Tittel: Leo og Mei
Tekst: Synne Lea
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2012
Antall sider: 184

ISBN: 978-82-02-37726-7

Leo og Mei

POETISERENDE FABEL

Barndommen er et farlig sted som ingen overlever uten skrammer og sår. I romanen Leo og Mei er de overlevendes sjelelige sår manet frem med insisterende poesi.

I et univers som virker litt ”retro”, handler det om nabobarna Leo og Mei, som er motsatser i alt unntatt i den grunnleggende innstillingen de har til hverandre og omgivelsene. Leo er låghalt og sped. Mei løper som en vind og har kraft i ben og armer. Hun har også en trygg, velbalansert kjernefamilie, der Leo har en underkuet mor og en farlig far som stenger sønnen inne i kjelleren om natten. Mei er Leos venn og vokter, som hjelper ham ut av kjelleren hver natt det er nødvendig. Leo er Meis livsnødvendighet. ”Leo sier at han er det eneste barnet i gata som ikke er helt”, heter det innledningsvis (s. 8), men uten Leo er heller ikke Mei ”hel”

Prosaisk gjenfortelling
I 58 renskårne bilder, hvor perspektivet ligger svært tett på Mei og situasjonen som tegnes og jeg-fortellingen er lagt i hennes munn, forteller romanen en sår historie om et barn som kompromissløst forsøker å hjelpe sin mishandlede venn, og om hvordan barna finner et tilfluktsted i en trehytte i nabolaget og i den poetiske fantasien de deler. Når den mishandlende faren oppdager skjulestedet og vil klatre opp i trehytta, faller eller kaster Leo seg ned fra treet. Mei som av redsel for Leos far lot seg jage bort og ikke beskyttet Leo, føler at hun har sviktet, og hun tar ansvaret for å lege ham. Det at han er blitt alvorlig skadet fører—virker det som – til at mishandlingen blir oppdaget, slik at faren etter dette ikke lenger fortsetter å bo i samme hus som moren og Leo. Slik innstiftes en paradislignende tilstand i nabolaget. Men når moren likevel, med en vending som nesten speiler Meis ansvarsfølelse for Leo, tar mannen sin tilbake, er det Leo som blir flyttet, bort fra Mei, til en fosterfamilie. Siste bilde er imidlertid et ganske optimistisk brev som Mei skriver til Leo, hvor hun spør om han vil ha besøk.

Dualisme og stilisering
Denne upoetiske parafrasen avslører at romanens stillas er en form for realisme. Her er forholdet mellom foreldre og barn er avgjørende for barnets sjelelige konstitusjon og muligheter. Her finnes det et samfunn som kan ta hånd om mishandlede barn. Ved siden av ”mikroskopperspektivet” som med poetiske troper og omskrivinger utmaler enkelte av situasjonene så tett at det særlig i begynnelsen er litt vanskelig å orientere seg i fortellingen, er romanens sterke virkemiddel det stiliserte og kompromissløst dualistiske universet som konstrueres rundt dette stillaset. Mei og Leo speiler hverandre i ett og alt. Dette gir virkelig romanen en særegen stemning og stil.

I denne slående passasjen ser Mei røntgenbildene av Leos punkterte lunge:

      Lungene? Det likner en skog i brystet hans, lysende hvite treskygger, et lite holt.

 

      Og jeg vet med en gang at det stemmer. At det må være slik.

 

      At det vokser en skog i meg også, en nesten gjennomsiktig skog. Et sted jeg er helt alene.

 

      De små, svarte flekkene i Leo sin skog. Jeg tenker at det er biller, sånne skinnende, svarte biller som Leo liker.

 

      Og hjertet, hjertet er en rød sol som henger lavt over trekronene. For det må være et vakkert sted, hvis jeg skal orke å vite om det, og hvis Leo skal være der alene nå.

 

    Jeg lukker øynene og åpner dem igjen. Jeg vil se ham på nytt. Jeg vil se Leo mange, mange ganger. (s. 109)

Realisme vs idealisme
En innvending mot romanen kunne være at barn ikke ter seg på denne måten. I en slik situasjon, hvor et skremt barn for første gang skal se sin skadde og bevisstløse hjertevenn i sykehussengen, vil det neppe fokusere på ett røntgenbilde eller flere i slike raffinerte poetiske vendinger. Om barn blir så monomant oppslukt og selvutslettende i forholdet til hverandre, vil alarmklokkene ringe; foreldrene, lærerne eller PP-tjenesten vil (eller bør) ta affære. Hvilken diagnose passer på Mei? Burde ikke hennes monomani vært vist like stor omsorg og oppmerksomhet som Leos fysiske skavank?

Det er virkelig ingen tvil om at denne romanen vil feile på enhver realisme-test, trass i sitt realistiske stillas.

Stiliseringen og den gjennomsyrende dualistiske strukturen gir den imidlertid en stil som gjør graden av realisme ganske irrelevant. Her er det selve ideen om Vennskap som er gjenstand for poetens undersøkelse, og det som fremstilles er det ideelle Vennskap, ikke de to venners realistiske psykologi.

Dette er idealisme, ikke realisme.

Problem med perspektivet?
Til tross for mange slående formuleringer og interessante bilder, er romanen ikke uten lyter.
Mei beskriver den forlatte hagen hvor de skal bygge trehytten:

      Den andre siden av hotet skråner ned mot byen og den tredje slutter i den høye muren rundt barnehjemmet.

 

      Det er umulig å se over den muren.

 

      Hvis du er redd for sykehus, er du i alle fall redd for barnehjemmet. Det hender vi hører lyder derfra vi aldri har hørt før.

 

    Det er mye som finnes, som ikke burde gjøre det, sier mamma når jeg spør. (s. 28–29)

En ting er at barnehjemmet med høye murer som det kommer uhørte lyder fra, bryter med romanens realistiske stillas. Barnehjemmet spiller ingen rolle i teksten for øvrig, så ingenting er vunnet ved denne melodramatiske overdrivelsen. Deretter er det spørsmålet om identiteten til dette ”du” som her legges Mei i munnen. Verken Mei eller Leo synes spesielt redde for sykehus, så hvorfor skal da det ”du” som Mei retter sin fortelling til, være det? Er dette et litt klossete måte å markere at fortellingen er eller gir seg ut for å være en barne- eller ungdomsbok? Erstatter dette «du»-et et «man» eller «en»? ”Du”-et gjør seg ikke gjeldende andre steder i teksten, så vidt jeg husker, og spørsmålet får stå åpent.

Det er selvsagt ikke lett å legge en så poetisert fortelling i munnen på et relativt ungt barn uten at det oppstår en rekke dissonanser. Det jeg-fortellende barnet fremstår da etter hvert som en maske for en målrettet fortellerinstans med en mer moden bevissthet, akkurat som ”du”-et som tillegges redsel for sykehus og barnehjem med høye murer, maskerer en adressat med mer avansert lesekompetanse enn et barns.

Synne Leas debut som barnebokforfatter er et ambisiøst og prisverdig forsøk på å skrive en annerledes og litterært sett avansert barne- eller ungdomsroman. Omslagsillustrasjonen og vignettene av Stian Hole vitner også om at dette er et forfatterskap og et prosjekt som forlaget har tro på. Imidlertid har en her kanskje villet for mye, med det resultatet at Leo og Mei til slutt oppleves mer poetiserende enn poetisk og mer insisterende enn manende.



Skrevet av:
Kommentarer