Tittelen Det kuleste fra Romerriket gir inntrykk av å presentere nok en snuttifisert sakprosabok beregnet på ukonsentrerte og motvillige lesere. I stedet gjenreiser Martin Aas tilliten til sakprosaleserne. Han beviser at det fortsatt er mulig å popularisere historie for unge uten å stykke den fullstendig opp. Teksten er mer ambisiøs enn Det kuleste fra Vikingtida (Kagge 2022). De drøye 200 sidene bør leses fra begynnelse til slutt for å få med linjene i hvordan Romerriket utvikler seg fra noe som minner litt om demokrati, til et stadig mer impulsstyrt diktatur.
Som jeg har savnet denne troen på at leserne fortsatt har evne til å konsentrere seg i mer enn 15 sekunder av gangen!
Aas anstrenger seg for å gjøre Romerriket relevant og underholdende. Boka bør kunne fungere for lesere fra ni år – i hvert fall til å lese sammen med en voksen. Jo eldre leseren er, desto lettere er det å trekke aktuelle paralleller til vår tids maktglade eneherskere.
Satire for barn
Til Bok365 sier Aas at inspirasjonen kommer fra den britiske: An utterly impartial history of Britain med undertittel «2000 Years of Upper Class Idiots in Charge» av John O’Farrell (Black Swan 2008). Denne satiriske voksenboka på nesten 600 sider gir en underholdende og venstrevridd framstilling av Storbritannias historie.
I vikingboka inspirerte denne fortellermåten til absurde innslag av typen der vikinghøvdingen bruker veggtavle til å forklare sine frender planen for plyndringstoktet. Det er morsomst for lesere som vet at verken tavler eller skriveferdigheter hørte vikingtida til. Ellers er det vranglære. Framstillinga av romertida er redeligere – og litt kjedeligere. Men bare litt.
Fortsatt iscenesetter Aas den historiske tida i tegneseriestriper som veksler med illustrerte tekstsider. I teksten er han en seriøs og engasjert forteller. I tegningene henter han fra tegneserienes humorhylle. Figurene har gjerne hoder som utgjør minst en tredjedel av kroppen – som hos småbarn. De kan ha ukontrollerte følelsesutbrudd, eller de kan nekte å innse at de tar feil. Det er med andre ord lett å gjenkjenne barnslige trekk. Denne uærbødige omgangen med makthavere er befriende morsom. Slik harselas fungerer spesielt godt for barn som jo lever på voksne autoriteters premisser. Når Aas vektlegger hvordan keiserne gjør alt annet enn det barn lærer at er god oppførsel, overrasker framstillinga dobbelt: Dels gir det komisk effekt, og dels blir den minneverdig.
Poengtert utvalg
Gjennom flere år i NRK, blant annet i Supernytt, har Martin Aas spesialisert seg på å forklare nokså kompliserte ting enkelt. Han evner å trekke ut essensen: «Å være soldat var ikke et yrke, men en plikt du utførte for byen din. Litt som når du må gå rundt og selge dopapir til inntekt for fotballaget ditt.»
Den omfattende kildelista bakerst, vitner om en ambisjon om å fortelle hele historien – på samme måte som vikingtida skulle dekkes fra begynnelse til slutt. I dette tilfellet innebærer det 2000 års historie og en endeløs rekke keisere. Jeg har aldri lest en bok for barn med flere navn: Erobrere med venner og fiender er krysset med landområder som vinnes og tapes. Men her er kart og slektsoversikter som hjelper leseren å fokusere på det viktigste.
Historien er detaljert nok til å engasjere. Det innebærer å tettpakke sidene med mye informasjon. Til gjengjeld er boka god nok til å leses flere ganger. Personlig gikk jeg til slutt litt lei av konflikter med dødelig utgang. Visst er det takknemlig stoff å dramatisere, men selv maktkamper kan bli monotone. Det er ikke alltid like lett å se relevansen for vår tid. Heldigvis veksler Aas med å fortelle om samfunnsutvikling og oppfinnelser som preger oss i dag: tofelts veier, vanntilførsel (akvedukter), alfabetet og vår tids kalender.
Sympatisk forteller
Aas har iscenesatt seg selv som en pålitelig forteller med omsorg for leserne. I egne snakkebobler kommenterer og forklarer han handlinga, og han gjør rede for hva vi ikke vet sikkert.
Den digitale tegneteknikken ligger i grenseland mellom enkel og lettvinn – men aldri klønete. Ofte er det nok at han varierer sitt eget snakkende hode ved å utstyre det med ulik munn. Det fins garantert gode grunner til å forenkle bakgrunner og skyggelegging for å komme i mål med et såpass ambisiøst prosjekt. Resultatet er i overkant flatt. Samtidig kommuniserer enkle figurer effektivt. Det er aldri tvil om hva de føler: nitrist eller illsint. Enkelheten gjør det dessuten lett å oppdage detaljer. Slik kommer alt arbeidet til sin rett med å gjengi korrekt militært utstyr, uniformer og klesdrakter fra ulike epoker.
Å tegne er å være tvunget til å velge. Aas problematiserer forbilledlig sine valg. For eksempel kan forskere datere relieffer som gjengir firkanta skjold med avrunda hjørner. Men det forteller forfatteren verken når de ble tatt i bruk eller hvem som brukte dem.
Humorens begrensning
Det er – som i vikingboka – tatt tydelige valg om å utelate vold i bildene. Lenger unna fantasy-tegneserienes drøye kampscener er det vanskelig å komme. Der keiser Augustus «kvitter seg med alle motstandere innad i Romerriket» får vi bare se resultatet: fem små lik der øynene er utstyrt med tegneseriespråkets kryss for død.
Boka tar altså hensyn til at virkelighetens lidelse er slitsom å forholde seg til. De 6000 fangene som ble korsfestet av den grusomme general Crassus, berører påfallende mindre enn lidelsene til elefantene og eslene i hærfører Hannibals tropp over Alpene. Det er dessuten et etisk valg å ikke leke med blod. Samtidig er det også et etisk valg å underspille brutaliteten som preget mye av tidas drama. Døden angis i tall som sjelden berører: «Slaget endte katastrofalt for Karthago, som mistet 94 av 350 skip.»
Det speiler herskernes kynisme, som om krig er et brettspill. Parallellene til våre dagers krigføring både i Ukraina og Midtøsten gjør boka om romertida påfallende aktuell.
Men Martin Aas er ingen klassisk historiker som velger folkets smerte vekk fordi herskerne er så mye mer interessante. Han gir hver leser rom til å forestille seg lidelsen ut fra egen evne til innlevelse og medfølelse. Det er ikke et kynisk valg, men viser hvordan tilliten til leserne er gjennomført fra første til siste side.
