Tittel: Gi meg en klem
Tekst: Simona Ciraolo
Illustratør: Simona Ciraolo
Oversetter: Eivind Sudmann Larssen
Forlag: Mangschou
Årstall: 2021
Antall sider: 26

Lengselen etter en klem

Gi meg en klem tar opp alvorlige temaer i søt og humoristisk innpakning. Men teksten snakker mer til den voksne høytleseren enn barneleseren.

Simona Ciraolo er fra Sardinia og bor i London. Hun har studert animasjon i Torino og illustrasjon i Cambridge. Hun har laget animasjoner for barne-tv, og også skrevet flere bøker, og Hug me er den mest kjente av dem. Bøkene hennes tar opp temaer som identitet og følelser.

Et ensomt barn

Klemmetematikk er høyaktuell. Restriksjoner på klemming og nærkontakt blir alle barn i barnehagealder på et eller annet nivå kjent med. Da Hug me ble utgitt på engelsk i 2014, var Corona fremdeles bare et øl. Vi klemte ukritisk.

Det er langt fra tilfellet for stakkars Felipe, hovedpersonen i Gi meg en klem. Han vil så gjerne klemme familien sin, men det er de overhodet ikke interesserte i. Felipes familie er opptatte av å være viktige, og å ta seg godt ut. Lille, søte Felipe forstår at ingen i familien kommer til å klemme han, og håper at noen andre skal komme og holde rundt ham. Det skjer ikke. Når han omsider nesten får en venn, ender det med katastrofe, sykehusinnleggelse og utstøtelse fra familien. Felipe gir opp og velger isolasjon. Høres dette ut som en mørk barnebok?

Det er delvis riktig. Tematikkene er alvorlige. Barn som blir neglisjert av egen familie, annerledeshet, ensomhet, ytre status versus indre verdier.

Klem_6-7-familie

Men… se!

Illustrasjonene forteller en litt annen historie. Felipe er nemlig – i likhet med den snobbete familien sin – en kaktus. Lille Felipe er nesten usynlig blant de struttende vakre kaktusene i kaktushuset, og vi ser at han slett ikke får til det de andre kaktusene gjør. Vi ser at Felipes venn er en ballong, og at Felipe etter mislykket vennejakt isolerer seg i et drivhus med dataspill og ferdigmat. Og vi ser den lykkelige slutten. Ciraolo viser også den unge kaktusens følelser, som svinger mellom glede og entusiasme til tristhet og resignasjon. Felipe sjarmerer.

Ciraolos illustrasjoner er uhøytidelige og lett naivistiske. Det er få harde konturer og fargebruken er stort sett harmonisk. Stilen kan minne litt om vår hjemlige Kubbe, som jo også er en plante. Formene er organiske, og oppslagene er delikate og luftige.

Kontrasten mellom tekst og illustrasjoner får fram humoren i historien. Det er jo komisk at en kaktus bare vil klemme, og særlig når han vil bli venn med en ballong.

Klem_16-17-ballong

Spoiler!

Hvis du er veldig spent på hvordan det løser seg for Felipe og helst vil finne det ut selv, bør du slutte å lese her. Felipe finner seg nemlig en venn. Etter at han har isolert seg i drivhuset og satt opp advarselskilt hører han gjentatte ganger gråt. Den viser seg å komme fra steinen Camilla, også hun totalt ignorert av sin egen familie. Endelig blir det klemming, og Camilla og Felipe blir hjertevenner.

Litteraturens styrke er at det farlige og vonde kan ta former som gjør det håndterlig og til og med morsomt. Barn som savner nærhet og anerkjennelse av sine aller nærmeste, er svært trist å lese om. Men det blir til å bære hvis vi ser barnet som en kaktus, eller en stein.

Utvikling er et klassisk mønster i barnebøker. Første og siste oppslag illustrerer tydelig hvordan Felipe har utviklet seg. I det første oppslaget møter vi hele familien Kaktus’ anegalleri, med en rekke stive portretter av sure kaktuser med lange og humoristiske navn. Her finner vi Storebrorus stikkearum, søskenbarniis mirabilis og tante obesaa. Nederst i høyre hjørne finner vi en smilende Felipe, som skiller seg klart ut.

På siste oppslag er bildene av Felipe og bestevennen Camilla. De er glade og gjør fine ting sammen. De spiller tennis, er på telttur, spiller dataspill og leser bok (Anne fra Bjørkely!) sammen. Felipe har gått fra passiv til aktiv, og han har funnet en venn som kan oppfylle hans grunnleggende behov.

Klem_28-29-klem

Lukket tekst

Så langt, så godt. Alvorlig tematikk tas opp på en søt og sjarmerende måte. Min innvending er teksten. Den føles fremmed i en nordisk bildeboktradisjon. Vi er vant til at nordiske barnebøker henvender seg til barneleseren i øyenhøyde, og nærmer seg temaer med undring. Her er det ingen undring, men en fortellende, allvitende voksenstemme med en fasit, og som betrakter handlingen utenfra. Som voksen leser blir jeg full av spørsmål når jeg leser teksten, og savner utdypende forklaringer.

Første setning i boka lyder slik: «Felipe kom fra en tradisjonsrik og berømt familie, som likte å ta seg godt ut, og som alltid oppførte seg skikkelig». Mangschou forlag har plassert boka i kategorien 3-6 år, noe som harmonerer godt med uttrykk og format. Men språklig sett er det mye som må konkretiseres bare i denne setningen. Hva er en tradisjonsrik familie? Hva betyr det å ta seg godt ut? Å være modig og selvsikker? Senere kan vi lese at Felipe syntes at familien hans var opptatt av helt feil ting, også her mangler mye informasjon og konkretisering. Hva slags «ting» kan en familie være opptatt av? Hvordan formidler en familie hva de er opptatt av? Hvordan har det lille barnet kommet fram til at familien hans er opptatt av feil ting? Familien er hele tiden å oppfatte som en kollektiv og svært kjølig storfamilie. Hvem som er mamma og pappa og søsken er ikke umiddelbart lett å identifisere.

Abstrakte begreper bør naturligvis være utgangspunkt for en god samtale i formidlingssituasjonen. Bildebøker leses som regel høyt i barnehagen eller hjemme hos barnet. Illustrasjonene snakker direkte med barna og forteller det meste av historien. Teksten leses av den voksne, og snakker også mest til den voksne, med sine lukkede konklusjoner.

Den skrivende illustratøren har ofte et godt grep om samspillet mellom tekst og bilde, og lar dem utfylle hverandre. Her forteller de langt på vei hver sin historie, og forholdet mellom dem gir rom for humor og undring, selv om teksten har et voksent og lukket preg.

 

Klem_22-23-alene

 



Skrevet av:

Kommentarer