Lekende hestebok
Boktittel: Hest Horse Pferd Cheval Love
Forfatter: Mette Vedsø
Forlag: Jensen & Dalgaard
Årstall: 2017
NORDISK RÅDS PRIS-NOMINERT: Hest Horse Pferd Cheval Love av danske Mette Vedsø er en hestebok som plasserer seg både innenfor og utenfor hva en hestebok er.
Naja og Taxa møtes på rideskolen og blir venninner. Jentene er forskjellige, men møtes gjennom en felles interesse, hest. De passer hver sin ponni, Brandy og Gisly. En ny jente, Silke, kommer til stallen. Silke skal også stelle Gisly. Taxa vil ikke dele Gisly. Så kommer sommerferien, og mye endrer seg.
Ifølge forlaget er dette en bok som leker med hesteboksjangeren. Forfatteren ønsker å se på et vennskap mellom to svært ulike mennesker, som kanskje ikke kunne ha oppstått, om det ikke var for rideskolesettingen. Her begynner det å bli interessant.
Sjangersjonglering
Hestebøker oppfattes av mange som sjangerlitteratur. Klisjeen om sjangeren går i dag omtrent sånn: Du har en jente, eller flere, i ulike aldersgrupper, som holder på med hest. Miljøet er ofte en rideskole. Rideskolehestene må for eksempel deles på. Dette gir grobunn for drama. Det er ikke gutter jentene krangler om. Det er hester. Hestebøkene som foregår i denne typen miljø er oftest skrevet for yngre barn, de som ikke er så store at de har kommet i puberteten.
Her gjør Hest Horse Pferd Cheval Love en interessant vri. Den handler om vennskap mellom tenåringer, men bruker sjangertrekk fra hestebøker for yngre barn, i språklig høylitterær innpakning. Spørsmålet er om det er vellykket. Det er ikke et helt enkelt spørsmål å besvare, dersom en skal ta boken på alvor: at den leker med hesteboksjangeren. Jeg velger å ta den helt bokstavelig, som en hestebok.
Hva er en hestebok? Jeg skal trekke frem noen kjente representanter: For noen år siden vakte Live Bonnevie debatt rundt trening av hest med bestselgeren Hestenes klan. Temaet i boken er identitet. Ungdomsromanen ble nominert til Kulturdepartementets debutantpris i 2010. Vi har klassikeren Silkesvarten (Black Beauty), av Anna Sewell og Krigshesten (War Horse), av Michael Morpurgo. War Horse gikk gjennom den internasjonale lydmuren som film. Filmen ble en blockbuster. Historien ble også populær som teater.
Dette er gode romaner og gode historier. Fellesnevnerne for bøkene er at de spiller på alle romanens muligheter, men bygger rundt hest, eller inneholder en del hest. De to sistnevnte inneholder ikke engang ordet «rideskole».
Navigerer ut fra hesteserier?
Felles for flere av de som skriver hestelitteratur er også at de er fagfolk på hest. Dette påvirker kvaliteten i innholdet: Du kan tro på det du leser. De har mye å spille på både fra miljø og episoder, og det er dette Hest Horse Pferd Cheval Love ikke har. Det blir iallfall ikke brukt. Naja og Taxa skraper hover, børster hest og ligger i høyet. Dette er klisjeer om hva små hestejenter gjør. Hestejenter i tenårene rir baner, trener raske travhester og tøyer grenser. I tillegg er denne målgruppen svært kravstore lesere. De ser det, med en gang, dersom forfatteren ikke kan hest.
To jenter i starten av tenårene, en alder der en sommerferie er et hav av tid og der mennesker endrer seg raskt, og glir fra hverandre. Tekstens utforming og glimtvise innsikt i handling og tankebaner kan gi grobunn for mye mer enn det de ordknappe sidene rommer. Hvem er jeg? Hvem er du? Hvem er du, for meg? Det er en stor historie skrevet med lite, men svært talende tekst. Naja og Taxa holder på med hest på rideskolen deler av tiden.
Forfatteren ser ut til å navigere ut fra hesteinnhold fra bøkene vi finner i serier. Barna som leser disse bøkene er yngre. Karakterene er også mye yngre enn i Hest Horse Pferd Cheval Love. Jeg trodde Naja og Taxa var mellom sju og maks ti år. Måten jentene oppfører seg rundt hestene på indikerte at de er på den alderen. Men så leste jeg at de var tenåringer. Noe skurret.
Forfatteren må gjerne leke med sjangeren, men problemet starter når forfatteren også tar med seg adferden fra bøker om langt yngre barn, og plasserer den hos tenåringer. Utenfor stallen får jentene mensen og tester røyking. I stallen minner de mest om småjenter.
Skrivemåten utfordres
Fortellerteknisk er boken god med sine korte og konsise scener. Språket er ribbet for klisjeer og ordvalget illustrerende. Spørsmålet er om det også kan bli for knapt. Scener som viser at Naja og Taxa kan noe om hester, på nivå med alderen, finnes nærmest ikke. Forfatteren gjør veien svært kort fra at Naja kan hesterelaterte ord, til at hun kan ri på konkurransenivå. Det kommer brått på leseren.
Trass i at boken opererer innenfor til dels klisjéaktige rammer for hva hestejenter bruker tiden sin på i en stall, har den mange andre kvaliteter. Ved sine krumspring, glimtvise, korte tekster og kresne språk er det fristende å si at Vedsø trekker i grensene for hvordan bøker fra hestemiljøet kan skrives, språklig og rent teknisk. Spillerommet for hva hestejenter er og gjør, innholdet i en hestebok, er derimot ikke utvidet. Forfatteren har dessuten i for stor grad droppet å la skinne gjennom det eneste hestebokkravet som måtte finnes: hestekunnskap. Og heller ikke dette kravet kommer fra selve sjangeren. Det kommer fra leserne. Det er altså leserne, markedet for hesteboken, hun leker med.