Tittel: Labyrintdetektiven Anton – Jakten på den stjålne labyrintsteinen
Tekst: Chihiro Maruyama
Illustratør: Hiro Kamigaki & IC4Design
Oversetter: Frode Bentsrud Hauenschild
Forlag: Orage
Årstall: 2018
Antall sider: 36

Labyrinten du ikke vil ut av

Boken om labyrintdetektiven Anton kombinerer det beste fra labyrint- og vrimlebøker, og har blitt en bok både for et øyeblikks atspredelse og for en lang kosestund.

I den historiske krimromanen I rosens navn av Umberto Eco, siterer den engelske munken William fra Baskerville en gammel tekst om labyrinter. «For å finne veien ut av en labyrint», begynner han, og legger ut et sinnrikt system for å sørge for at man aldri tar samme veien flere ganger eller går seg vill. Når han er ferdig, spør medhjelperen hans, Adso: «Og om du følger denne regelen kommer du deg ut?» «Nesten aldri, så vidt jeg vet», svarer William.

Labyrinter kan anta de fleste former, fra dem du finner på baksiden av frokostblandingpakker til Jorge Louis Borges’ eksistensielt knugende Babels bibliotek. Felles for de fleste er at de er relativt tomme for innbyggere. De mest avanserte av labyrintene har gjerne et monster som truer langt borte (skjønt potensielt alltid rundt neste hjørne), men går det an å se for seg dagliglivet i en labyrint? Hva foregår der? Hva gjør labyrintfolk hele dagen?

Det virker uunngåelig at et labyrintsamfunn må ha en labyrintskurk, og dermed nødvendigvis også en lovens lange (snirklete) arm. Og her kommer Labyrintdetektiven Anton inn.

Trapper

Krever øvelse

Labyrintdetektiven Anton og jakten på den stjålne labyrintsteinen er en billedbok skapt av det anerkjente japanske designkollektivet IC4Design, med Hiro Kamigaki i spissen. De fire japanerne har skapt seg en nisje med ekstremt detaljrike myldrebilder hvor de kombinerer en fargesterk palett og sjarmerende retro-detaljer. I bøkene om Anton kombinerer de den klassiske myldreboken (her kan du tenke alt fra Hvor er Willy-bøkene til Flu Hartbergs Borte vekk-serie) med labyrinter som leseren må navigere seg gjennom.

Boken består av femten dobbeltsidige oppslag hvor leseren må hjelpe Anton med å navigere fra startpunktet til kanten av den andre siden hvor skurken Mr. X befinner seg. Men i stedet for labyrinter slik vi gjerne kjenner dem fra barneblader – sett rett ovenfra og med tydelige vegger – beveger Anton og leseren seg gjennom scener som yrer av liv, sett skrått ovenfra. For å komme seg ned fra hotellet og til riktig sted må man kanskje ned den stigen, opp den trappen, bortover balkongen og over torget – som er sperret av en menneskemengde! Snu og gå tilbake. Aha, gå inn det smuget…

Det krever en del øvelse for å kunne lese disse labyrintene på rett måte. Siden sperringene ikke består av harde linjer, men av biler, hunder, opptog, monstre og så videre, er det ikke alltid innlysende om man har «lov» til å gå en vei eller ikke. En voksen leser bør sette seg ned med fasitene bakerst i boken først for å unngå nølende «men, kan vi gå der da?» når man leser boken sammen med barn.

Garasje

Det vrimler i labyrintene

Dette er ett av to ankepunkt jeg har mot denne boken. Det andre er at den norske utgaven ikke har oversatt alle de forseggjorte butikknavnene og skiltene som er spredt rundt på tegningene. Det er sant at det ville vært en stor jobb å gjøre det, men når det gjelder å oversette typografi til norsk har No Comprendo Press satt gullstandarden med sin norske utgave av Chris Wares tegneserie Jimmy Corrigan. Det er bevist at det er mulig, og det burde blitt gjort her også.

Jeg hadde ikke nevnt det om det ikke hadde vært for at denne boken fortjener best mulig behandling. Den er nemlig en fryd å lese både for foreldre og barn. De femten tablåene i boken er svært varierte, med alt fra et museum, luftballonger, en innseiling, en by i tretoppene, torg, sentrumsgater og underjordiske markeder å utforske.

Det er heller ikke slutt når du løfter fingeren fra papiret etter å med hell ha navigert helt til mål. Hver dobbeltside har en liste med skjulte gjenstander å finne, pluss en liten håndfull oppgaver i tekstformat. På dresinbanen ber for eksempel en bonde om hjelp til å finne den sjette kuen sin, og den lokale avisen skriver om funn av et dinosaurskjelett. På denne måten kombinerer boken labyrintene med typiske vrimlebokoppgaver, og det gjør at boken har et langt liv også etter at man har kommet i mål.

Godt papir

Boken er produsert i A3-format, og sidene består av tykt, matt papir som føles bra under fingrene. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette er en bok som vil bli liggende fremme, og som hendene griper etter på samme måte som etter smarttelefonen. Man kan fordype seg i en time eller leke litt i noen minutter.

Det blir interessant å se om flere av bøkene om Labyrintdetektiven vil bli gitt ut i Norge. De finnes i alle fall allerede der ute, man trenger ikke nødvendigvis vente på oversettelsen heller. Labyrinter viser seg å være et universelt språk.

 

Ballonger

 



Skrevet av:

Kommentarer