Legenden om Sally Jones

STATISK GORILLA VINNER FINSK VENNSKAP

Legenden om Sally Jones tematiserer vennskap og samhold. Men en gorilla uten mål og mening ødelegger framdriften i en ellers eventyrlig fortelling.

En ulykkelig legende
Legenden om Sally Jones er en sørgmodig livsskildring av en gorilla. Hun blir født under en uheldig stjerne, eller i en ”tropisk uværsnatt [… der] verken måne eller stjerne lyser”, som det står i boken. Det blir spådd at ungen ”kommer til å rammes av mange ulykker”. Og det stemmer. Boken er en fantasifull, dog dyster katalog over et liv i lidelse. Andres sorger kan ofte gi gode leseopplevelser, men ikke i dette tilfellet. Dessverre.

Et eventyrlig liv
Gorillaen, som får navnet Sally Jones, opplever mye. I løpet av boken rekker Sally å være smykketyv, tryllekunstnerassistent, blindpassasjer, fyrbøter, skipbrudden, vitenskaplig sensasjon, pub-maskott – blant annet. Ja, det høres jo riktig festlig ut. På den andre siden blir hun røvet som spedbarn, lurt til å begå alvorlige forbrytelser, holdt innesperret under kummerlige forhold i en dyrehage, tvunget til å arbeide under nedverdigende forhold, tvangsmessig skilt fra de hun elsker osv., osv. Heldigvis ender historien godt. Sally blir gjenforent, først med sin arbeidskamerat Koskela, så med sin gorillafamilie i Kongo. Sirkelen sluttes, med andre ord.

En pikaresk roman
Strukturen i legenden minner om den pikareske romanen, som hadde sin opprinnelse i Spania under renessansen. Den er organisert som en rekke løst sammenbundne episoder med en karikert eller lastefull person i hovedrollen. Sally Jones er litt Tarzan, litt Huckleberry Finn, en dash av noe fra Jack London og Charles Dickens, men mest av alt en ulykkelig gorilla. Legenden om Sally fremviser en katalog av litterære scener og klisjéer. Men som antydet i definisjonen av en pikaresk roman, er utfordringen å skape sammenheng og mening i villniset. Det synes ikke jeg Jakob Wegelius klarer.

Innrammede plakater
Legendens springende framdrift blir forsterket av illustrasjonene. Ja, de er vakre og stemningsfulle. Og de gir en tidskoloritt som på nesten uforklarlig vis er tidløs og samtidig fører tankene tilbake til tidlig 1900-tall. Problemet er at de fungerer som stivnede snapshots fra et ustrukturert familiealbum. Noen sider er framstilt som gamle portretter, andre er oversiktskart, noen ser ut som gamle reklameplakater, mens de fleste tegner en liten flik av fortellingen. Rammene rundt forsterket det stiliserte og fremmedgjørende inntrykket. For barn som ikke kan lese, må det være omtrent umulig å rekonstruere fortellingen ut i fra illustrasjonene.

Hvorfor blir vi ikke engasjert?
Hovedproblemet med Legenden om Sally Jones er at leseren aldri riktig engasjerer seg i Sally Jones’ strabaser. Og hvorfor gjør vi ikke det? Svar: Gorillaen handler ikke ut i fra egne motiver. Hun har ingen egen vilje, men er en uselvstendig brikke i skjebnens hender. Dette er strengt tatt ikke helt riktig, men unntakene understreker poenget: Sally Jones tar sin første selvstendige avgjørelse på side 40, da hun rømmer fra den usympatiske tryllekunstneren Silvio og bestemmer seg for å befri sitt hjertes utkårede, orangutangen Baba. Men som blindpassasjerer om bord på et lasteskip, blir de atter innhentet av skjebnen og mister kontroll over utviklingen. Og hvilken utvikling? På dette punktet i fortellingen ønsker Sally å leve sammen med sin kjære. Da dette skjærer seg, har hun ingenting igjen å leve for.

Ekte vennskap
Sally Jones reddes av ekte vennskap med chiefen Koskela. Logisk nok velger hun han framfor familien på siste side. Legenden tematiserer vennskap og samhold. Gjennom ”Hjemme-borte-hjemme”-strukturen vi kjenner fra dannelsesromanen, blir det hun mister i andre oppslag, det hun gjenvinner i siste oppslag. Lærdommen ligger i at det ikke nødvendigvis er familien som er bærer av livsviktige verdier. Ekte samhold og vennskap overvinner selv artorskjeller. Synd da at en statisk gorilla aldri klarer å blåse liv i en ellers eventyrlig fortelling.