Lek med perspektiv

Kristin Roskifte zoomer inn og ut av denne rene billedboken, som er en fornøyelig og tankevekkende lek med perspektiv. Særlig liker jeg omslaget på Kristin Roskiftes bok. I fugleperspektiv, høyt, høyt oppe fra, ser vi ned på byen der bygningenes danner bokstavene i tittelen; Alt vi ikke vet.

Grepet er gjort før; fjell formet bokstavene i tittelen Ben Hur, på Metro-Goldwyn-Mayers storfilm fra 1959, fornøyelig gjentatt i Monty Pythons Life of Brian i 1979. Tittelen; Alt vi ikke vet, varsler det som ikke sies i tekst, men som vises i bilder. Det er ellers kun to setninger i boken; «Er dette slutten?» «Er dette begynnelsen?» Så kan man, ved hjelp av de detaljrike bildene, selv fylle ut undringen i underteksten som ligger mellom spørsmålene.

Fra én ugjenkjennelig form, en sort flekk, zoomer vi gradvis inn på det som viser seg å være en tegning, en tegning av en dame med hatt, på et kjøkkenbord, i en leilighet, i et hus, i en bygning, i den byen vi så i fugleperspektiv. Og nesten umerkelig lures vi underveis av detaljer som viser seg å være noe annet enn det de så ut til å være. Og vi zoomer vi ut igjen, til vi ender opp med nok en ugjenkjennelig form, denne gangen er det en flik av månen.

Det er morsomt for store og små, å lete seg frem og la seg overraske av en slik billedbok, av dette puslespill av perspektiver. I tillegg ansporer leken til større tanker, av det grunnleggende slaget; hva er slutten og hva er begynnelsen? Og, hva ligger imellom ytterpunktene? Våre daglige gjøremål, eller et univers uten grenser?

Det er ikke noe revolusjonerende nytt i denne boken. Tema, utforming, og den innsnevrende og utvidende bevegelsen, er velbrukt stoff i litteratur så vel som i billedkunst. Tenk bare på Inger Hagerups barnevers fra samlingen «Så rart»:

« I huset bortenfor huset bortenfor huset til snekker Kvikk

i rommet innenfor rommet innenfor rommet

til hans butikk

bak skapet bakenfor skapet bakenfor skapet

til hans madam

der ligger faren til bestefaren til bestefarfarens

søndags-kam.»

Hos Roskifte går teksten og blikket i en bevegelse fra det store luftige fugleperspektivet, nedover til hus, inn i leiligheter, stadig innover, til bordet der ei lita jente sitter og tegner en tegning. For den som husker det, følger illustratøren Paul René Gauguin den samme bevegelsen innover, og understreker den i sine karakteristiske illustrasjoner til Hagerups dikt. En bevegelse fra et makrokosmos til mikrokosmos kan man si hvis man våger å strekke tanken enda lengre. Det gjør Kristin Roskifte, og det gjorde for eksempel den hollandske grafikeren Maurits Escher det i sine formasjons- og perspektivlekende bilder, som ble hans kjennemerke i første halvdel av 1900-tallet.

Forleden så jeg Matrix Revolutions, den siste i Matrix-trilogien, vårt tiårs kultfilm. Der er nettopp denne vekslingen mellom makro- og mikrokosmos et hovedanliggende. Hvem er vi egentlig? Er vi elektroniske impulser i et dataprogram? Hvem er stor, hvem er liten? Det er ikke vanskelig å finne eksempler på denne bevegelsen i science fiction-kulturen.

Kristin Roskiftes bok er enkel, men rommer mye. I lyse farger og detaljrike tegninger åpner hun opp nye kikkehull, nye måter å se verden på for barn, og voksne. Det du trodde var en jordklode, er en hatt, og en dør er egentlig en sjokoladeplate. Og flyet over himmelen, det er et merke utenfor reisebyrået. Det er morsomt å lete seg fram – og tilbake – i denne detaljrikdommen, og la seg overraske av noen visuelle detaljer som ikke går helt opp… Det gjør boken enda mer poetisk i sin eksistensielle undring.