Tittel: Landet alltid raudt
Tekst: Ragnfrid Trohaug
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2005
Antall sider: 175

Landet alltid raudt

Å se rødt

Anmeldt av Kristin Ørjasæter

Ragnfrid Trohaug (f. 1976) debuterte i år 2000 med ungdomsromanen Okkupert kjærleik. Hun har skrevet noveller og korttekster også, samt ungdomsromanen Frå null til no (2001) og hørespillet Dobbeltgjengaren (2004). Forfatterskapet hennes er preget av solidaritet med leserne. Hun skriver om vesentlige ting på en måte som når frem. Landet alltid raudt er en roman om sinne. Slik begynner den:

”Bjørn ser raudt. Han står i skolegangen. Den skittenkvite gangen med knaggar til alle dei snøvåte jakkane, […] Gangen er lang og kvit, men Bjørn ser berre raudt: brannbilar, skrikarungar, blod og det norske flagget som sprellar i vinden. Døra slo igjen bak han, døra small. Det er i klasserommet det kjem, der veltar sinnet alltid fram i han, det slår innover som ei flodbølge. […] han klarar ikkje å tenke, for denne kjensla av raudt, raudt, raudt overdøver alt. […] Han har harde hender, knytte fingrar, raude kinn og eit hovud som vil eksplodere. Det boblar og putrar, koker og freser, og Bjørn kjenner at det aldri vil gi seg.” (s. 5)

Landet alltid raudt utforsker hva sinne er og hva sinne gjør. Sinne er en kraft så sterk at du kan trekkes fra en verden til den neste, det er en evne til å glemme egen smerte i kampens hete, det er også en forbindelse mellom to ukjente. Hvorfor forbinder vi sinne med å se rødt? Rødt er blodets farge, og når man blir sint så er det som en indre eksplosjon, blodet skyter frem i huden slik at man blir rød over hele kroppen, samtidig som vi mister kontroll over tankene også. Farge-metaforen blir et bilde på forbindelsen mellom kropp og sinn, det at det indre avspeiles i det ytre som rød hud. Sinne er noe som presser seg frem til hudoverflaten. Og hva er det egentlig som skjer da, når kroppen ikke lenger holder det indre innestengt? Da finner vi en kraft og en styrke som kan brukes til noe. Det er det Landet alltid raudt handler om.

Bjørns sinne er handlingens utgangspunkt. Likevel er dette en roman om vennskap. Det handler om Bjørn, som går i 6. klasse og om Runa som går i 8. De er hemmelige venner, det vil si at de passer på at ingen ser dem sammen. De opptrer nesten ikke sammen i boka heller, de har hver sine kapitler og hver sine handlingsspor. Bjørn-handlingen er en gutte-greie. Det starter med at han går ut av klasserommet i fullt sinne og forsvinner til en annen verden av krig og gjenger og kamp-scener. For når Bjørn blir sint er det så sterke krefter som kommer i omløp at han trekkes ut av denne verden og inn i en annen, til det landet som heter Landet alltid raudt. Der er sinne den følelsen som rager høyest. Landet alltid raudt er befolket av to krigførende grupper, og landskapet er som et lite helvete. Den ene folkegruppen går kledd i sort, den andre i rødt. De røde behandler Bjørn som en maskot, de sorte vil drepe ham og drikke blodet hans for å komme over til den verden der han kommer fra. Runa-handlingen er mer kjønnsnøytral. Hun leter etter den forsvunne Bjørn. Etterforskningen fører henne til Bjørns venner, noen voksne menn som er litt på sida. Underveis blir hun også kjent med en gammel dame med magiske evner. De tre voksne blir hennes hjelpere, men det er Runa som driver etterforskningen. Runa, som er utafor i klassen sin, blir romanens kvinnelig heltinne. Mens Bjørn, som er enda mer utdefinert av sin klasse fordi han lett blir så ukontrollert sinna, blir helt i den andre verden, der hvor menn kjemper seg imellom og livsgrunnlaget går til spille.

Mens Bjørn-handlingen drar oss over i en annen verden, og derfor fortjener fantasy-stempelet, er Runa-handlingen en spenningsfortelling som foregår i et realistisk tegnet miljø. De to handlingstrådene og de to genrene får hver sine kapitler og fortelles annen hver gang hele boka igjennom.

Det er likevel mange forbindelser mellom de to handlingstrådene og de to hovedpersonene. Når Bjørn blir truffet av glass-skår i sin verden, tråkker Runa ett langt inn i foten i sin. Når Runa mister øredobben står Bjørn plutselig med den i hånden, mens et kastevåpen fra hans verden når frem til henne, og så videre. Det er som om deres hemmelige vennskap skaper en direkte forbindelse dem imellom selv om de befinner seg på hvert sitt sted og i hver sine kapitler. Romanen bygger opp til et spenningsklimaks som handler om hvorvidt de to vil møtes, det vil si: Kommer Runa til å lykkes i å redde Bjørn hjem før det er for sent, eller vil jorda vil bli inntatt av de destruktive slåsskjempene?

Jo mer jeg her forteller om romanen, jo mer slår det meg hvor tradisjonell den er med hensyn til komposisjon og intrige, og at det tradisjonelle fungerer aldeles utmerket. Romanen er feministisk i sin samfunnsanalyse og politisk bevisst, ikke som en 70-talls-roman, men som i dagens fantasy-storfilmer. Det er rom for at de små kan bli de store og at det gode kan seire mot overmakten. Dermed gir den leserne støtte i hver enkelts individualiseringsprosjekt. Noe som jo, som bekjent, er en av ungdomsromanens hjørnestener. En annen hjørnesten er å inngi håp. Det gjør Landet alltid raudt. En tredje er å underholde og gi ungdommen gode leseropplevelser slik at de forblir lesere og ikke hopper av. Til det bruk vil jeg anbefale Trohaugs roman. Det er et trøkk i stemmen her som fanger leserne fra første side, samt en vilje til å benytte tradisjonelle spenningselementer som holder oss fast. Når du først har åpnet Landet alltid raudt legger du den ikke frivillig fra deg før den er slutt.

Innledningsvis skrev jeg at Trohaug kombinerer den leservennlige fortellingen med et vesentlig innhold. I Landet alltid raudt er det følelsen av sinne som står på spill. Runa skjønner ikke hvorfor Bjørn må bli så sint. Og Bjørn vet at det er dumt å bli sint. Men det er fordi han blir så ukontrollert sint at han kan fungere som en portal til den andre verden. Hans sinne gjør ham til en forbindelse som det onde kan benytte, derfor må han lære å kontrollere seg. Men i Landet alltid raudt fungerer sinne også som en avdekning av skjulte forbindelser. Sinne er både farlig og konstruktivt. Men først og fremst er det en kraft som det står respekt av.

Jeg er imponerert over måten Trohaug kombinerer det å forføre sine lesere med å gi dem noe å tenke på.



Kommentarer