LeGuin, Ursula K.: Trollmannen fra Jordsjø

Trollmannen fra Jordsjø
Ursula K. LeGuin
(Bok 1 av Jordsjøtrilogien)
Oversatt av Jon Bing
Originaltittel: Machten van Ardzee
ISBN: 8205112673
Gyldendal Luna 1978
Matthijs Holter
Ged er ingen actionhelt Av Matthijs Holter, forfatter og spillskaper På Gran Canaria hadde de
Ged er ingen actionhelt
Av Matthijs Holter, forfatter og spillskaper
På Gran Canaria hadde de rosa brus. Det luktet godt om natten, husker jeg; en lukt som de bare hadde der, som jeg tror jeg skjønte ville henge igjen resten av livet. Jeg kunne ligge med vinduet åpent og bare kjenne på stemningen og lukten av natt. Radioen spilte «Self-Control» med Laura Branigan – «I live among the creatures of the night». Pappa prutet på alt. Han hadde vært der før og lært seg det. Vi gikk inn i en butikk, så på en kassettradio, fikk en pris, og så gikk vi. For å komme tilbake senere og se om prisen var litt lavere. Slik holdt vi på – det var en spenning i det, men det kjentes også litt merkelig. Lurte vi eieren? Lurte han oss? Som om vi ikke stolte helt på hverandre. Vi fikk radioen billig. Min mor har den ennå. Da, i 1984, var den et vidunder. Ikke nå.
Men det var ikke alle butikkene vi prutet i: Ikke i bokbutikken, der jeg fant ferieboken. Den sto i et snurrestativ, like ved inngangen. Forsiden var egentlig litt tafatt – en litt amatørmessig tegning av en fyr som står i en båt, med grå himmel i bakgrunnen. Den var på nederlandsk; tittelen «Machten van Aardzee» betyr «Jordsjøs Makter», og jeg var usikker på hva dette kunne være. Var det noe for meg? Eller var det en eller annen døll voksenbok som bare så interessant ut, men som egentlig inneholdt kristne tekster, forskning, eller kanskje noe om alle disse tingene som var så irrelevante, slike støvete kompakte idéer som enkelte menn drev og puslet med når de ble gamle. Men det så ut som noe med magi, med fantasi. Og jeg, som nettopp hadde begynt å spille rollespill, var alltid sulten på magi.
Boken endte opp i min besittelse. Og den var… nesten for meg. Jeg forsto ikke alt, men jeg forsto nok; jeg forsto hvordan det var å være født med magiske gaver, utålmodigheten ved å lære, gleden av å ha en læremester, frykten når man møter en eldgammel drage – sluere og smartere enn en selv, slik som voksne er for barn. Og på et eller annet nivå grep jeg det sentrale ved boken: Balansen. Filosofien om at hvis man gjør noe her, endrer man noe der, og man vet ikke alltid hvordan det vil ende. Dette var en seriøs bok, for seriøse mennesker; den ga meg noe jeg trengte. Den tok meg alvorlig, selv om jeg ikke var voksen. Den viste meg at det var ting jeg nesten forsto.
Etter dette husker jeg lite av ferien. Jeg husker vi sto i kø for å komme inn på flyet, og hadde med oss alt for mye bagasje. Faren min bar kassettradioen i poser; vi sto bak med flere sekker og poser fylt med dilldall – mat, suvenirer, klær. Da flyplasspersonalet kom for å sjekke vekten på det vi hadde med, stilte faren min seg opp foran oss, bred og stor, og sa: «Det var alt». Vi kom inn med det hele. Olivenolje. Poteter.
Boken? Den første i en trilogi, som senere ble utvidet til fire, så fem bøker. Og noen noveller. Og et par essays. Jeg fulgte, og følger, LeGuin på hennes veier. Filmen som ble laget for TV skal være skandaløst elendig, jeg har ikke engang sett den; det har blitt en action-film med en hvit hovedperson. I bøkene er han brun og tenksom.
Det er lov å være alvorlig. Selv om man ikke er voksen.