Langbo, Kirsten: Barna på Mikkelsplassen

Langbo, Kirsten: Barna på Mikkelsplassen

Kirsten Langbo Barna på Mikkelsplassen Bokklubben 1977 Eller Berte fra Barnetimen Aschehoug 1958

Kjersti Lersbryggen Mørk

Min egen barnetimebestemor Lærerboligen, en mørk morra på søttitallet. Store unger fort inn skoleporten. Mamma

Min egen barnetimebestemor

Lærerboligen, en mørk morra på søttitallet. Store unger fort inn skoleporten. Mamma ut av døra. Bestemor med brødblings og ullsokker. Nesa mot vindusruta og øret inntil radioen. Andakt og Fader vår, du som er i himmelen, kan du spille på slurva?

Morn! I dag ska je prate om ei lita jinte som hette Berte, og fammilien hennes. Nå ska du få høre. Detta hendte for lenge sia, skjønner du.

Kirsten Langbo (1909-1996), min egen barnetimebestemor, leier meg inn i fortellinga om seks år gamle Berte som bodde på Mikkelsplassen med mor, far, fire søsken og en haug med husdyr.

Men så en kveld de kom stampende inn alle sammen, var det kommet fremmede. Det var tante Gunda som bodde sammen med tante Nicoline på den andre siden av åsen. Hun satt ved bordet og pratet med far, og plutselig sa hun til Berte:
– Du Berte, har du lyst tel å ble med hem tel meg?
– Å ja, svarte Berte. Det hadde hun veldig lyst til, for tantene hadde bestandig så mange gode kaker, og så hadde de et helt skap fullt av rart.

Heldiggrisen Berte – få reise på besøk til tanter med flust av godsaker!

Far og mor klemte henne godt inntil seg og sa at hun måtte være snill jente og gjøre som tantene sa.
– Ja da, sa Berte. – Men skal je vara hos dere om natta og da, tante? spurte hun.
– Ja, du får nok det, sa tante.
Da stusset Berte litt, for å være borte om natta, det var hun ikke så sikker på om hun ville.

Hm. Her er det noe muffens. Skiene blir bundet fast på tantes kjelke. Og riktig nok, etter at Berte har vinket og ropt ”Je kjem snart hematt, mor!”, så kan fortelleren avsløre:

Stakkars Berte, hun visste ikke at hun ikke skulle få komme hjem igjen på lenge. For det som tante hadde snakket med mor og far om så lenge, det var at Berte skulle være hos tantene bestandig.

Ja, stakkars Berte. Og det hjelper ikke at de rike tantene ønsker seg barn, mens mor og far nesten har flere barn enn de greier å skaffe mat og klær til. Sjølv om tantene prøver å gjøre seg lekre med godsaker og godsnakk, er Berte bare på besøk:

Å, nei, sa Berte, – je skal itte bo der, je skal hematt i dag bare je får eti meddan. Vi skal ha vaffel og søtsuppe.

Det er usigelig trist når Berte skjønner hva mor har gått med på. Om kvelden gråter Berte under dyna. Enda tristere blir det når storebror Sigvart kommer på besøk og skal dra hjem igjen:

– Je vil vara med deg, hvisket Berte.
– Itte tøys nå, Berte, sa tante Gunda. – Nå har du fått fargeblyanter og sovedokke og all tingen. Slepp hænda hass Sigvart nå, så hænn får gått.
Men det var akkurat det Berte ikke ville. Hun niholdt, og Sigvart visste ikke hva han skulle gjøre. Han kunne gjerne bo her han, men det var jo bare Berte tantene ville ha.
– Je vil ble med hematt, je vil tel Mikkelsplassen, skrek Berte.
Men da ble tante Gunda så sint at hun stengte henne inne på do mens Sivart gikk. Han hørte hun skrek helt til han kom bortenfor svingen på veien, og han syntes det var fælt.

Endelig litt realt raseri! Først etter enda noen måneder hos tantene kan et stille opprør realiseres. Berte gjemmer seg i høylasset til ”nabon heme”, han Ola Oppistua, og rømmer hjem. Hun får en varm velkomst, mor gråter litt, og når tante Gunda kommer for å hente Berte tilbake igjen, sier mor og far kontant: ”Vi har ingen onger å gi bort.”

”Berte flytter hjemmefra” ble min første av flere tåreperser som bare måtte leses oppatt og oppatt. Snart skulle imidlertid skoleklokka overdøve trompettrudelutten. Berte måtte legges på hylla, men etter noen år sammen med Fifi og Fofo, sel, sil og los, kunne jeg endelig plukke henne ned. Hun var ikke helt den samme (eller var det meg?), men da ble jeg etter tur omfavnet av HeidiKavring Løvehjerte og Anne fra Bjørkely.

Kjersti Lersbryggen Mørk