Lammet som ikke ville bli lår

REVOLT I FÅREFLOKKEN

I denne bildeboken lar man seg først fascinere av de spenstige tegningene til Per Dybvig og de tøysete, poetiske dialogene til Torgeir Rebolledo Pedersen. Først ved nærmere ettersyn trer en dypere, mer ubehagelig allegori frem.

At sauer er ålreite dyr, kan man ikke uten videre skrive under på, etter å ha lest «Lammet som ikke ville bli lår». I denne nærgående skildringen av en saueflokk på tur, får man fort inntrykk av at den jevne sau først og fremst er ganske dum. Gjeteren og gjeterhunden er atskillig gløggere; spesielt hunden Voff, som til og med er professor i gjeting fra Hundiversitetet i Baskerville.

Storparten av boken er viet en filosofisk samtale mellom hund og mann, en dialog som er både tøysete og dypsindig. Rebolledo Pedersen er kjent som en dreven og leken poet, her boltrer han seg i innrim og enderim, ymse mer eller mindre hvasse ordspill, samt sitater fra Wergeland så vel som Shakespeare. Under alle de lærde ordspilloppene aner vi et mer alvorlig tema, nemlig en kritikk av dyreverdens versjon av klassesamfunnet, der det lanseres en ganske drastisk løsning.

Mellom Adyr og Udyr
I følge verdensbildet til gjeterhunden Voff står Adyra på toppen av næringskjeden. Typiske Adyr er hunden og mennesket. Dette er kategorien – eller skal vi si: klassen? – for de snakkende, intelligente skapninger. Adyra vokter over den umælende saueflokken, Bdyra, og kan til gjengjeld, når det passer sånn, spise dem. Helt nederst på rangstigen står, Udyra, logisk nok. Udyra, som ulven, representerer fiendene til de andre klassene, trusselen som gjør at Adyra og Bdyra må holde sammen.

Men i akkurat denne saueflokken finnes en x-faktor, et sort får som nekter å godta den naturgitte orden. Den sorte sauen er naturligvis det lammet det refereres til i tittelen, det som nekter å bli lår. Den narrer etter hvert med seg et par av de godtroende grå sauene til å rømme fra flokken.
Hele denne flukten ender med en handling som strider mot naturen, og mot alle konvensjoner i bildebøker: Det sorte fåret kaster de to andre sauene utfor et stup, ned til ulven – som glefser dem i seg.

Splitt og hersk
Hvordan skal vi forstå denne absurde handlingen? Man kan naturligvis prøve å tolke det som en kommentar til rovdyrpolitikken, av typen: Hvorfor kan ikke ulven spise sauer, så lenge mennesket har lov? Det ville unektelig representere en ganske ytterliggående «likestilling» mellom dyreartene.

En annen, mer drastisk tolkning er at det sorte fåret er en revolusjonær opprører som ønsker å velte den etablerte samfunnsorden. Drapet på to av ens egne medsauer blir i den forstand et nødvendig offer for å rette oppmerksomheten mot urettferdigheten i skillet mellom Adyr og Bdyr.

I så fall fungerer taktikken. For de siste tegningene i boken viser fullt slagsmål mellom den intellektuelle gjeterhunden Voff og gjeteren Jeff. Full splittelse mellom Adyra i de herskende klasser, altså.

Nå er det ikke helt opplagt at forfatteren sanksjonerer terror mot sivile som et effektivt virkemiddel for å oppnå politiske mål. Det kan naturligvis hende at han beskriver en slags politisk logikk, uten å ta stilling til det moralske i det. Men det er vanskelig å merke noen stor avstandtagen fra denne revolusjonære Prometheus i fåreklær.

Dyrisk
Forlaget oppgir at dette er en bok for aldersgruppen 9-99 år, hvilket ofte har vist seg å være kode for at boken ikke er beregnet på noen som helst. Nå tviler jeg på at bokhandlerne vil bli nedrent av verken 9-åringer eller 99-åringer som har tenkt å sikre seg denne bildeboken. Det betyr ikke at den er uten kvaliteter. Spesielt synes jeg tegningene ypperlige.

Per Dybvig har i mange år vært bildebokredaktørenes favoritt, og det er ikke uten grunn. Han har et notorisk ekspressivt, rufsete uttrykk, denne gang med blyanter og fargeblyanter på papir, en tegnestil som er bortimot antitesen til mye av dagens Mac-genererte illustrasjoner. Dette er definitivt tegninger som er berørt av menneskehender.

Få kan tegne dyr som er i nærheten av på være så dyriske som Dybvigs, og menneskene i disse tegningene har også en del trinn igjen å gå på evolusjonsstigen. Ulven er veritabelt monster, en siklende tanngard under onde, tomme øyne.

Den poetiske, filosofiske dialogen til Rebolledo Pedersen er sjarmerende i partier. Over tid blir den litt for ujevn og langdryg til at man dras videre inn i historien. Som man kan forvente, går poesien dels på bekostning av fortellingen.

Jeg skulle også ønske meg et tydeligere standpunkt mot det sorte fåret, en stadfesting av at terror mot uskyldige er forkastelig, uansett hvor «gode» de politiske hensiktene er.
Men poesiens vesen er naturligvis flertydighet. Kanskje har jeg feiltolket historien? Det må være lov å håpe.