Langstilkbyen

SPRUDLENDE FANTASY I MIKROPERSPEKTIV

Skogbunnen – et helt økosystem i seg selv, yrende av usynlig li med åndeløse spenningssituasjoner hele veien. Selv når reisen begrenser seg til én plante!

Sturle Brustads første bok for barn handler om småfolket i Underskogen, et samfunn i skyggen av høye planter med veldige kronblader. Der oppe kneiser den vidunderlige Langstilkbyen, hvor «lysmesterne» styrer lyset som pipler ned mot skogbunnen. Underskogerne tilber lysmesterne, og må pent holde seg i det usunne, klamme mørket ved røttene. Bortsett fra én: Vinneren av konkurransen om å bli årets vannbarn.

Dette året heter vannbarnet Lingalina. Til broren Nils’ store sorg tas hun med opp gjennom plantestengelen, men de rekker å blande blod. De skal treffes igjen! Enda de vet at ingen noensinne har sett mer til de vinnende vannbarna. Ganske mistenkelig, egentlig?
Drevet av savn, frykt og mistanke begir Nils seg til Langstilkbyen. Her viser det seg at vannbarna er slaver for de tyranniske lysmesterne. Heldigvis finner Nils allierte i Langstilkbyen, og nede i Underskogen er gamle, sorgfulle Rollo en viktig støttespiller i kampen for å redde vannbarna og befri Underskogen. Til hjelp er også en oppdagelse av galileiske dimensjoner. Det store avslørings- og frigjøringsprosjektet er i gang!

Fin sjangertroskap
Langstilkbyen kalles for fantasy, og boken oppfyller sjangerkrav som i mindre dyktige hender enn Brustads lett kunne blitt sjangerklisjéer: Her er småkårsfolk som hundses av herskerfolk, gamle historier som kun få kjenner til, redningsdåder utført av barn, vise outsider-skikkelser, ubrytelig vennskap, vågemot på tross av frykt, magiske gjenstander som lyser opp i mørket… alt slikt er med, men det kjennes ikke oppbrukt, for Brustad gjør disse elementene til sine, og skaper et trygt landskap for leseren å orientere seg i.

Den store reisen
Trygghet er dog noe fantasyskikkelser gjerne må gjennomlide utrygghet for å oppnå. En overskridende reise til fremmede riker må ofte til. I Langstilkbyen ligger de to rikene langt tettere sammen enn Hobsyssel og Mordor i Ringenes Herre gjør – her begrenses hele reisen til en plante! Brustad har altså byttet ut fantasyens tradisjonelle makroperspektiv med det mer barnlige eventyrets mikroperspektiv. Det reises mye i barnebøker, men reisen trenger ikke å være lang for å være spennende. Brustad beviser dette gjennom å skape åndeløse spenningssituasjoner hele veien. Nils utfører sin dåd i skyggen av tidsnød, dødsprofetier, mistro fra sine egne, forfølgelse og usikkerhet, både på egne krefter og på andres ord.

Mot og kjærlighet
Magi står ofte sentralt i bøker som denne, men personlig mot og styrke er gjerne vel så viktig. I Langstilkbyen gjøres det lite nummer av magiske hjelpemidler. Her er det mot i brystet og vett i pannen som gjelder. Nils holder seg gående på «det som har med mot og kjærlighet å gjøre», og lærer hvor viktig det er å gjøre det man tror er riktig, selv når ingen andre tror det. Søskenkjærligheten og vågemotet er rørende fremstilt.

Religionskritikk?
Romanen rommer også et budskap om at falskhet må avsløres og bekjempes. Her handler det om falskhet av religiøse dimensjoner. Det er ikke tale om falske versus sanne guder, men om lettelsen over et gudsfravær. Mellom linjene kan man spore en klar melding om frigjørelsen i å oppdage dette fraværet. I Trollmannen fra Oz avslører Dorothy trollmannen som en ynkelig taskenspiller, men dét kan ikke uten videre tolkes som religionskritikk. Dette er mer nærliggende i Brustads tilfelle, for her rettes den avslørende pekefingeren mot selve de religiøse systemene. Det må sies at undertegnede selvsagt ikke kan vite om Brustad har noen religionskritisk agenda, men det er lett å lese ham slik.

Noe språkrusk, ellers helstøpt
Da Sturle Brustad debuterte med voksenromanen Anarchy in Åmot (2006), brukte han en saftig Åmot-dialekt. I Underskogen bruker man mer normalisert språk, men av og til dukker det opp noen merkelige, engelskpåvirkede formuleringer. For eksempel: «Hvis dere snakker med vannbarna, tror jeg dere vil finne at de har vært holdt som slaver», eller: «Latter og sang ringer over plassen» (mine uth.). Mye av slikt er det ikke, men nettopp derfor burde det vel ikke kostet stort å ta det bort i språkvasken? Ellers er nemlig boken svært helstøpt og effektiv. Forhåpentligvis kommer det flere eventyr fra skogbunnen!