Landskap, kunnskap, titteskap

Det begynner i august, på sommerbeitet ved havet. Fem år gamle Marit-Inga og familien hennes er i ferd med å bryte opp. De skal starte vandringen innover i landet mot høstbeitet og vinterbeitet, men først kommer kalvemerkinga. Kalvene må merkes mens de er så små at de fremdeles følger mora, merket er nødvendig for å identifisere eieren, og for at streifdyr skal kunne sendes tilbake til riktig eier.

Etter noen dager er de framme i høstlandet, hvor de skal bo i gamme/goahti eller vintertelt. Noen dager før jul bryter de opp igjen, og drar til vinterplassen, hvor de bor i hus. Vi følger dem på julegudstjeneste, gjennom slaktetid og vinterliv innendørs og utendørs, helt til mørketida er over og sola kommer tilbake på vidda.

Vi møter Marit-Inga, mamma, pappa, besteforeldre og en del ikke navngitte statister i siidaen, reinbeitedistriktet deres. Marit-Inga er ikke en veldig framtredende hovedperson. Hun har noen scener hvor hun er aktøren: Hun leker med hunden Moste og ber andre om hjelp til å passe på den, hun blir glad når de jevngamle barna Jon-Andreas og Risten-Anne kommer til boplassen, slik at hun får noen å leke med.

Marit-Inga er først og fremst leserens identifikasjonsfigur i historien, en person vi kan følge på denne reisen gjennom et halvt år av samisk kultur i hverdager og halvårsrytme, med finnmarksnaturen i en viktig birolle.

Rapportlitteratur

Den svenske billedkunstneren Bodil Hagbrink ble født i 1936. Hun bodde lenge i den franske middelhavslandsbyen Vernette, og skrev sin første bok herfra i 1975: Barna i Vernette. Dette ble også til en tv-produksjon fra Sveriges Radio, sendt på norsk tv i 1976. Boka ble oversatt til flere språk.

(Vernette er en så liten landsby at jeg nesten ikke fant den ved googling. Via noen små omveier har jeg lært at den ligger i kommunen La Seyne-sur-Mer, nær Toulon i Sørøst-Frankrike. I 2011 ble Vernette-boka for første gang oversatt til fransk, og ble møtt som nostalgi og lokalhistorie i La Seyne-sur-Mer.) 

Senere brukte Hagbrink den samme dokumentariske, reportasje-pregede skrivestilen i ytterligere tre bøker: to fra samisk kultur (Den långa rajden (1978) og Hemma på Vidda (1984) og Barnen i Tibet (1990), som like eksplisitt lærer barn om fremmede kulturer med en kunnskapsrik fortellerstemme. Ellers finner jeg hennes navn bare i bildeboka Hux-flux med nonsensrim. Den ble utgitt i 1986, femten år etter at den ble laget, og finnes ikke på norsk. Hun er også illustratør av den samiske fortellingen/leseboka Gáttiin ja meara nalde av Harald O. Lindbach (1995).

Uten at jeg skal utbrodere dette poenget, vil jeg minne om at Hagbrinks bildebøker plasserer seg i sjangeren rapportlitteratur, som vokste fram i Norge og Sverige på slutten av 1960-åra, ofte med en tydelig intensjon for rapporteringen. Kjente eksempler er Sara Lidmans Rapport fra Hanoi (1966) og Gruve (1969), Kjell Fjørtofts Rapport nordfra (1975) og Tor Edvin Dahls Samene i dag – og i morgen (1970).

I flere intervjuer understreker Hagbrink at hun skriver for å skape forståelse for andre mennesker og deres kulturer.

To bøker – to vandringer

Hagbrinks to bøker fra Sápmi har utgangspunkt i to langvarige opphold på fire og sju måneder hos samiske familier. Først våren 1976, da hun fulgte familien Siri fra Kautokeino til sommerbeitet på Arnøya. I september 1977 er hun tilbake, blir intervjuet av avisa Nordlys, og skal følge en annen familie på høstvandringen.

Det første besøket førte til 1978-boka som heter Den långa rajden på svensk og Barna i Kautokeino på norsk. Her følger vi en familie med tre barn gjennom vårhalvåret, fra sola kommer tilbake til Kautokeino i januar og fram til de har installert seg på sommerbeitet på sommerøya.

Det finnes også en nordsamisk utgave av Den långa rajden. Den heter Davas-jåttin og har en annen og kortere tekst enn de svenske/norske utgavene. Det er Nils Aslaksen Logje som står for den samiske teksten, og den er nok skrevet for barn som ikke trenger å bli belært om hvordan den samiske kulturen er, men som gjerne vil glede seg over bildene. Forskjellene mellom fortellerposisjon i den svenske og den samiske teksten er et av temaene for en ny forskningsartikkel av Inga H. Undheim og Hilde Dybvik i Barnelitterært forskningstidskrift: «På vidda? Representasjon av samisk kultur i to (tre) bildebøker for barn (1976–1978)».

Hjemme på Vidda er altså den andre halvparten av Hagbrinks bildebokepos fra samisk kultur. Høsthalvåret som svar på vårvandringa i den første boka.

Det finnes en utbredt tendens til å betrakte andres kulturer som etnografi, ikke som historie. Med det mener jeg at den fremmede kulturen blir beskrevet som statisk og tradisjonell, slik at «gamlemåten» er den autentiske og eneste legitime. Hagbrink faller ikke i denne fella. Hun introduserer i stedet Mattis, en mann i siidaen som liker å gjøre ting på gamlemåten. Slik får vi både se den moderne samiske levemåten fra da Hagbrink var i Sápmi i 1970-åra, og indirekte også gamlemåten som Mattis fremdeles brukte.

Samene i barnelitteraturen

Den samiske barnelitteraturhistorien er ikke veldig lang. Vi har en del eksempler på historier om samer sett utenfra, slik som i Lajla (1881) av J.A. Friis. Vi har den merkelige historien om bispinne Margarethe Wiigs ABC fra 1951, som under den kalde krigen ble sensurert fordi staten ville usynliggjøre fellesskap med samer i øst. Håkon Evjenth vekslet mellom å skrive anerkjennende og mildt nedlatende om samer. Og det finnes flere eksotifiserende fortellinger fra etterkrigsåra.

Etter hvert, i 1970-åra, ble samene synlige i barnelitteraturen med en ny type respekt og innenfra-perspektiv. Mange husker Ante av Tor Edvin Dahl som kom både som bok og tv-serie i 1975.

Marry Áilonieida Somby gis som regel æren for å ha skrevet den første barneboka på samisk. Ámmul ja alit oarbmælli (Ámmul og den blå kusinen) (1976) er basert på myter om sajve-folket som lever i en samisk versjon av ‘upside down’, en speilverden. Ordboksredaktøren (m.m.) Lajla Mattsson skrev den tospråklige Dågkangærja / Dåkkágir’ji («Dukkeboka») på sør- og nordsamisk i 1978.

Den første barneboka som ble skrevet på samisk av samer er likevel den tynne Mánát čállet / Maanah tjaelieh (Barn skriver, Samlaget, 1975), hvor barn skriver dikt på nordsamisk og sørsamisk. Når jeg blar i denne kjenner jeg igjen noen navn på folk i min egen alder som jeg har møtt og samarbeidet med de siste årene.

Inn i denne første bølgen av samiske barnebokforfattere kom altså Bodil Hagbrink, og laget to bøker basert på medlevelse og innlevelse i samisk kultur.

Titteskap og store landskap

Hagbrinks bilder er som regel sett fra et lavt fugleperspektiv. Horisontlinjen er lagt høyt, slik at landskapet får bre seg ut på boksidene. Ofte er det snakk om akvareller der vinteren og nyansene av snø får utfolde seg. Tegnestilen i den første boka Barna i Kautokeino er mer dokumentarisk og detaljrik, med et snev av tegneseriens konturlinje.

Men selv om Hjemme på Vidda utmerker seg med større format og flere store landskapsakvareller, har boka også flere eksempler på detaljstudier og titteskapsestetikk. Da tar Hagbrink bort den ene veggen, og lar oss se inn i gamma eller huset og alt som skjer der.

Hagbrinks bøker har en solid virkningshistorie, slik den nye oversetteren Kathrine Nedrejord peker på i sitt forord: Mange kan takke denne boka for sin kunnskap om samisk levemåte.

Bøkene er flittig brukt i antologier om jul og påske, og i lesebøker. De har også i mange år vært en av gjengangerne og basisbøkene når bibliotek, skole og barnehage skal forberede den samiske nasjonaldagen. Alt dette er grunner til å feire at boka nå foreligger i ny utgave, slik at mine kolleger i bibliotekene kan erstatte de utslitte eksemplarene som har overlevd i 40 år takket være teip og reparasjoner.

IBBY, Periskop, Ballade og Barnebokkritikk har – gjennom støtte fra Kulturrådet – gått sammen om en felles satsing i 2026 på synliggjøring og kritikk av av samisk kunst (litteratur, musikk, scenekunst, visuell kunst). Satsingen utøves ved deltagelse på/arrangering av seminarer, publisering av tekster på respektive plattformer, og aktiv rekruttering av unge, samiske kritikere. Aktørene vil i perioden også gjenpublisere eller lenke til enkelte av hverandres tekster.

Se også: Ny pod: samisk kunst i skolesekken, Periskop 2.3.26.