli annet enn interessant.