Lek med streker og skygger

Lek med streker og skygger

Boktittel: Fallet

Forfatter: Øyvind Torseter

Illustratør: Øyvind Torseter

Forlag: Cappelen Damm

Årstall: 2024

Antall sider: 138

Sjanger: Eventyr

Øyvind Torseter har funnet opp sin egen sjanger, og får stadig mer selvtillit innenfor den. Men viser boken at vi trenger en Sommerles-kampanje for voksne?

Øyvind Torseter har oppnådd det mange higer etter, og som like mange frykter: Han har blitt sin egen sjanger.

Fallet er den åttende utgivelsen siden han introduserte oss for totemet sitt Mulegutten i Hullet (2012), men jeg kunne sverget på at det var flere. Og så tenker jeg, hvorfor dét? Åtte bøker er jo faktisk en respektabel (noen vil si i overkant) mengde bøker når du tenker på at Torseter gjør sin egen greie og tilsynelatende bare gjør overflatejusteringer når det trengs.

Illustrasjon av kontorinteriør. Elefantmannen står og ser ut av vinduet.

Stabling av streker

Så hva er denne greien? Torseter bruker et lite sett med figurer. De har noenlunde like egenskaper fra bok til bok, men det er åpenbart at de er forskjellige personer – eller i det minste ikke har noe minne om hva som har skjedd dem før.

Mulegutten, Torseters altmuligmann og hverdagshelt, er fraværende i Fallet. Hovedpersonen er i stedet elefantmannen, som vi tidligere har møtt i Torseters bøker som en av verdens mektige menn. Vi møter ham her som en ung gutt på flukt fra ulver, før han blir reddet av kvinnen med hesteansikt (som vi også kjenner fra tidligere) og håndlangeren hennes.

Men enda mer enn de gjenkjennbare figurene, er det Torseters strek som binder bøkene hans sammen. Han er en av de dyktigste illustratørene vi har, med en evne til å stable forskjellige teknikker og elementer oppå og ved siden av hverandre, på en måte som hos andre ville ha kollapset.

I Fallet har han strippet uttrykket sitt ned. Det er færre farger, og collage-teknikkene fra tidligere bøker er erstattet med en strek som virker uendelig tilpasningsdyktig: På samme tegning kan interiøret være detaljert og realistisk, mens figurene er skisset opp med få streker som gjør mye arbeid. Torseter bruker tomrom veldig godt. Jeg får nesten lyst til å sammenligne ham med den gamle mesteren Olaf Gulbrandsson, men der Gulbrandsson styrte strekene sine med kalligrafisk eleganse, er det en skjelvende skjødesløshet i Torseters overlappende streker som peker mot noe helt annet. Det er ikke en ro i disse strekene, det er bevegelse. Frykt? For ulvene?

Illustrasjon av hestedamen som "adopterer" elefantmannen som baby.

Skygger og fall

Vår mann, den senere (og tidligere) så mektige verdens beveger, blir reddet. Men hva slags fangenskap er han havnet i? Hestekvinnen tar vare på ham som sitt eget barn, men når han forsøker å forlate borgen hvor de bor, blir det klart at lenkene ikke er så lette å bryte. Nær bokstavelig talt.

Parallellt med denne historien møter vi elefantmannen i voksenlivet som innehaver av en pizzarestaurant. Men han skal snart avansere. Historien i boken blir fortalt i første person, med korte, sporadiske tekstsnutter. Over elleve sider fortelles vi: «Så ble jeg voksen. Et nytt hjem. Stadige opprykk. Fristende verv. Alt var perfekt».

Men alt var ikke perfekt. For vi lesere har vært vitne til det underlige som skjedde i borgen den gangen, hvor det var skyggen til Elefantmannen som hjalp ham å rømme, til den prisen at skyggen selv måtte bli igjen. Det er logikk hentet fra drømmer eller fra eventyr, og ja, det blir enda rarere før det hele er over. Boken starter og slutter med et fall, og Torseters avslutning er en god blanding av det dramatiske og det underfundige.

Illustrasjon av Skyggen som redder Elefantmannen fra å falle utfor en verandakant.

Billedbøker i voksenhender

Det er forståelig å tenke at Fallet er en ny bok med mye av det samme som før, og til dels er den jo også det. På den andre siden er formatet nytt (stutt, nesten kvadratisk, med et godt, matt omslag), og selv om streken er gjenkjennelig har den modnet til en betraktelig selvsikkerhet på de siste ti årene. Dette er sjangeren Øyvind Torseter, og han har funnet et behagelig rom for improvisering innenfor disse rammene.

Men burde vi ikke egentlig snakke mer om alle disse bilde- og barnebøkene som ikke egentlig henvender seg til barn? Har vi voksne blitt så viktige at vi ikke vil vedkjenne oss at vi leser bøker med bilder i, og at de dermed må utgis som barnebøker selv om alle egentlig vet bedre? (Det gir jo ikke mening med tanke på alt drivgodset vi ifølge strømmetallene tilbringer kveldene med på Netflix.)

Illustrasjon av lille Elefantmannen som sitter på fanget til hestedamen hjemme i borgen. Mye god mat på bordet.

Fallet er enda en slik bok som kanskje vil treffe eldre lesere (og juryen i Årets vakreste bøker) bedre enn den uttalte målgruppen. Kanskje det vi trenger er en ny leserevolusjon, et sommerles for voksne, en kampanje som får billedbøker inn i voksenhender, og hvor Torseters bøker utmerket kunne inngå i utvalget sammen med utgivelser fra Xueting Yang, Max Estes, Anja Dahle Øverbye og flere som fortjener å bli oppdaget av eldre generasjoner.

Walter Wehus

Født 1980. Redaktør for Empirix.no, et tidsskrift for tegneseriekritikk. BA i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen. Har to barn og to katter, hvorav et mindretall fortsatt setter pris på høytlesning.