Tittel: Kurtby
Tekst: Erlend Loe
Illustratør: Kim Hiorthøy
Forlag: Cappelen Damm AS
Årstall: 2008
Antall sider: 112

ISBN 82-02-28933-1

Kurtby

KURT SOM SVOVELPREDIKANT

Denne gangen møter Kurt barbariske misjonærer på den svenske landsbygda. Kurtby er en satirisk fremstilling av Knutbysaken – i barnebokformat, men for voksne!

Erlend Loes bøker om Kurt har helt fra starten vært et prosjekt som har utfordret barnebokkonvensjonene. Kurt er ingen typisk barnebokhelt, han er for eksempel voksen, og mange av morsomhetene er beregnet på et voksent publikum, men siden bøkene har såpass sterke innslag av glad surrealisme, aksepterer barn fortellingenes magiske verden, selv om de ikke forstår hvorfor pappa humrer fornøyd under høytlesingen.

Kurtby er i så måte ikke noe unntak. Her preger de absurde og tåpelige innfallene fortellingen. Hvem har hørt om merkelig voksendåp i en elv, et strengt religiøst samfunn som straffer og truer med mystiske ulykker i badekaret, og folk som må utryddes fordi de mangler den rette tro? For et barn er kanskje dette like utrolig som å seile rundt på verdenshavene på toppen av en gigantisk død fisk. Men pappa vet selvsagt bedre.

Knutbysaken
For en voksen leser er det umulig å lese Kurtby uten å tenke på Knutbysaken. Alle husker pastor Helge Fossmo som ble dømt for å ha manipulert barnepiken Sara Svensson til å drepe sin egen kone. Han var også mistenkt for å ha noe å gjøre med dødsfallet til sin tidligere kone som ble funnet død i badekaret. Sentralt i saken stod også den mektige Åsa Waldau, som var utpekt av menigheten som ”Kristi Brud”.

Alle disse hendelsene klinger med når man leser om hvordan Kirsti Brud manipulerer Kurt inn i rollen som ny pastor i Kurtby. I starten er det Kirsti som styrer menigheten, men etter et stygt fall i elva under en voksendåp, endrer Kurt karakter radikalt – og blir vassekte svovelpredikant. Han snakker flytende nynorsk og siterer fritt fra urenhetslovene i Mosebøkene.

Voksenstemmen
Det er mye snakk om religion i Kurtby. I begynnelsen av boken avviser Kurt tanken om himmelen:

Problemet med den himmelen er at den ikke finns på ordentlig, sier Kurt. Det er bare noe sprøyt som folk har funnet på fordi det er hyggelig å tenke på at man kommer til et fint sted når man dør.

Og han fortsetter:

Det er bare å tro så mye du vil. Men kom ikke og si at jeg ikke advarte deg.

    (side 19-20)

Barnetroen får her ganske kraftig motstand fra en tydelig voksenstemme. Står du for en kristen oppdragelse, får du etter hvert store forklaringsproblemer når handlingen flytter seg til det sekteriske miljøet rundt Kirsti Brud. At Kurt misforstår Den hellige Ånd med Den heldige ovn er kanskje morsomt, men ikke hvis du ønsker å oppdra barna dine til å respektere kristne kjerneverdier. Jeg tror også humanetikere helst vil slippe å bruke boken som utgangspunkt for en samtale med poden om hvorfor noen mennesker tror. Tanken virker rett og slett åndssvak – i Kurtby!

Allegori
Kurtby er mye lettere å akseptere hvis vi leser boken som skrevet for voksne. Loe åpner selv for en slik lesning ved å antyde et allegorisk nivå. I starten av boken er familien på vei til Mummidalen på ferie da en ulykke tvinger dem til et ufrivillig opphold i det skakkjørte Kurtby. Altså: Det barnlige mummidalprosjektet blir kuppet av et religiøst helvete på den svenske landsbygda.

Loe har nylig selv uttalt at han skriver like mye for voksne som for barn: ” Tanken på at barn og voksne skal lese sammen er viktigere for meg, det er det jeg har jobbet hele veien ut i fra. Men hele tida vipper jeg mot det voksne, merker jeg.” (Loe i PlanB 31.10.08 i forbindelse med filmatiseringen av Kurt blir grusom). Med Kurtby har han tippet helt over. Også illustrasjonene understreker dette. Forsidens mangel av farger, og tegningen av en sinnssvak Kurt som stirrer tomt mot leseren, signaliserer at boken kanskje ikke passer for de yngste barna.

Barnebok for voksne
Kurtby kan sammenlignes med Anne Cath. Vestlys Barnetime for de voksne eller George Orwells Animal farm. De bruker barnestemmen, barneboksjangeren, til å si noe til de voksne. Grepet er friskt, om ikke nytt, og kan sette saken i et underliggjørende lys. Kurtby er en morsom bok. Den harselerer over religiøs fanatisme. Den latterliggjør en form for religiøs praksis de fleste av oss for frysningen på ryggen av å høre om. Men ligger det noen nye politiske erkjennelser bak den elleville harseleringen? Er Kurtby også god samfunnssatire?

De ville iblant oss
Loe angriper sektproblemet på spennende vis. Han velger en gammel, men velkjent grunnfortelling som vi kjenner igjen fra mange bøker: Heltene drar ut, forviller seg inn i ukjent terreng der de blir reddet av en eksotisk stamme. Dessverre viser det seg at stammen langt fra er samarbeidsvillig og enkel å bo hos, og heltene må rømme. Mønsteret finner vi i Odysseen, i Tarzan – og i Donald, bare for å nevne noen. Det morsomme med Loes bok er at de ville, eksotiske fremmede ikke er negre, men barbariske misjonærer. Boken er en slags omvendt misjonsreise, som viser oss legitime, lovløse lommer midt i vårt eget samfunn. Vi trenger ikke dra til Afrika for å oppleve barbari, men kan finne det i nærmeste nabolag. Kanskje er det poenget som gjør Kurtby til god samfunnssatire, og ikke bare ordspill og vittige replikker: Gjennom barneboken viser Loe oss at sekterisk fanatisme lever like godt her, som hvor som helst ellers i verden. Men det visste du vel?



Skrevet av:
Kommentarer