Kyss med ketchup

Hvem liker egentlig ketchup?

Per Knutsen har skrevet en følelsesmessig spennende thriller sett gjennom øynene til en 12 år gammel jente. Med Shakespeare i bagasjen har Knutsen skapt en moderne antitese til den gamle klassikeren Romeo og Julie.

Skoleteateret
Det kunne vært artig å forske på hvordan skoleteateroppsetningen brukes i barne- og ungdomslitteraturen. Umiddelbart springer flere klassikere fram i minnet: Farlig Midtsommer, der Mummipappa setter opp en egenkomponert gresk tragedie, Stompa som teatersjef bestemmer seg for Bjørnsons Sigurd Jorsalfar mens Hagerups klønete Markus er Romeo i en hylende morsom versjon av originalen.

I Per Knutsens Kyss med ketchup er det også Romeo og Julies hjerteblod som skal utøses på scenen. Men Knutsen har ikke den farseaktige tilnærmingen som de allerede nevnte titlene. I Kyss med ketchup finner vi et alvor og en nærhet til ung ungdom som oppleves som ekte. Og Knutsen har nerve i plotet kombinert med en vilje til å utvikle handlingen dramatisk uten å forlate den hverdagslige og realistiske tilnærmingen til stoffet.

Romeo og Julie på vrangen
Kyss med ketchup starter med et scenario som er utenkelig for Romeo og Julie: Maria slår opp med Torgrim. Like etterpå blir begge valgt til å spille henholdsvis Julie og Romeo i klassens teateroppsetning. Gjennom øynene til Maria følger vi utviklingen i ikke-forholdet, som går fra vondt til verre. Shakespeare-klassikeren blir en interessant klangbunn for handlingen i den norske ungdomsromanen, men mest som kontrast. Der kjærligheten utvikler seg og blir stadig sterkere i Romeo og Julie, er det hatet det nøres oppunder i Kyss med ketchup. Man venter nesten samme utfall – et dobbeltdødsfall. Heldigvis henfaller ikke Knutsen til fristelsen å kopiere slutten med negativt fortegn, selv om stykkets dødsscene virkelig får blodet til å flyte i klasse 7Bs oppsetning.

Psyko-thriller
Når Torgrim endelig skjønner at han ikke lenger har en plass i Marias hjerte, ja snarere at han er hatet, utvikler plotet seg raskt fra et ordinært sjalusidrama til en utspekulert psykologisk thriller. Denne leseren var overbevist om at vi gjennom karakteren Torgrim var vitne til en psykopats fødsel. Antakelsen om at nå kunne nesten hva som helst skje, økte spenningen og satte fart i lesingen. Dessverre eller heldigvis var tolkningen av Torgrim feil, men feillesningen satte virkelig en nifs farge på siste halvdel av boken. Og til Knutsens ære må det sies at bokens grunnleggende realistiske tilnærming til ungdom aldri ble forlatt. Som en siste ydmykelse av denne leserens antakelser, trekker forfatteren fram Marias mor, og lar henne skape overblikk og forståelse for Torgrims tilsynelatende onde atferd. Hun blir ungdommens frelser, like før jul!

Det er i det hele tatt interessant å merke seg at man som leser aksepterer voldsomme følelsesutbrudd hos protagonisten, mens en antagonist som kun observeres utenfra, raskt får et stempel som ustabil og ondskapsfull.

Enda en «Hamsun» fra Hamarøy?
På Cappelens forfatterside på Internett står det blant annet dette om Per Knutsen: «Han har et utrolig blikk for de små nyanser i livet og en stor forståelse for hvordan det er å være elleve år og forelsket – og i ferd med å bli ungdom». Reklamen er sann! Knutsen skriver, som sin sambygding Hamsun, om kompliserte følelsesmessige omskiftninger. Tankespranget til Thomas Glahn i Pan er ikke stort når Torgrim har smurt seg inn med ketchup på skolen etter å ha lest Marias ydmykende kommentar om ketchuptrynet i hennes hemmelige pc-dagbk:

Torgrim strakte hals, pekte under kjeven sin også. – Ketchup. Jeg er et ketchuptryne.

Bare Fredrik og Bastian lo. Maria stivnet så det stakk i brystet. Hun mistet følelsen i hendene, som lå foldet i fanget. Hun prøvde å trekke fingrene utav hverandre, men greide det ikke.

– Jeg ville bruke blod, men det hadde jeg ikke, fortsatte Torgrim med en hard liten latter. Nå lo ikke Fredrik og Bastian. Torgrim hørtes ut som om han virkelig hadde ønsket å gni seg inn med blod. Maria fikk trukket fingrene fra hverandre, men de var så kalde at det verket under neglene. (s. 110-111)

Forskjellen er kanskje den at Hamsun antydet og mystifiserte, mens Knutsen bretter det ut. «Et utrolig blikk» – ja, «stor forståelse for det å være» 12 år og nettopp ha slått opp for første gang.

Hvem er leseren?
På mange måter ble denne anmelderen imponert over Knutsens bok. Han sitter likevel igjen med et (tvilsomt?) spørsmål: Har denne boken et publikum? Jeg tenker ikke her på alle voksenpersoner som jobber med barne- og ungdomslitteratur på en eller annen måte. Jeg lurer på om ungdommen selv vil lese en slik bok? Jeg tror ikke den passer for unge under den alderen karakterene i boka selv er i. Altså må man lete blant 7-8 klassinger. Er de eldre enn det, mistenker jeg dem kanskje for å synes at karakterene er for barnslige. Og hva med gutta? Selv om handlingen har en nifs nerve, skal du også like å lese ganske mange linjer om omskiftelige følelser hos en ung jente. Orker de unge gutta det? Men at boken dermed skulle bli avskrevet som en jentebok for spesielt interesserte, ville være trist.