Løsningen på lesekrisen er visstnok overraskende enkel, ifølge en kronikk i Aftenposten (Løsningen på lesekrisen er overraskende enkel). Tarald Gulseth Berge og Ståle Wig serverer oppskriften på bedre konsentrasjon, og dermed også bedre leseferdigheter. Men selv om jeg støtter alle tiltakene, tror jeg ikke overgangen fra dagens overfladiske og utålmodige lesing til en framtid med leseglede og dyp konsentrasjon er enkel. Én av oppfordringene i tiltaksplanen til Berge og Wig kan danne utgangspunkt for en refleksjon rundt hvor vanskelig det vil være å snu trenden, og hva som faktisk må til for at tiltaket kan realiseres til det beste for elevenes leseutvikling.
Den problematiske læreboka
Wig og Berge skriver: «Fordelene med analog lesing er så tydelig at oppfordringen til utdanningssystemet også må være krystallklar. Skoler over hele landet må gjeninnføre læreboken som den primære leseflaten for barn og unge. Universiteter og biblioteker bør legge opp til analog pensumlesing.» Jeg kunne ikke vært mer enig, men husker også så altfor godt Harald Eias brutale kritikk av datterens lærebok i krle på Mandagsklubben (Harald Eia raser | Mandagsklubben | discovery+ Norge). Han leser høyt fra et kapittel om Paulus. Tørre faktasetninger stables etter hverandre uten sammenheng. Til slutt skriker han ut: Jeg forstår ingenting. Eia er nok dessverre i godt selskap. År ut og år inn strever mange tusen elever seg igjennom læreboktekster de verken forstår innholdet av eller meningen med.
Det er mye som er problematisk med læreboka. Tidsskriftet Prosa viet et helt nummer i fjor (4/25) til læreboka, og her er det mye å ta av. Flere av innleggene trekker fram at lærebøkene går for langt i å vektlegge verdier, dannelse, didaktikk og refleksjon framfor konkret kunnskap. Men det som framstår som hovedproblemet, er det samme som Wig og Berge trekker fram: Få elever har faktisk en fysisk bok mellom hendene, læremidlene er digitaliserte. Er det ikke lenger økonomi i å skrive og trykke bøker? Finnes det fortsatt gode lærebokforfattere som vil skrive faglig godt og tilpasset elevgruppa? De digitale læremidlene har tross alt mange fordeler. De kan oppdateres raskt, de kan suppleres med video og interaktive ressurser. De er billigere. Ligger den fysiske læreboka igjen som en lefse på landeveien mens historiens hjul ubarmhjertig ruller videre mot den digitale soloppgangen?
Vær stolt av læreboka
Den fysiske boka har noe å tilby som verdens mest fantastiske digitale ressurser ikke kan matche. Boka tilbyr ro og konsentrasjon, den sikrer at alle elevene er på samme side, og den bygger naturlig og logisk en framdriftsplan som lærerne kan følge gjennom året. De digitale ressursene blir nesten automatisk fragmenterte, de er ofte altfor kortfattete og de er dårlig egnet til å drive konsentrert lesetrening. Altså bør den fysiske boka være elevenes primærkilde til kunnskap. De digitale ressursene kan supplere og berike, men de må være sekundære kilder. Hvis politikerne ønsker seg bedre leseresultater, kan de starte med å øke bevilgningene til trykte lærebøker.
Vil flere penger føre til fantastiske lærebøker som er godt skrevet, som vekker nysgjerrigheten til elevene og som etterlater elevene mer kunnskapsrike og klokere etter endt lesing? Den drømmen er dømt til å knuses. Noen lærebøker kommer for alltid til å være vanskelig tilgjengelige, frustrerende å lese, utmattende og kjedelige. Hva skal vi gjøre med det? Problemet kan ligge i teksten selv. Problemet kan være eleven som mangler nødvendig bakgrunnskunnskap, eller strever med å stave seg igjennom teksten samtidig som de husker det de har lest. Heldigvis: Der vanskelig læreboktekster er å finne, er en lærer aldri langt unna. En god leselærer kan lage gode leseøvelser som kompenserer for svakheter i teksten og som tar hensyn til elevenes manglende ferdigheter. En quiz eller konkurranse kan sprite opp motivasjonen. En god lesebestilling gjør leseoppdraget enklere. Alt som står i boka er ikke like viktig. Elevene leser teksten sammen, gjerne høyt. Etterpå snakker om det de har funnet ut. Det viktigste er at elevene leser nøyaktig, konsentrert, og at de får en umiddelbar belønning i form av svar på bestillingen.
Læreboka trenger hjelp
Selv den beste leseopplæring kan imidlertid ikke kompensere for noen grunnleggende mangler ved de fleste læreboktekster. Ifølge læreplanen skal opplæringen «gi elevene en forståelse av kritisk og vitenskapelig tenkning. Kritisk og vitenskapelig tenkning innebærer å bruke fornuften på en undersøkende og systematisk måte i møte med konkrete praktiske utfordringer, fenomener, ytringer og kunnskapsformer» (LK20, 1.3). Læreboka er ikke flink til å forklare leserne hvor kunnskapen kommer fra, den bare slår fast at dette er fakta. Hvordan skal elevene lære vitenskapelige tenkemåter og forstå hvordan forskere opp igjennom århundrer har kommet fram til kunnskap som vi dag tar for gitt? Og hvordan skal elevene lære seg å være kritisk til ny kunnskap som serveres på tv og i sosiale medier? Heldigvis finnes det hjelp å få!
Norge er velsignet med mange gode sakprosaforfattere som skriver for barn. Der læreboka bare unntaksvis kan bruke fortellingen som et formidlingsgrep, kan dyktige sakprosaforfattere bygge hele sin faglige framstilling rundt en engasjerende historie. De kan for eksempel iscenesette seg selv og sin hverdagslige undring og så fortelle hvordan forskere har eksperimentert seg fram til ny kunnskap om verden rundt oss. Tidligere kunnskap kan tilbakevises, og det som før var mystisk og rart, får sin naturlige forklaring. Ved siden av fagets lærebok bør alle klasser derfor ha tilgang til klassesett med sakprosa for barn. Det er flust av temaer å velge mellom, og mange gode forfattere å ta av. Med læreboka i tospann med god sakprosa for barn er vi kanskje også et tydelig skritt i retning av en løsning på lesekrisen.
Bannerbilde: Linda Herrera. Kilde: Wikimedia Commons
