Lars er Lars, Lars danser og Kom, la oss lage fest

Tittel: Lars er Lars
Tekst og illustrasjon: Svein Nyhus
ISBN: 978-82-05-41835-6
Gyldendal 2011

Tittel: Lars danser
Tekst og illustrasjon: Svein Nyhus
ISBN: 978-82-05-41675-8
Gyldendal 2011

Tittel: Kom, la oss lage fest
Tekst og illustrasjon: Björk Bjarkadóttir
ISBN: 978-82-521-7867-8
Samlaget 2011

AKTIV LESING FOR DE MINSTE

Kan bildebøker – eller pekebøker – for de aller minste barna bli både morsomme og utfordrende, og kreve full deltakelse fra leseren? Svaret er åpenbart ja.

Lars er Lars – om å oppdage seg selv
Lars er Lars er den første boka i Svein Nyhus’ serie om Lars. Lars gjemmer seg for leseren, og boka avdekker ham, kroppsdel for kroppsdel. “Dette er Lars”, leser vi – mens bildet viser at noe, altså Lars, skjuler seg under et teppe. Ved hjelp av sidevendingen åpenbarer Lars seg: Han får føtter, bein, mage, armer, fingre, hode, hals og hår – og ører, munn, nese og øyne. Til slutt ser vi hele Lars, før han plutselig leker gjemsel med oss igjen, og forsvinner, ikke bare tilbake under teppet, men helt ut av boka.

Den knappe teksten er på venstre side av hvert oppslag, og Lars trer gradvis fram på høyre side. Under teksten på venstre side er det et motiv som ikke umiddelbart henger sammen med innholdet, men som likevel utdyper det: Hva gjør en krakk der, når det er snakk om beina til Lars? Jo, krakken har selvfølgelig også bein. Kanskje er det andre ting barnet vet om som har bein? Boka inviterer til å utvide forståelsen og språket, til å overføre en betydning og lage metaforiske bilder. Her er det store rom for samtale.

Lars er Lars åpner for å inkludere leseren, kroppslig og helt konkret. Når for eksempel armene kommer til syne, er det bilde av et tre på venstre side – med to greiner. Og når fingrene viser seg, kan vi telle ti stykker. (Og hvor mange fingre har du, da?) Kroppen er vel noe av det første barnet blir opptatt av og knytter ord til.

Entusiasme og skøyerstreker
Boka legger opp til både underholdning, aktivitet, læring – og undring. Lars trenger de ulike kroppsdelene sine, forstår vi, ikke for å gjøre vanlige, voksne ting, nei, han vil vifte på beina, bli kilt på magen, flakse med armene, klype og pirke, han vil høre at du ler, han vil bite (riktignok bare epler, som vi kan se av motivet på venstre side), lukte, snuse og blunke med øynene. Det er noe sanselig og uforfalsket barnlig ved Lars’ entusiastiske glede over alt det morsomme han kan gjøre med kroppen sin når den gradvis kommer til syne for oss – før den plutselig forsvinner.

Lars danser – grenseoverskridelse og ekstatisk glede
Også Lars danser uttrykker en grunnleggende fascinasjon for kroppen. Han kan bare ikke la være å danse. Beina danser inne i buksene; armene og magen danser også. Det er som om kroppen hans lever sitt eget liv, og Lars verken kan eller vil kontrollere dansetrangen. Han blir villere og villere, og til slutt danser han på månen, før det som må skje, skjer: Lars snubler og slår seg. Men lilletåa, kjenner han, vil danse mer. Og hva gjør tærne dine?

Lars er Lars og Lars danser er bygget opp på samme måte. Begge ender med et direkte spørsmål til barnet, og begge har teksten på venstre side og bildet av Lars på høyre. Under teksten er det et motiv som på en eller annen måte konkretiserer – eller utvider – det som står i teksten. Når teksten sier at Lars ikke engang trenger musikk for å danse, for eksempel, er det bilde av en tromme. Og når det står at eplene faller ned når Lars danser i treet, er det bilde av en katt som rømmer. Har den også vært i treet, kanskje?

Lars danser handler om å ta plass, om å bruke kroppen, om fantasi og om glede. Dansen hans er grenseoverskridende; Lars gir ikke engang plass til pappa og mamma. Bildet av pappa som ikke får plass på gulvet, er kostelig, der han forskrekket står i vinkel, oppå en krakk, og (selvfølgelig) med en rykende kaffekopp i hånda. Mamma faller ned fra sofaen når Lars danser i den, og kopper og kar raser ned fra bordet. Eplene faller fra treet, og katten legger på sprang. Så langt, så godt. Men herfra tar dansen overhånd, og det finnes ikke lenger grenser for hvor Lars kan danse: Han beveger seg ut av huset, og opp på taket, mens foreldrene titter nervøse på og fuglene ikke får plass. Videre går dansen opp på fjellet, og foreldrene henger ikke lenger med. De har ingenting å stille opp med mot Lars’ ekstatiske opplevelse av at alt er mulig. Han forlater det realistiske, og havner altså på månen, før dansen ender i et brak – men bare midlertidig.

Kompleksitet og rytme
Oppslagene i boka blir stadig mer komplekse i takt med at Lars tar mer plass. Bildene tar med seg elementer fra foregående oppslag inn i neste, og skaper på den måten en fin rytme og sammenheng i boka: Eplene faller ned når Lars danser i treet, og dukker opp igjen på neste oppslag – men da som en epleskrott. Også fuglene kommer til syne flere ganger, selv om de ikke er nevnt mer enn ett sted. Og reven? Jo, den blir med fra fjellet over til neste oppslag, og titter forbauset opp på Lars når han danser på månen. (Og med reven og månen på samme oppslag, er det kanskje naturlig å synge “Mikkel Rev”?)

Lars er kul
Lars er en ellevill og kul liten kar som garantert vil slå an hos barna. Dette er enkle pekebøker som fint kan tas et steg videre. Pekebok-sjangeren har tradisjonelt vært preget av banale ord og illustrerende tegninger. Bøkene om Lars er på ingen måte banale. De har en umiddelbar appell, og jeg tror at disse bøkene vil bli stående som svært gode bøker for de minste leserne. Fortellingene om Lars er originale og filosofiske, og Nyhus’ umiskjennelige strek er humoristisk og mener alvor på samme tid.

Kom, la oss lage fest! – med leseren som drivkraft
Der Nyhus’ bøker om Lars kjennetegnes av et enkelt, men komplekst uttrykk, er Björk Bjarkadóttirs Kom, la oss lage fest! preget av mettede illustrasjoner med mange detaljer. Det tar tid å få øye på alt i illustrasjonene, og det tar tid å komme gjennom boka. Lengden – med tanke på at også denne boka er beregnet på små barn – er kanskje den største innvendingen jeg har. Det kreves nemlig en ikke ubetydelig tålmodighet fra den lille leseren.

I Solskogen bor det mange dyr, og alle er gode venner. Vi møter en blanding av eksotiske dyrearter som krokodille, kenguru, elefant, sjiraff og sebra, og mer heimslige dyr som kanin, fugl, mus og frosk. Dyrene skal lage fest, men klarer seg ikke uten hjelp av leseren. Dette er kreativt og morsomt: Barnet må rope på dyrene så de våkner, tørke dem når de har vasket seg, kile kaninen bak ørene, massere den lange nakken til sjiraffen, kysse og kose elefanten og krokodillen når de slår seg, blåse på sebraen når han brenner seg på rumpa, og finne en kopp som mangler. Boka forutsetter leserens deltakelse. Det er et godt grep, og barnet må samtidig svare på spørsmål som dette: “Liker du òg å bli kitla bak øyra? Eller på magen?” Og: “Kven kysser og koser deg når du har slått deg?”

Men når leseren skal rope på den jålete påfuglen, trer plutselig fortelleren inn og skal av en eller annen grunn forklare leseren hvordan han eller hun skal rope. Det er underlig, for har kanskje ikke leseren klart brasene aldeles utmerket så langt? Det samme gjentar seg flere ganger senere. Lakunene, som forventer deltakelse fra barnet, fungerer bedre.

Logiske brister
Boka begynner bedre enn den fortsetter, og jeg har også lurt på om det ikke er noen logiske brister her. Helt til slutt skal frosken spille musikk til festen; problemet er bare at han sover. Men leseren vekket da vitterlig alle dyrene helt i starten av boka? Og når den store, stygge ulven plutselig truer, kommer han fra intet; han ble ikke introdusert i starten. Dessuten vil han bare spise maten de har gjort i stand – men hvorfor er han ikke rett og slett invitert? Vi har jo hørt at alle dyrene i Solskogen er så gode venner. Vel, det kan hende det kun er for en voksen leser (og kritiker) at dette framstår som pussige avvik. Uansett er den store, stygge ulven kjent fra eventyrene, og det er ingen tvil om at det er morsomt å skulle blåse den vekk (kanskje til og med som en ørliten hevn over ulven som blåser de små grisenes hus i eventyret?)

Til tross for noen uregelmessigheter er Kom, la oss lage fest! en vellykket og – i ordets rette forstand – festlig bok. Illustrasjonene er rike og fantasifulle, dyrene animerte, men gjenkjennelige, og kulissene flotte med mange fine detaljer.

Invitasjon til barneleseren
Både Svein Nyhus og Björk Bjarkadóttir inviterer barna til å ta aktiv del i lesingen. Der Lars-bøkene tar for seg kroppen, og formidler en ellevill fascinasjon og ustoppelig glede, skaper Kom, la oss lage fest! et fantasifullt univers befolket av nære og fjerne dyr. Lars er Lars og Lars danser er enkle og avanserte på samme tid, og appellerer til undring og refleksjon, mens Kom, la oss lage fest! forutsetter tålmodighet og en aktiv medhjelper.