Kvasbø, Alf: Vi ror i natt

Et unikt forfatterskap

Det var jula 1962, jeg var ti år, og fra tante og onkel fikk jeg en bok i presang, en bok blant en del andre bøker. Men denne leste jeg samme kveld og førstedag. Boka var debuten til Alf Kvasbø: Vi ror i natt. Av helt bestemte grunner husker jeg den ennå. Jeg husker at den var spennende, som flere av Gyldendals Gode Guttebøker. At den handlet om Tore, Odd og Klara, og at Klara var den raskeste av dem på alle måter. I grove trekk husker jeg også handlinga fra Finnmarkskysten, en spionhistorie, og kontrasten: beskrivelsen av det nøysomme sliterlivet til barna og deres voksne. Og om selve fortellingen var ganske forutsigbar – tross solide porsjoner dramatikk måtte det gå bra – var det noe der som jeg ikke hadde lest før. Setninger som finmalte brede landskap. En måte å si det på, uten å si det. Jeg visste ikke hva det var, bare at jeg likte det. Vi ror i natt ble en bok jeg aldri glemte, og som jeg har tatt fram med omtrent ti års mellomrom og bladd i, og noen ganger lest om igjen. Nå har den vel preg av å være fra en tid da Norge var ganske annerledes, men ennå er det et språk der og en språklig effektivitet som bærer bud om noe mer.

Og det skulle komme. Alf Kvasbø har et langt og betydelig forfatterskap bak seg. Etter min mening ble han den forfatteren her til lands som framfor noen introduserte den moderne ungdomsboka, særlig etter En flaske i snøen som jeg leste som nyslått fjortis. Senere (1978) leste jeg Springflo og kunne konstatere at Kvasbø kanskje hadde skrevet en av de beste og viktigste bøkene det året. Men det utløste ikke et fortjent stormvarsel fra parnasset.

Norsk barnelitteraturhistorie (Karin Beate Vold, Gunvor Risa og Tone Birkeland) viser at noen har skjønt Kvasbøs betydning: ”I inderligheten og i viljen til stadig å finne nye vinkler til belysning av eksistensielle tema i sin litteratur for unge fins det en forbindelseslinje til en av neste generasjons fremste barnebokforfattere, Tormod Haugen.”

Jeg skulle gjerne sett denne forbindelseslinja tegnet av et grundig og bredt anlagt stykke litteraturforskning. Rett som det er, når forfattere (godt voksne, vil jeg nok mene) av bøker for barn og ungdom slår av en prat om litteratur, kommer Alf Kvasbøs navn opp. Det er ikke tilfeldig. Hans litterære betydning i seg selv og for dagens bøker, er større enn mange vet om. Skyldes det uvitenhet at dette unike forfatterskapet ennå holdes i den litterære halvskyggen?