Leseløver

Min første leseløve
Odveig Klyve (tekst) og Carolina Marí-Finngård (illus.)
Sterkest – historien om tre
44 sider
Damm 2006

Sterkest – historien om tre

Odveig Klyve

Damm

2005

Leseløve
Pål H. Christiansen (tekst) og Annlaug Auestad (illus.)
Fjodor går bananas
74 sider
Damm 2006

Fjodor går bananas

Pål H. Christiansen

Damm

2006

74

Løvepluss
Eldrid Johansen (tekst) og Birgitte Kolbeinsen (illus.)
Sara på scenen
68 sider
Damm 2006

Sara på scenen

Eldrid Johansen

Damm

2006

68

Poetiske, surrealistiske og klisjéfylte løver

I artikkelen «Om lettlestbøker og leseglede» tar Ingeborg Westerheim for seg både Leseløvekonseptet og tretten eksempler på 2003-leseløver. Hun konkluderer blant annet med at ingen av bøkene vil kunne gi ”den hjertebanken og det varige minnet som en virkelig god barnebok gjør [eller] greie å holde leseren fast på samme måte som Brødrene Løvehjerte gjør”.

Både Sterkest – historien om tre, som er en Min første leseløve, og Fjodor går bananas som er en Leseløve, er utstyrt med forordliknende brev ”Til de voksne”. Her blir det gjort klart at leseløvebøkene er ”lagd for å gjøre veien inn i bøkenes verden så lett og spennende som mulig”. Selv om ikke leserne av Sara på scenen møter forlagets intensjoner i form av brev eller forord, så står det øverst på omslaget at boken er ”for deg som liker gode fortellinger”. Spørsmålet er med andre ord på hvilken måte er bøkene lette, spennende og gode?

Odveig Klyve, som har skrevet Sterkest – historien om tre, har siden debuten i 1993, skrevet bøker både for voksne og barn og flere av disse er diktsamlinger. Det er også et lyrisk språk som preger denne leseløveboken. Etter en kanskje litt famlende åpning, får teksten en tydelig og dynamisk struktur. Teksten er bygget over en slags dialektikk mellom tre aktører som kalles En, To og etter hvert også Tre. Tall, bevegelse og kombinatorikk er tydeligvis noe som fascinerer og interesserer Klyve og som hun også tidligere har utforsket i tekster både for barn og voksne. På Damm har hun gitt ut barnebøkene Den store tallsjongløren (2002) og Historien om null (2003) og på Cappelen diktsamlingen Algebraisk (2004).

Tekstens problemstilling er hvorvidt mørket eller lyset er sterkest. En tror det er mørke og To tror det er lyset. De vil reise til verdens begynnelse for å finne det ut. På veien møter de Tre. Tre har et helt annet blikk for verden og problemstillingen enn En og To. Slik sett likner han andre litterære skikkelser som musen Fredrik i Leo Lionnis bok. Tre er drømmeren, estetikeren, filosofen og askeladden. Han reiser sammen med En og To og den eventyr- og fabelliknende teksten veksler jevnt mellom mer eller mindre filosofiske samtaler og skildringer av sted og stemninger hver gang reisefølget stanser for å hvile. Det viser seg til slutt at de har reist i ring, som Janoch’ Bjørn og Tiger når de skal til Panama. Tre tar da til orde for at verden er noe vi sanser og som vi samler i hodene våre og at forholdet mellom lys og mørke også er noe som går i ring eller i en evig dialektikk:

1. DEN SOM HUSKER,

1. KAN LA LYSET JAGE MØRKET

1. OG MØRKET SLUKE LYSET

NÅR SOM HELST

Klyves tekst er illustrert med fargerike og poetiske eller drømmeaktige bilder. Slik sett blir det mytiske og estetiske ved teksten godt ivaretatt i bildene. Tekstens klare struktur og både filosofiske og logiske samtaler kan gjøre teksten tilgjengelig for leseren. Skildringen av reisen de tre foretar, kan skape spenning og magi og lyst til å lese ut boken. Likevel skal det pekes på at boken med disse virkemidlene også kan utfordre mange voksnes (foreldre, lærere, bibliotekarer, tanter, onkler og besteforeldres) oppfatning av hva som er en kjekk og grei bok for barn.

Det samme kan nok Pål H. Christiansens Fjodor går bananas. Tittelen gir riktig nok signal om at man kan forvente seg en bok med sprell og løye, men at det dreier seg om en liten gutt som i flere dager må passe på og varte opp en torsk som har fått fikset finnene er det vel få som kan gjette seg til. Gutten, som heter Palle, venter på at også foreldrene skal få sommerferie. Moren er flyvertinne og slik jeg leser teksten, er hun langt bort og ganske fjern for Palle. Faren jobber som fisk- og sjødyrreparatør og tilbringer mesteparten av tiden på jobb under vann. Skal teksten fungere bør ingen bry seg med å stille spørsmål om ansvar og omsorg. Kjernen i fortellingen er knyttet til den tiden Palle tilbringer sammen med torsken Fjodor. For Fjodor er som mange andre barnelitterære venner (Karlson på taket, Pippi, Knerten og Katten med hatten), en frekk og storforlangende grinunge. Han blir sur hvis han ikke får viljen sin og han krever nesten det umulige av Palle; blant annet at de skal dra til byen og gå på restaurant:

1. «Jeg vil ha russisk kaviar,»

1. sier Fjodor.

1. «Jeg vil ha argentinske

1. pampasbiffer,» sier han.

1. «Jeg vil ha ekte champagne

1. og cubanske sigarer!

Og pølse og potetmos til Palle!»

Sammen med Annlaug Auestads litt karikerte og humoristiske tegninger er dette en vilter tekst som byr leseren på surrealisme og eventyr. Som i Klyves tekst er det også her dialogene, som det er mange av, som kan gjøre lesingen lett og levende. Fjodor går bananas er Pål H. Christiansens første bok for barn.

Mens Klyve og Christiansen tøyer normalprosaen i ulike retninger, holder Eldrid Johansen seg til kjente strukturer og vendinger i Sara på scenen. Boken er en oppfølger til Johansens første bok Sara vil bli stjerne (2005). Tekst og tegninger ser ut til å rette seg mot jenter i ni-ti-årsalderen, men nøyaktig alder eller klassetrinn står det ingen ting om. Sannsynligvis for at målgruppen skal kunne være så stor som mulig. Handlingen foregår i tilknytning til arbeidet med en musikal. I og etter skoletid samles en uensartet gruppe barn for i løpet av to uker å øve inn og lage en musikal. Sara, som er begynt på denne skolen for et halvt år siden, skal være korist. I forbindelse med dramaarbeidet foregår der ulike små og stor drama elevene imellom – og Sara blir ufrivillig involvert i intriger og misunnelse.

Boken er langt på vei en lett og tradisjonell ”jente”bok. Kjønnsrollemønsteret er temmelig ortodoks. Sara som løper til øvingen har for eksempel tid til å tenke på at hun nå ”blir bustete, svett og sikkert rød i ansiktet”. Når en av guttene i musikalprosjektet blir sint på henne og dytter henne fordi hun har vært med å foreslå ham som kostymesjef, kommer Lasse, som Sara liker godt, og ordner opp. Da bryr hun seg ikke om sår og møkkete bukser for ”tenk at Lasse forsvarte henne!”. Et argument for at dette er en god leseløvebok for de som liker en god fortelling vil alltid kunne være at den er skrevet over et etablert dramamønster. Men jeg tenker at det må vel også kunne finnes en grense for hvor forutsigbar en fortelling skal være. For eksempel hvis alt er så opplagt at man egentlig ikke trenger å lese boken.

De tre bøkene som her er omtalt viser klart at leseløvekonseptet ikke bare rommer tekster som følger litterære oppskrifter og benytter et klisjéfylt språk. Løvemerket er knyttet opp til et kommersielt konsept som sikkert gjør det lett for mange å plukke akkurat disse bøkene i bokhandelen eller på biblioteket. Når så mange ulike tekster formidles ved hjelp av det samme merket, er det kanskje grunn til å spørre seg om den enkelte teksts særegne kvaliteter blir like godt lagt merke til som løven.