Leseløver av norske forfattere

Fem nye Leseløver med ulike innfallsvinkler til det å være modig

Damms Leseløve-serie teller nå over 130 titler, og blant forfatterne finnes både etablerte og mindre kjente norske, i tillegg til gamle utenlandske travere som Astrid Lindgren og Christine Nøstlinger. Et særtrekk ved utgivelsene er også en redaksjonell forkjærlighet for serier i serien, her inviteres åpenbart forfatterne til å skrive lett gjenkjennelige bøker om samme hovedfigur – i tråd med den pedagogiske målsetting som står trykket bakpå bøkene: ”Leseløve-serien er lagd for å gjøre veien inn i bøkenes verden så lett og spennende som mulig.” Til det er seriefigurer et godt virkemiddel, unger har siden lesningens ”barndom” vært fascinert av kjente helter på nye eventyr. Og om seriebøkene er godt skrevet, så bør jo alle være fornøyd. Undertegnede liker seriebøker selv, og med spørsmålet ”er dette en god serie?” ble vårens 5-pakning fra Damm åpnet med spenning.

Øistein Høllelands Kjenne på barten er andre bok om de to gutte-kattene Mich og Vinci som bor og lever i Roma. Her ferdes de mellom turister og innfødte blant severdigheter og spisesteder, på kjente steder og i skumle bakgater. Det er Mich som fører ordet, han er egentlig den tenksomme og forsiktige, mens kameraten er den oppfinnsomme og tøffe. I denne historien oppdager de en uimotståelig søppelkasse i bakgården til restaurant Fisken. Problemet er at den oppdagelsen har både andre katter og rottegjengen til Fett også gjort. Det blir kamp om det overdådige fiskemåltidet, og naturligvis er det Mich som overrasker seg selv ved å være tøffeste gutten i gaten, behørig poengtert av kameraten Vinci: ”Du er mye tøffer enn du tror!” Og det er dét det handler om, i en historie som er en god blanding av kultur og spenning, skrevet av en forfatter som tør å legge listen høyt selv for dem som bare kan de store bokstavene. En fin bok som også er artig – for ikke å si ”arty” – illustrert med collager av Malgorzata Piotrowska.

Jon Ewos serie om Otto monster er nå oppe i seks bøker, og Otto monsters grusomme natt er som vanlig sprelsk illustrert av Reidar Kjelsen. Otto lever sitt lykkelige liv i monsterfamilien Møkk, liker det vi mennesker synes er ekkelt og omvendt, i en opp-ned og filleristet menneskeverden. Men også monstre må tydeligvis gjennom en slags pubertet og bli ungdomsmonstre, og for Otto blir dette katastrofalt. Han er absolutt ikke klar til å være ute om natten, så godt som det er å sove. Men det å være et fisebarn er heller ikke kjekt i lengden, og den redde lille Otto må ta et oppgjør med seg selv og ta kampen opp med den store fæle Teddyen for å redde monsterjenta Winifred. Modig er han, og alles helt til slutt. En atskillig mer fartsfylt historie dette, og den overdrevne bruken av slimete virkemidler vil nok få Otto-fansen til å fryde seg igjen. Noe repeterende kan han bli, den godeste Ewo, men målgruppen vil sikkert finne dette både spiselig og rått morsomt.

Jón Sveinbjørn Jónssons nye bok om vennene Rein og Sid-Ali er den femte i rekken. Det er nå mange år siden islendingen Rein ble røvet av nord-afrikanske pirater, og siden han og kameraten rømte i første bok, har de vært på mange eventyr i og omkring det nordlige Afrika og Middelhavet. I Rein og kverna i havet drar de mot ”barbarkysten” i det nordlige Spania for å kjøpe salt. Ikke uventet dukker det opp pirater, og de to guttene er igjen midt oppe i farlige eventyr. Men heller ikke denne gangen lykkes det Rein å komme seg på hjemvei, så her er det duket for flere eventyr. Bøkene om Rein er en forsiktig modernisering av de gode, gamle guttebøkene, hvor barnlig renhet, kløkt og djervhet settes opp mot voksnes uvett og grådighet. Her kommer modigheten ikke som noe overraskende og uventet, men som en forutsetning for fremgang og suksess. ”Vær edel og tapper” er et godt gammelt mantra, og i denne historien som i de foregående, så fungerer det bra som drivkraft. Sett med voksenøyne får fortellingen en aning historisk-romantisk skjær over seg, men la gå, det er noe befriende utrendy over Jón Sveinbjørn Jónssons serie, passe doser folkeopplysning og mild spenning. Annie Goetzingers tegninger viser seriens potensiale som tegneserie i fullformat.

Christin Grillstad Prøis Heksagon og skyggene er den fjerde bok om heksa Heksagon, som bor i borgen i skogen helt alene og er bestevenn med klovnen Boboz, som huserer i en campingvogn på andre siden av skogen. I denne historien får hun besøk av moren sin, som har med seg kjæresten sin, trollmannen Dragula. At de to skal gifte seg, synes ikke Heksagon noe om, særlig fordi det betyr at mammaheksen flytter til et fremmed land. Dette trusselbildet bearbeider Heksagon ved å lage julepresang til Boboz og pynte til jul, enda hun ikke helt har begrep om tid og ikke riktig vet når det er jul. Det er en heller tynn historie dette, med minimal og uspennende handling, og med to hovedpersoner som befinner seg i en forunderlig blandingsverden. De er både voksne (klarer seg selv i husene sine) og svært små barn (lever i en enkel leke- og kosehverdag) med bekymring for det ukjente (fryktelig skummelt, liksom), og som vekselvis snakker voksent og barnslig. I tillegg kommer en fortellerstemme som har lagt seg på et utpreget høytlesernivå – å lese teksten er som å høre en voksen lese høyt, med de føringer det gir. Jeg vet ikke helt hva leseløvene vil få ut av denne fortellingen, som Lill-Ann Prøis har illustrert med fargesterke tegninger som ikke tilfører teksten noe mer enn det vesle som står der. 

Kjersti Scheens Maja i Lakkskobakken er ny i seriesammenheng – skjønt om det er en serie gjenstår å se. Det handler i alle fall om Maja, som i familierelasjonen er falt midt mellom storesøsteren Emilie og de små tvillingbrødrene. Hun føler seg med andre ord litt ensom og usynlig. Bedre blir det ikke av at hun er litt på kant med bestevenninnene. Og da de får en ny og rødhåret bebrillet gutt i klassen, som att på til er Majas nye nabo, nei, da blir ikke Maja verdens blideste unge, nei. Det er denne følelsen av å være ”alene mot de mange” det handler om, og nytten av å finne seg en alliert. Det er en flott liten historie, som med enkle midler får frem jentungens frustrasjon. I tillegg har Per Dybvig levert noen crazy illustrasjoner, som gir teksten en humoristisk motvekt til Majas dårlige humør. En kul bok det er lett å like.

Oppsummert: Tre av de fem bøkene er definitivt lettleste i betydningen engasjerende og spennende, og fungerer fint som døråpnere inn i bøkenes verden. Scheens bok er i så måte en fulltreffer. Også bøkene til Ewo og Jónsson fungerer på samme måte, selv om de begge er et stykke ute i sine egne serier. Monsterboken kan med utbytte leses av unger som ikke kjenner serien fra før. Det kan kanskje boken om Rein også, selv om jeg vil tro det er en stor fordel å ha lest de tidligere bøkene fordi den strengt realistiske fortellermåten legger opp til en innlevelse over tid. På den andre siden vil en nysgjerrig leser trolig finne tilbake til de foregående bøkene i denne historiske eventyr-serien. Høllelands bok har veldig mange gode kvaliteter. Men den er utgitt i ”min alle første leseløve”-serien, beregnet for dem som nettopp har lært å lese og hele teksten er satt med store bokstaver. For en fersk leser kan kanskje teksten oppleves som litt vanskelig, men på den andre siden er den også utfordrende, noe jeg vil trekke frem som et pluss. Prøis bok er kanskje lettlest, men på den andre siden ikke særlig spennende eller interessant. Det tror jeg har å gjøre med at forfatteren er vant til å bruke Heksagon-historiene i teatersammenheng. Overføringen mellom de to utrykksformene er ikke alltid like lett, det som fungerer på en scene kan fort bli for tamt i bokform – og omvendt.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.