Labyrinten

FRA EN MILJØSKADD FORBRYTERS DAGBOK

Labyrinten av Ingrid Wiese er en moralsk fortelling av den gamle skolen. Handlingen er like opplagt som i misjonens julehefte, men det virker samtidig riktig å gi unge lesere noen råd om livet på en enkel måte.

Ungdomskriminalitet
Kent er 12 år og har en far som stadig vekk må i fengsel. Kent skjønner ikke hvorfor faren gjør dette mot familien. Så begynner det moralske exemplum, hvor Kent må lide som faren, og bli som faren, før han endelig forstår. Kent blir mobbet av hele nabolaget, og søker etter hvert støtte i en kriminell ungdomsgjeng.

Som i alle moralske fortellinger er miljøskildringer og nyanserte karakterskildringer overflødige. Tematikken er modernisert fra de eviggyldige størrelser som familie og vennskap, og handler om mobbing og ungdomskriminalitet. Det moderne krever en realistisk ramme, men denne er i beste fall tillempet og forenklet. Verken møterommet i fengselet eller skolemiljøet er noe annet enn skisser, siden moralen har alt fokus.

Like rampete som Lillelord
Mest spennende er Kents møter med den kriminelle ungdomsgjengen. Gutter blir fremstilt som gutter fra Lillelords tid, og det er også greit. Det er ikke nødvendig å utbrodere verken ondskap eller rus i fortellinger for de aller yngste. Men det er også tvilsomt om denne moralske fortellingen er like lærerik på alle plan når karakterene blir så stereotype. Mobberne er slemme og mobber uten noen troverdig begrunnelse. Selv om faren din er i fengsel, så står neppe hele nabolaget ditt og hoier av skadefryd.

Dyder eller instrumenter?
Klisjebegeret blir litt overfylt når Kents redning melder seg i en snill gammel mann. Emil er en kunstmaler som roser Kents kunstneriske evner. Men blir vi egentlig overbevist? Kents kunstneriske talent blir ikke skildret særlig nøye, og de spesielle evnene er dermed bare en påstand. Det virker heller som om boken prøver å bekrefte det moderne synet på kultur, som i politisk forstand er aktiviteter som kan holde ungdom unna narkotika og kriminalitet. Her svikter fortellingen sin egen sjanger. Moral skal vel fortsatt handle om indre dyder og ikke om instrumentelle løsninger?

Klar fortelling
Ingrid Wiese forteller klart både i intrige og språk, og Labyrinten har nok gutteappell med sine mange kriminelle stunts. Etter hvert blir det mye handling som må fortelles, men innledningsvis glimter hun til med retoriske figurer, og den tragiske familiesituasjonen til hovedpersonen blir tett skildret i lekker metonymi:

– Hjelp til da, Kent! ropte mamma da det var 21 minutter igjen til han som aldri holdt det han lovet, skulle ringe på dørklokken.

Vi kan røpe så mye at faren kommer hjem fra fengselet, for straks å begå et nytt ran. Hva kan endre ham, annet enn synet av sønnen som sitt eget speilbilde? Dette opplegget for en dyp tragedie blir ikke helt fullført, men sluttinntrykket er likevel at Labyrinten gir nok spenning for pengene.