Lesehester

Lesehester

Gutten som hatet fotball
Arne Berggren (tekst) og Hilde Kramer (illustrasjon)
35 sider
Aschehoug 2007

Gutten som hatet fotball

Arne Berggren

Aschehoug

2007

35

Birger Bilberger redder verden
Christian Bråtebekken (tekst) og Rune Johan Andersson (illustrasjon)
35 sider
Aschehoug 2007

Birger Bilberger redder verden

Christian Bråtebekken

Aschehoug

2007

35

Kyss meg på tirsdag
Unni Lindell (tekst) og Lars Rudebjer (illustrasjon)
35 sider
Aschehoug 2007

Kyss meg på tirsdag

Unni Lindell

Aschehoug

2007

35

Blir barn lesehester av å lese lesehester?

I mitt virke som anmelder har det tidligere aldri falt i mitt lodd å lese barnebøker i sjangeren Lettlesbøker, enten de heter leseløver eller lesehester. Da jeg selv begynte å lese, hadde jeg tilgang på flere småbøker i serien Damms Barnebøker (DBB). De var illustrert, i halvformat, papiret var ganske tykt og teksten var satt med litt større typer enn vanlig. Det var Astrid Lindgrens bøker; Pippi Langstrømpe, Pippi går om bord, og Pippi går til sjøs, og jeg husker særdeles godt Ingvald Svinsaas; Martin ekorn flytter til folk (DBB 1957). Etter hvert gikk lesingen fortere og lettere, og da var det særlig GGG (Gyldendals Gode Guttebøker) jeg fant i bokhylla til den eldste broren min. Men jeg husker spesielt disse små bøkene fra Damm, det var noe med det lille formatet og illustrasjonene som gjorde det lett for en uerfaren leser å prøve seg på dem, og historiene fenget. De var 60-tallets lettlesbøker.

Jeg husker dem ennå. Pippi – selvsagt, men også Martin ekorn står klart for meg. Både Svinsaas lyriske åpning og Per Frengers sparsomme illustrasjoner:

Martin ekorn bodde uti de blå åsene i øst. Blå så de iallfall ut til å være, fra bygda, og det svære fjellet oppom åsene var enda blåere i solnedgangen.

De tre bøkene i Aschehougs serie Lesehesten, fargekode oransje, er beregnet på barn i 3.-4. klasse som har lært små og store bokstaver, de har korte setninger, enkel tekst og fargerike illustrasjoner, skriver forlaget i vaskeseddelen. Det stemmer, setningene er korte og greie. Teksten er enkel – og illustrasjonene er fargerike – hvis forlaget med det mener at de er i farger. Ellers ville de vært i svart-hvitt. Men farger, det er vel ikke noe kvalitetskriterium, hvis det er det forlaget mener, og det er det vel. Gode illustrasjoner er noe helt annet.

Kunsten å skille seg ut
De tre bøkene er tematisk helt forskjellige. Arne Berggrens Gutten som hatet fotball handler om det å ha interesser på tvers av de andres. Om å våge å si ifra – til slutt, og om erkjennelsen av at heller ikke store forbilder alltid følger egen overbevisning, men lar seg drive med strømmen og alle andre. Og kanskje viktigst; flokken består alltid av enkeltindivider.

Petter hater fotball. Han prøver så godt han kan, men får det ikke til. Og så sprekker det en dag, Petter sier hva han mener. Det gjør at andre kommer ut av skapet med sin fotballfobi, og
alt blir bedre, selv om noen av Petters forbilder ramler ned fra pidestallene sine.

Arne Berggrens tekst er ganske fornøyelig. Den er morsomt skrevet selv om temaet er ganske alvorlig. Deilig er det å lese om egen motforestilling mot fotball og all støyen rundt akkurat det fenomenet. Men viktigst og det som gjør at denne teksten interesserer er allmenngyldigheten i tematikken: det er lov å mene noe annet. Det er lov å interessere seg for noe annet enn det flokken interesserer seg for. Og ikke minst – det er deilig å tørre å si ifra. Det er et budskap som jeg tror fester seg i unge sinn.

Arne Berggren har fått med seg Hilde Kramer som illustratør. Hennes litt 91 Stomperud lignende karikerte figurer; lange og hengslete med små hoder, de er fargerike, i den forstand at man her aner ulike karaktertyper. For eksempel har fotballspillerne i første illustrasjon overdimensjonerte lår og legger og tilsvarende underdimensjonerte hoder. Morsom er også vekslingen mellom tegning og montasje av foto i bildene.

Engasjerer lite
Christian Bråtebekken er fersk barnebokforfatter, dette er hans andre bok, i motsetning til Arne Berggren og Unni Lindell som begge er drevne voksen- og barnebokforfattere.
Birger bilberger redder verden, er en oppfølger til Birger bilberger og burger-mysteriet. Og det er tydelig at forfatteren har en forkjærlighet for bokstavrim. Her er Birger bilberger som redder Bergen, mens kjæresten Birgitte ballerina lager burgere, Trygve tryllekunstner tryller og paraplyreparatør Paulsen bare er trist og grå. Lenger følger ikke forfatteren opp bokstavrimene, i stedet forteller han en historie om hvordan Birger plystrer en melodi som sprer seg utover hele verden via matroser i Bergen, for til slutt å ende opp i FN der den vakre melodien får selv Krutsjov til å slutte å banke skoen i talerstolen (noe han visstnok egentlig aldri har gjort) og alle blir glade og ønsker hverandre fred på jord.

Tema er godt nok: Av glede skaper man musikk, musikk skaper fred og alt blir fryd og gammen. Historien bygger på Knutsen & Ludvigsens «Eventyret om en melodi», og denne absurd surrealistiske duoen har da også fått dedikasjon bak i boka. Det er et godt budskap i boka: tenk heller på hvor godt du har det, i stedet for å klage eller kjede deg. Og at musikk skaper glede. At historien er brukt før, det er greit, men jeg synes ikke den fungerer her. Jeg kjedet meg da jeg leste den. Kanskje fordi innledningen pekte i en annen retning enn den selve historien tok. Og kanskje fordi det var så mange involvert etter hvert at jeg falt helt av – og at det hele ble ganske fjernt. Det fremmer ikke lesbarheten.

Christian Bråtebekken har fått med den fine tegneren Rune Johan Andersson som har laget nydelige illustrasjoner, og egne bøker med både tekst og bilde tidligere. Her virker han uinspirert, og de lett gjenkjennelige karikerte figurene hans får et klisjéaktig preg over seg. Dessverre.

Det enkle er ofte det beste
Unni Lindell skriver akkurat så enkelt, og fengende at jeg tror Kyss meg på tirsdag har i seg potensialet til å bli husket. Det er en typisk jentebok, i den forstand at hovedpersonen er jente, det handler om forelskelse, det er kyss i tittelen, og coveret antyder forelskelse. Min erfaring er at gutter i målgruppa heller vil få anmerkning enn å ferskes med denne boka på biblioteket. Det er litt synd, for tematikken er aktuell for begge kjønn. Det handler om å bli forelsket i en i klassen, i en ny elev, og i dette tilfellet er det en gutt. Han er pen, og han har sagt han skal kysse tre av jentene på tirsdag, i bøttekottet. Ella, hovedpersonen, har vunnet et kyss, og hun elsker attpåtil den nye gutten. Nå går det ikke helt som det er lagt opp til, uten at vi skal røpe alt her. Men moralen er god. Utseende er ikke alt. Skjønnhet er så mangt. Og noen ganger befinner den utkårede seg rett foran deg, du bare ser det ikke. Altså handler det om å bli sett. Om ønsket om å bli sett.

Lindell skriver likefrem og troverdig om alle følelsene som fyller en jente på 9.-10 år når hun er forelsket. Og hun beskriver miljøet i klassen og hjemme slik at du kjenner deg igjen i det. Som illustratør har Lindell fått svenske Lars Rudebjer, som er bosatt i Norge. Hans illustrasjoner er de minst kunstneriske i trioen som omtales her. Illustrasjonene hans oppfyller forlagets krav om å være fargerike – og ikke stort mer. Men, og det er viktig for denne aldersgruppen, illustrasjonene er store, de er tydelige og de viser det teksten forteller; klasserommet med mange detaljer, elevene så tydelig at du kan tyde buksemerket, og jenterommet der Ella drømmer om ham hun elsker. Akkurat slik tegner han det, i et romantisk rosa skjær. 9-10-åringer liker å forstå alt de ser i illustrasjonene, det gjør de her. Men næring til ikke fantasien gir ikke illustrasjonene, ei heller utfordrer de nysgjerrigheten.

Hvem stimulerer til videre lesning?
«…ingenting er lettere å lese enn en bok som virkelig fenger» skrev kritikerkollega Guri Fjeldberg så klokt en gang, og jeg er så enig. Hvis ikke historien er god, hvis ikke historien fenger, så hjelper det verken med korte setninger, enkel tekst eller fargerike illustrasjoner.
Derfor tror jeg at Unni Lindells Kyss meg på tirsdag, kommer best ut av disse tre Lesehest-bøkene. Hennes historie er allmenngyldig, den fenger og den har en stigende spenningskurve som gjør at du leser videre for å se hva som skjer. Arne Berggrens Gutten som hatet fotball har en spenstigere og morsommere stil, og kanskje både et vektigere og viktigere tema, den er også allmenngyldig, men den mangler spenningen som skal lokke leseren videre. Christian Bråtebekkens Birger bilberger redder verden fenger ikke, og spenning mangler den helt. Da hjelper det ikke å redde verden, hvis ingen leser videre.