Tittel: Top girl
Tekst: Bertine Zetlitz
Illustratør: Fam Irvoll
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2021
Antall sider: 209

Lek med språk og cheering

Å skrive som en tenåring er en utfordring når man selv er flere tiår unna. Bertine Zetlitz lykkes i dialoger, men refleksjonene og bildene får ofte en mer voksen tone i Zetlitz ungdomsbokdebut fra cheerleadermiljø.

Elli er så flink, så flink. Hun jobber med lekser dag og natt, og trener til hun nesten stuper. Hun skal være med i NM i cheerleading om 90 dager, som top girl. Det er hun som står på toppen av pyramiden, er selve stjerna. Elli er a natural, ifølge treneren Jessica. Så skjer det. Elli faller, og får hjernerystelse. Hun må ta det med ro og kan ikke gå på skolen. Men når hun blir friskmeldt, blir Elli liggende. Ingen skjønner hvorfor. Lagvenninnene bryr seg ikke, med få unntak.

Bolge-3Ellis familie er ikke i stand til å hjelpe henne. Faren viker unna, og moren er parodisk klønete. Hun tar seg ulønnet permisjon for å hjelpe datteren, men hva som skjer mens moren er hjemme, er gåtefullt. Da Elli endelig tør å fortelle at hun knapt kan lese, er reaksjonen gammeldags og fordømmende: «Du vet det, Elli, at det er ikke noe poeng å ha dysleksi. Det er noe som kommer i papirene dine og vil hefte ved deg hele livet», sier moren. Eksisterer slike holdninger i 2021?

Moren forlanger en second opinion, og når Elli får time for å ta dysleksitest, sier moren: «Om du ikke orker, Elli, så ringer vi jo bare og avlyser. Gjerne samme dag, kanskje bare en halvtime før!». Moren vil heller at Elli skal ha borreliose. Den mindre Broren tilbyr Elli 1000 kroner og Nintendoen sin om Elli drar til bokstavlegen. Når mor og datter endelig kommer seg til testing, skal det vise seg at for Elli er dysleksidiagnosen en befrielse.

Stress og terapi

Veien tilbake til livet slik det var, går gjennom terapien. Doktor Svein er klok og akkurat det Elli trenger. Han kommer to ganger i uka og hjelper Elli med å sortere tankene om hva som er viktig i livet.

Skolestress og psykiske plager henger tett sammen også i virkeligheten, ifølge blant andre Ungdata. At presset er større i enkelte miljøer er også kjent. Elli lever i et slikt miljø. «I vår familie leser vi ikke bøker, vi skriver dem selv!» sier faren til Elli. «I vår familie har vi faktisk ekstremt sterke psyker. Vi er advokater, leger og kjenner opptil flere i… i… regjeringen!» sier moren. Morens venninner vurderer Elli, og Elli måler seg selv mot andre hele tiden. Hun må konstant være på topp. Bertine Zetlitz beskriver svært aktuelle problemer, og leseren håper at Elli kommer seg ut av senga og tilbake til livet. Vi håper at hun blir frisk til NM og gjør et strålende comeback.

Humoristisk cheering og utflytende bilder

Handlingen fortelles i korte kapitler med snertne overskrifter, noen av kapitlene innledes også med cheering, som her:

ERTESUPPE, ERTESUPPE
HUET FULLT AV ERTESUPPE
STÅR HER HELT PÅ KLIPPESTUPET
HUET FULLT AV ERTESUPPE!
GOOOO ELLI!

Dialogene flyter som regel lett, men de lengre partiene der Elli beskriver egne følelser kan bli litt tunge, og det er ikke alltid handlingstråden er like lett å følge. Det er påfallende hvor lite kontakt Elli har med skolen når hun slutter å gå dit, og at hun ikke følges opp i det offentlige systemet.

Top girl er Bertine Zetlitz’ andre roman, og første ungdomsbok. Fra tidligere er hun kjent som musiker og programleder. Det merkes at Zetlitz er tekstforfatter og at hun er glad i språklige bilder og lek. Elli beskriver seg selv som en «puslespillbit som nesten passer, men ikke helt, og så prøver du å banke den inn». Et både tydelig og lekent bilde, som også viser hvorfor det ikke går. Her er Elli når hun trener mens hun egentlig er sliten: «Jeg er et hus. To etasjer pluss kjeller, og så deler jeg meg selv opp i ulike rom. Det gir oversikt når det stormer som verst på utsiden. Da vet jeg hvilke rom som bør stenges av.»

Huset er fullt av familie, lekser og venninnehyl, men i kjelleren er det mørkt, og grunnmuren er råtten. Det er ganske avanserte tanker for en ungdomsskoleelev, selv om Elli selv mener det er en enkel og ukomplisert modell som hjelper henne å holde slitenheten unna.

Det er ikke helt enkelt å henge med på bildene når de blir lange og utflytende. Dysleksi beskrives som at bokstavene spisser spydene og lainer seg opp i hundrevis på den ene siden av kanonballstreken, og i neste avsnitt har bokstavene hver sin myke ball og Elli må løpe, dukke og finte som i et slag i Ringenes herre. Det er kreativt, men noen ganger virker det som om forfatteren blir litt for glad i sin egen ordlek, og at betraktningene hører mer til en voksen enn en tenåring. Da kræsjer det insisterende ungdommelige språket med innholdet.

Tare-4Språkleken ser vi også i de snakkende kattene, et pussig og barnlig grep som gir mor og datter anledning til å snakke sammen via kattestemmer.

Illustrasjonene av Fam Irvoll er lekre, og har fått god plass. De er i svart-hvitt, er varierte og veksler mellom det konkrete og det mer symbolske. De passer godt til bokas innhold og stil.

Friskt miljø, stereotype personer

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor Elli er så streng mot seg selv og hvorfor det er så skammelig og hemmelig å ha vansker med å lese. Det vet kanskje ikke Elli selv, heller. Det tegnes likevel et godt portrett av en ung jente som strever med seg selv og går gjennom en utvikling i boka. Ellis drømmer får også plass og viser hva hun er redd for.

De andre personene er ikke like levende, mer stereotypier: Den klønete faren, den snobbete moren, den pushy treneren og de slemme venninnene som bestemmer seg for å stenge Elli ute, overse henne fordi hun er streber. Zetlitz lager effektive, observante og ofte underholdende riss av personene som dukker opp, men det er mest Elli vi kommer under huden på. Portrettet av den yngre Broren er et hederlig unntak, søskenforholdet er skildret med varme, og mot slutten av boka beskrives også samholdet blant cheerleaderne godt og positivt.

Det er gøy å lese bøker som gir innsikt i nye miljøer, som cheerleading er for meg og mange andre. Gleden ved å prestere fysisk er godt beskrevet. Laget består av både gutter og jenter, og blir skildret i lokalavisa under overskriften «Cheering is caring». Ellis utvikling i boka lar det siste få en stadig større plass, samtidig som det er plass for prestasjon og mestring på nye måter.

Rose

 



Skrevet av:

Kommentarer