Mitt barnebokminne - av Stian Hole

Per Kvist
Den røde hånds liga
Gyldendal 1967

J.D.Salinger
The catcher in the rye
Little, Brown and Company, 1951

Kvist, Per: Den røde hånds liga

Boka som satte avtrykk på innsiden av hodet

Folk har begynt å banke på. Etter at jeg fikk Brageprisen i år for billedboka «Garmanns sommer», er det noen som gjør den feilkoblingen at jeg er en interessant person fordi jeg har skrevet en interessant billedbok. Lokalavisa spør meg om hva jeg liker å spise og drikke og hva jeg ser på TV, og hva jeg gjør for å glede andre. Jeg fikk til og med ønske meg en sang på radioen. «The Pretender» av Jackson Browne. Jeg er med på leken, for ennå er det berusende å lese om seg selv i avisa. Få skryt. Bli sett og hørt. Faren min er også stolt, han klipper ut notisene og laminerer dem i plast. Men jeg er ingen interessant person, noen kommer til å gjennomskue det snart. Jeg er ganske alminnelig. For å bli bedre til å fortelle historier øver jeg meg på å juge, men det er langt fram til jeg kan kalle meg forfatter.

Denne oppfordringen var å skrive om en bok fra barndommen. Siden minnet kan være så svikefullt, reiste jeg hjem til det gamle rommet mitt i Hokksund for å gi hukommelsen startkabler. Gjennom vinduet så jeg at hoppbakken snart har grodd helt igjen. Det har vokst opp store grantrær i unnarenna. Jeg satt meg først ved skrivepulten og bladde gjennom LP-samlingen som fortsatt står i hylla som jeg lagde på sløyden i 5. klasse. Fingeren stopper på «War». U2 i Drammenhallen 21. januar 1985. Billetten ligger fortsatt inni coveret. Sammen med Trond. Ut i vintermørket og hjem igjen med det siste toget til Hokksund i t-skjorter som var gjennomvåte av svette. Feber og influensa. Men det var verdt det. Da var jeg 15 år.

Så bokhylla. Emil og Detektivene av Erick Kästner, Davy Crockett på nye eventyr. Gyldendals Gode Guttebøker. Hodet begynte å jobbe seg bakover. Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren og Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom av Anne-Cath Vestly som moren min leste for meg på senga om kvelden. Så Hardyguttene av Franklin W. Dixon som jeg leste selv. Hele rekka. Lysluggen Joe Hardy og den høye, mørke broren Frank Hardy. Amatørdetektivene som pleide å redde faren sin i siste kapittel. Jeg åpnet Hardyguttene avslører huleboeren og leste noen sider på nytt igjen uten å bli imponert. Men slik er lesing. Det er opplevelsen der og da som teller. Hardyguttene holdt meg våken i timesvis.

Fingeren fortsatte bortover bokhylla før den dvelte lenge ved en slitt bokrygg: Den røde hånds liga av Per Kvist fra 1951. På den falmede tittelsiden står navnet mitt i keitete håndskrift. Over står navnene til de to eldre brødrene mine som i tur og orden har blitt strøket over. Samme med onkelen min fra Mjøndalen øverst. Historiene går i arv. Vi lagde en klubb som het «Den røde hånds liga», husker jeg. Møter en gang i uka i ei hytta i Mørkesvingen. Morten, Hermod, Roy Anders og jeg. Arild fikk ikke bli med for han var født et år for seint. Reglene hang på en lapp på veggen. «Én for alle, alle for én». Kanskje var jeg elleve år da? Noen år og hendelser flyter over i hverandre, jeg klarer ikke skille dem lenger. §1: «Den røde hånds liga er stiftet for å kjempe mot de voksnes makt.» Så spionerte vi på jentene som hadde sin egen klubb. Inmoraso, etter de to første bokstavene i navnene deres: Ingunn, Mona, Ragne og Solveig. Den røde hånds liga knakk den koden uten særlig besvær. §2: «Ubrytelig taushet kreves – sladder straffes med døden eller juling». Husker jeg satt ved skrivebordet og lagde arkene med røde håndavtrykk som vi etterlot på gjerningsstedene. Til sist i bokhylla har noen satt inn en boks med en 8 mm smalfilm. Det må være en hilsen fra faren min. Det var han som alltid viste «Tora, Tora, Tora » – om det japanske angrepet på Pearl Harbour – på barnebursdagene mine. Den filmen hadde 18 års aldersgrense på kino. Vi kan knapt ha vært halvparten så gamle første gangen han viste den. Da filmen var ferdig, så kjørte han den baklengs. Det er den versjonen jeg ser når jeg lukker øynene. Flammer som slukner, sjømenn som hopper opp av vannet, tilbake til dekk. Bomber som suges inni fly som rygger tilbake til flyplassen og lander trygt. Kamikazepiloter som løsner pannebåndet og løper baklengs inn i forlegningene. Det er en vakker film.

Det er ingen av bøkene i hylla som skiller seg ut. Det er summen av dem som blander seg med bildene fra en lys barndom. Men jeg har som sagt et svikefullt minne. Jeg leste flest voksenbøker da jeg var en gutt. Til gjengjeld leser jeg mange barnebøker nå som jeg er voksen. Det er en av flere ting som skjer i omvendt rekkefølge i livet mitt.

Jeg vet hvor den boka jeg leter etter ligger. Den boka som gjorde en forskjell. Den som satte avtrykk på innsiden av hodet. Den som jeg alltid vender tilbake til. Det er Catcher in the Rye som gjorde at jeg ble den jeg er. Å si noe annet ville være å juge. Og jeg vet hvor jeg måtte gå for å finne den. Den ligger nederst i skapet på rommet ved siden av. Rommet til broren min. Nå har faren min innredet kontor der også, slik han gjorde med alle fire barnerommene etter hvert som vi flyttet ut. Det er «Catcher in the Rye» mitt liv har handlet om. Skrevet av Jerome David Salinger i 1952, før han noen år senere trakk seg tilbake og siden den gang aldri har svart på henvendelser fra journalister, eller ønsket seg sanger på radioen. Forlagenes våteste drøm er at det ligger en bunke med manus i det store huset hans den dagen han dør.

Jeg får meg aldri til å kalle den boka for Redderen i rugen som Cappelen gjorde med nyutgivelsen i 2005. Selv den forrige gjendiktede tittelen: Hver tar sin – så får vi andre ingen fra 1952 er fremmed for meg – selv om den er bedre. For meg er det bare Catcher in the Rye. For meg er det alltid Holden Caulfield som ikke vil bli voksen, som liker sirkler best. Som bryter sammen når han ser lillesøsteren Phobe, som han er så glad i, snurre rundt og rundt på karusellen. Phobe som ennå ikke er infisert av den løgnaktige og forskrudde voksenverdenen. «I felt so damned happy, if you want to know the truth. I don´t know why. It was just that she looked so damned nice, the way she kept going round and round (…) ». Holden Caulfield som juger da han treffer moren til en klassekamerat på toget på vei til New York etter at han har blitt utvist fra pensjonatskolen. Han juger og sier han har fått en liten svulst på hjernen som han er på vei til sykehuset for å fjerne. Han juger så bra at hun begynner å gråte. Det er meg. Eller, det er dit jeg vil. Å juge så godt at folk begynner å grine. Først da skal jeg kalle meg forfatter.



Skrevet av:
Kommentarer