Lange tanker og dyp lesing

Digitaliseringen har skjedd raskt, og den griper inn i alle deler av livene våre. Mobilen har blitt en forlengelse av oss selv, og i løpet av knappe ti år har det effektivt blitt rigget en struktur som gjør at de av oss som velger bort det digitale livet også velger bort store deler av livet generelt. Hvis du vil følge med, hvis du vil få med deg hva som skjer – det være seg i verden, i nabolaget eller blant venner ­– må du være påkoblet. Det gjelder alle aldersgrupper, sosiale lag og samfunnsområder. Barnelitteraturen slipper heller ikke unna.

I et læringsperspektiv er det mye positivt med digitaliseringen. Det er digitale tilpasninger som kan lette leseopplæringen for den enkelte elev, som for eksempel justering av fontstørrelse, organisering av tekst, eller digitale belønninger for gjennomførte oppgaver. Barn og unge som har vokst opp med digitale plattformer har blitt mestre i å skanne og sortere informasjon, de blir stimulert til å raskt skifte fra en oppgave til en annen, og de har tilgang til kunnskap på en helt annen måte enn generasjonene før dem.

Dybdelesing
På den annen side er det utfordringer med digitaliseringen som vi må ta på alvor, og som særlig rammer langsomme og krevende aktiviteter som for eksempel lesing av litteratur. Lesing av litterære tekster vil alltid innebære en form for dybdelesing. Det gjelder om du leser en femhundresiders roman, en høytlesningsbok eller et dikt. Dybdelesing er uforstyrret og konsentrert lesing. Du må følge med og huske det du har lest, for å forstå det som kommer. Du må se sammenhenger og gjenkjenne betydningslag i teksten. Lesekompetanse handler ikke bare om å kunne avkode et skriftlig budskap eller finne informasjon, det handler også om leseforståelse.

Dybdelesingen står i motsetning til skumlesing, som er overfladisk og selektiv. Begge måter å lese på er nyttige, hver til sitt formål. Flere ulike forskningsstudier har vist at mens skjerm stimulerer til skumlesing, stimulerer papirformatet til dybdelesing. I en hverdag full av forstyrrelser kommer ikke dybdelesingen av seg selv, verken på papir eller skjerm, men du trenger flere tiltak hvis skjermen skal kunne erstatte papiret når det gjelder å stimulere til forståelse.

Papir først
Fra 2014 til 2018 ble det gjennomført et stort europeisk forskningsprosjekt, E-read Cost, der 200 forskere fra ulike fagdisipliner gjorde en felles innsats for å finne ut hva digitalisering gjør med måtene vi leser på. Forskernettverket gjennomførte både egne studier og sammenfattet tidligere studier i metaanalyser. Prosjektet slår fast en rekke fordeler ved digitaliseringen og peker samtidig på mulige problemer.

Et viktig funn blir oppsummert slik: «I strid med forventningene til de «digitalt innfødte» har negative effekter ved lesing på skjerm, sammenlignet med papir, økt snarere enn minsket over tid, uavhengig av aldersgruppe og tidligere erfaring med digitale medier/teknologier.» I klartekst innebærer dette at den økte eksponeringen for skjerm har ført til at alle aldersgrupper er mindre konsentrerte, og at heller ikke barn og unge som har blitt opplært til å lese på skjerm, har gode strategier for digital dybdelesing. Forskernettverket anbefaler derfor at leseopplæring bør foregå på papir først. Dybdelesing på skjerm er fullt mulig, men det fordrer at leseren ikke forstyrres, og leserens egen leselyst og evne til konsentrasjon spiller inn.

Hvis vi ønsker at også de barna som vokser opp uten bøker i bokhylla, skal få tilgang til litteraturen, handler det med andre ord ikke om å servere dem litteratur som ligner på TikTok, utnytter Instagram eller inneholder bevegelige bilder. Det er kanskje mulig å få barn og unge til å følge med på nyhetene ved å lage mer grafikk, flere videoer og pushvarslinger av spissede nyhetsmeldinger, men en slik strategi fungerer ikke i litteraturproduksjonen. Hvis vi ønsker at skjermen skal bidra til å stimulere de lange tankene hos barn og unge, må vi finne digitale måter å etterligne papirboka på. Vi må gjenskape den uforstyrrede og dype leseopplevelsen i digital form.

Lesing programmerer hjernen
Hjernene våre er ikke forhåndsprogrammert for lesing, verken den raske eller den langsomme. Å lese er en kunst hver og en av oss har lært, og som vi må lære videre til neste generasjon. Den er noe vi kan velge eller velge vekk. Digitaliseringen har skapt en altomfattende skriftkultur, der vi leser mer enn noensinne, men skriftkulturen har blitt mer ensidig enn den var før. Vi leser raskt og overfladisk. Fordi hjernen er plastisk, vil all aktivitet endre de kognitive nettverkene våre. Hvis du spiller fiolin, ser hjernen din annerledes ut enn hvis du spiller fotball. En hjerne som skumleser ser annerledes ut enn en hjerne som leser i dybden.

Vi trenger alle å trene hjernene våre til å forstå sammenhenger, lese undertekst, leve oss inn i andre miljø og i andre mennesker. I en slik sammenheng utgjør skjønnlitteraturen en viktig motvekt til de kjappe digitale inntrykkene. Verden trenger langsiktige, visjonære tanker i en tid preget av kriser. Derfor kan vi ikke la digitaliseringen diktere hvordan vi former samfunnet. Vi må derimot ta politiske avgjørelser om hvordan vi som samfunn ønsker å bruke teknologien, og til hvilke formål.

Digitaliseringen er en strukturell endring, den kan føles som en tsunami, men den er ikke en naturkraft – den er menneskestyrt. Vi kan forme utviklingen slik vi ønsker, med politisk vilje og investeringer.

Se også periskop.no for artikler om emnet fra 14.2.–9.3.2022.

Kritikerne Damian Arguimbau og Petra J. Helgesen skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til redaksjonen@barnebokkritikk.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.