Mitt barnebokminne - av Tone Birkeland
Nils Holgerssons forunderlige reise (1906-07)
Selma Lagerlöf

Illustrasjoner: Bertil Lybeck
Utgitt første gang på norsk i 1927

Lagerlöf, Selma: Nils Holgerssons forunderlige reise

Ete luft og drikke vind

Et av mine klareste barnebokminner er knyttet til farmors hus i Nordfjord. Jeg var åtte år, det var sommer, og jeg hadde reist den lange veien alene med båten fra Bergen for første gang i mitt liv.

I Nordfjord regnet det hver dag. Tredje dagen tok farmor fram ei bok. Nils Holgerssons forunderlige reise stod det på omslaget, som hadde bilde av en bitte liten gutt som fløy på ryggen av ei gås. Samtidig gav hun meg et grønt blankt eple innpakket i tynt, fiolett papir. Det samme gjentok neste dag og dagen etter den. En hel uke der jeg hver ettermiddag hadde farmors fulle oppmerksomhet, ei bok og et amerikansk eple. Slik begynte den reisen jeg aldri siden har glemt. Det grønne eplet hjalp meg gjennom den traurige begynnelsen på fortellingen, men da den uskikkelige Nils var forvandlet til en nisse ikke større enn en tommeltott og la ut på sin sju måneder lange flygetur med villgjessene gjennom Sverige, var jeg med.

Reisen gikk gjennom Skåne til Nord-Sverige og tilbake igjen. Et helt fremmed landskap for meg, men formidlet på en så levende måte at jeg seinere har hatt det med meg som steder jeg alltid har kjent. Alt som skjedde av små og store hendelser, opplevde jeg med øynene til Nils. Jeg husker historien om kampen mellom de brune og svarte rottene på borgen Glimminghus i det sørvestlige Skåne, og hvordan Nils Holgersson nedkjempet de brune med metoder som minnet om dem Rottefangeren fra Hameln hadde brukt med godt resultat noen hundreår tidligere. Jeg husker den sterke historien om ørnen Gorgo, og at jeg gråt da farmor leste den bedrøvelige historien om Åse Gåsepike og hvordan hun strevde med å finne igjen faren som hadde dradd sin vei. Men det jeg husker aller best, er samtalene gjessene imellom når de fløy mot sør, og den eiendommelige måten Akka, den gamle førergåsa, ordla seg på når hun skulle overtale de unge gjessene til ikke å gi opp:

    ”Akka, Akka Akka fra Kebnekajse!” ropte unggjessene ynkelige i røsten. -”Hva står på nå?” spurte førergåsa. –”Vi er så sultne at vi ikke orker å fly lenger!” skrek ungene. ”Vi er så sultne at vi ikke orker å fly lenger!” –”Villgjess skal lære å ete luft og drikke vind,” svarte førergåsa og gjorde ingen stans, bare fortsatte som før.

Ete luft og drikke vind. Jeg synes det smakte som brus. Og så leste farmor om de gamle gjessene som ropte navnet på alle fjelltoppene de fløy forbi, for at de unge gjessene skulle lære hva de het. Rare navn med oppoverbakker; de sitter fremdeles som spikret: Porsotjokka, Sarjetjokko, Sulitjelma.

    ”Akka, Akka, Akka!” ropte de med hjerteskjærende røst. -”Hva står på?” spurte førergåsa. –”Vi får ikke plass til flere navn i hodet vårt! skrek ungene. ”Vi får ikke plass til flere navn i hodet vårt!” –”Jo mer det kommer inn i et hode, jo bedre plass blir det!” svarte førergåsa og fortsatte med å rope ut de underlige navnene på samme vis.

I Bertil Lybecks pennetegninger sto Nils Holgerssons dyrevenner fram på en troverdig måte uten forsøk på å menneskeliggjøre dyras fysiognomi og væremåte. Den syrlige smaken fra det grønne eplet og farmors stemme som formidlet reisen med sin snodige gudbrandsdalsdialekt, blandet seg med inntrykkene fra den eksotiske reisen med Fylkesbåtane langs kysten og inn i Nordfjord.

Da jeg leste Nils Holgerssons forunderlige reise igjen som voksen, fikk jeg vite at Selma Lagerlöf opprinnelig hadde skrevet boka på oppdrag, og at hun var bedt om var å skrive ei moderne lesebok som kunne gi barn innblikk i fedrelandets geografi og natur. Jeg fikk også vite at Lagerlöf foretok flere reiser rundt i Sverige for å samle materiale om steder og landsdeler hun ikke var så fortrolig med som sitt eget Värmland.

Å utnytte reisen som komposisjonsprinsipp viste seg å være et lykketreff. Flygeferden, der de reisende er flyttfugler, byr i seg selv på spenning og eventyr, men overraskelsene og utfordringene knytter seg først og fremst til landingsstedene. Inspirasjonen til boka fikk Selma Lagerlöf fra Jungelboka av Kipling, et litterært konsept som tillot henne å bevege seg fritt mellom fantasi og realisme. Det samme gjør lilleputt-motivet. Vi kjenner grepet fra Jonathan Swifts Gullivers reiser, fra H. C. Andersens Tommelise og fra Kjerringa som ble så lita som ei teskje av Alf Prøysen. Det gir fortelleren mulighet til å iscenesette store situasjoner i et barneperspektiv, og det gjør det naturlig å veksle mellom nærbilder og fugleperspektiv, noe som gir framstillinga av landskap, topografi og dyreliv liv og variasjon. At boka starter som en vårreise, sier noe om den framtidsoptimismen som så smått vokste fram i Sverige etter mange år med nød, fattigdom og emigrasjon. Sympatien ligger fast hos dyrene og hos dem som har lite å rutte med av jordisk gods og eiendom, i så måte målbærer boka et klart sosialt perspektiv.

I dagens fagbøker for barn er det vanlig å nytte skjønnlitterære grep for å vekke leserens interesse og engasjement. Denne sjangeruavhengigheten finner vi også i Selma Lagerlöfs geografi- og lesebok. For henne har språket, stilen og det litterære uttrykksregisteret tydeligvis vært vel så viktig som innholdet. Hun ville først og fremst lage en ”läsebok att frojda seg åt”. Den dag i dag fornemmer jeg vind og vingeslag og kjenner smaken av grønne epler når jeg tenker på Nils Holgersson og hans forunderlige ferd gjennom Sverige – og helt inn til Nordfjord og farmorhuset sommeren i 1955.



Skrevet av:
Kommentarer