Leselyst til alle
Foreningen !les arbeider med å skape leseglede blant barn og unge, men er selv blitt voksen.
I serien «Hva driver de med der?», som ikke har noen forgjengere, er vi nå kommet til Foreningen !les. De har arbeidet i to tiår med ulike prosjekter og tiltak som skal fremme leselyst hos barn, unge og voksne, med hovedvekt på de to første målgruppene. Men hva gjør de der? En typisk hverdag i felten kan se slik ut:
– Jeg reiste til en skole på Helgelandskysten i forbindelse med Ungdommens kritikerpris, det var mørkt og november, forteller Bjarte Bakken, som er prosjektleder for Ungdommens kritikerpris og Uprisen. – Jeg kjørte i to timer, så ingen mennesker, bare to ørner. Så kommer jeg inn døren på skolen, og der sitter det 200 elever og lærere og diskuterer diktene til Steinar Opstad. Der inne lever altså litteraturen!
Ole Ivar Burås Storø er informasjonsansvarlig og prosjektleder for txt-aksjonen og Tid for ti. Han forteller om en rundreise på vestlandet.
– I Sogn og Fjordane var vi i forbindelse med Tid for ti innom ni biblioteker, store og små. Noen hadde åpent hver dag, andre to dager i uken. På Selje satt en ivrig klasse og hadde skrevet ned sine tanker om Anders Totlands Engel i snøen. De leste dem opp for forfatteren, som var på besøk. Det tror jeg var ganske sterkt for ham. Det er en sterk tekst i utgangspunktet, om sykdom og tap. Et annet sted hadde rektors svigermor bakt rundstykker, og på flere bibliotek trillet de inn et piano, for de visste at Totland spilte litt også, sier han.
– Vi som sitter i organisasjonen sentralt er de som er mest synlige i det daglige. Men de trofaste lærerne der ute, på små eller større steder, med små eller litt mindre små ressurser, det er de som gjør jobben, mens vi sitter her og mailer og legger ut påmeldingsskjema, sier Bjarte Bakken.
Ungdommens kritikerpris og Uprisen
Ungdommens kritikerpris og Uprisen er kanskje blant de mest kjente prosjektene Foreningen !les står bak. I den første nominerer tre oppnevnte kritikere det de mener er de åtte beste bøkene fra årets voksenlister, som syv videregåendeklasser deretter har en diskusjons- og utvelgelsesprosess på. To representanter fra hver klasse inngår i en storjury, som møtes i Oslo for den endelige forhandlingen om en vinner. Når det gjelder Uprisen, er det ungdom selv som står for hele prosessen. Syv niendeklasser deltar i utvelgelsen av fem titler, som foregår på bakgrunn av anmeldelser ungdom har skrevet på uprisen.no av årets ungdomsbøker. Også her er det en storjury av klasserepresentanter som går den aller siste runden frem mot en vinner.
– Noe av det særegne for Uprisen er at elevene ikke bare får komme med meninger, si at noe er bra, noe er dårlig, de får også skrive anmeldelser og sende dem ut i offentligheten. Det kan virke litt skummelt med det samme for noen, men det er tilfredsstillende å publisere meningene sine og se at de betyr noe for kåringen av en pris, fremfor at bare lærerne skal lese det, sier Bakken. Han legger til:
– I vår ungdomstid var det gjerne Beatles av Lars Saabye Christensen man leste. Den gangen handlet det også om at barn og unge skulle lese riktig. Nå handler det om å lese kritisk.
– Det kommer med jevne mellomrom kritikk mot at det er voksne kritikere som nominerer titlene til Ungdommens kritikerpris?
– Kritikerne av dette vet ikke nødvendigvis nok om hvordan arbeidet blir gjort, sier Bakken. – For øvrig tenker vi på den prisen som et eksperiment: Holder litteraturen for dem som ikke er i målgruppen? Vi får dessuten andre lesninger av ungdom. Mange er så sikre på hva ungdom liker. Men på bakgrunn av nettopp erfaringen med denne prisen, vil jeg si at det vet vi mindre og mindre om med årene. Jeg har lært mye av prosessene i UKP.
– Det virker som om forfattere som vinner Ungdommens kritikerpris blir spesielt glade over å vinne akkurat denne prisen, hvorfor det?
– Man har nådd frem til noen man ikke venter å nå. Og det har altså sittet 150–200 ungdommer og diskutert boken din over tid. At kritikere på forhånd har sagt at din bok er blant de åtte beste i år, er også en vurdering som teller. Kritiker Susanne Christensen har uttalt at prisen er bra fordi unge ikke leser innenfor en ghetto. Kritikerlaget er tross alt ikke folk flest. De unge har ikke noe spesielt de orienterer seg innenfor, de vurderer bare bøkene. Christensen sa at juryene i UKP har en slags «villdyrsaktig tilnærming», sier Bakken og humrer. Han forteller at vinnerne av Uprisen ikke er noe mindre stolte, men da fordi de nettopp har truffet målgruppen de ønsket å nå.
– Med både Ungdommens kritikerpris og Uprisen handler det også om å hekte på lesere av en yngre generasjon. Leser de for eksempel Nina Lykke, som vant Ungdommens kritikerpris i år, blir de kanskje nysgjerrige på andre bøker av samme forfatter, eller av de andre nominerte forfatterne. Det er en heldig effekt, sier Storø.
tXt-aksjonen
I tXt-aksjonen får ungdomsskoleelever smakebiter fra ulike ungdomsbøker fortrinnsvis innen skjønnlitteratur. Mange av utdragene tar utgangspunkt i Upris-nominasjoner, for å sikre seg at utdragene oppleves relevante for elevene. Foreningen har også en egen ressursgruppe som gjør vurderinger av aktuelle titler.
– Tanken er at antologien skal inspirere ungdommen til å lese hele bøkene. Og tilbakemeldingen fra bibliotekarene er at ungdom kommer og låner bøker som de har lest utdrag av der. Men da er det jo viktig at denne litteraturen finnes, når først lysten vekkes. Derfor er det viktig å legge til rette for gode skolebibliotek, i tillegg til at vi har et godt samarbeid med bibliotekarene, sier Storø. – Gjennom antologiene tXt og Rein tekst, den siste er for det videregående trinnet, kan ungdomsleserne finne bøker de liker, men de kan også finne bøker de ikke visste at de likte, påpeker han videre.
– Jeg tror mange får a-ha-opplevelser i denne lesningen, sier Bakken, som også forteller at utgivelsene har et stort nedslagsfelt. – Vi når 70% av alle som går på ungdomsskolen med tXt-antologien. Det er lett for lærerne å melde seg på, det er gratis, og de får materialet til skolestart. Ungdommens kritikerpris og Uprisen må lærerne søke om å få være med på, opplyser han.
Faktafyk
Sakprosamagasinet Faktafyk er en annen gratis publikasjon, men med et begrenset opplag. Fra magasinets første nummer i 2012 med 125 000 i opplag har pågangen vært enorm. Interesserte har hvert år hopet seg opp på venteliste.
– I år hadde vi reklamert for at påmelding ble klart en mandag kl. 13.00. Da ringte det lærere kl. 12.40 for å spørre hva vår klokke var, de ville forsikre seg om at vi var i synk, at de ikke skulle bomme på tiden! Påmeldingen ble fulltegnet i løpet av en halvtime, det var som å være billettkontoret til en Justin Bieber-konsert, sier Storø.
Faktafyk er fremdeles like populært, men får ikke lenger den nødvendige støtten. I dag er opplaget 30 000, og ventelisten desto lengre. Utdanningsdirektoratet er blitt mindre gavmilde, NFFO og Fritt Ord vil gjerne bidra, men ønsker ikke å bære alt alene. Opprinnelig kom ideen fra Kristin Halvorsen og Utdanningsdepartementet, som ba foreningen lage et sakprosaprosjekt etter bok til alle-metoden, blant annet for å nå guttene.
– Som oftest kommer initiativet fra bransjen, ikke fra politikken. Men vi tok oppfordringen og bestemte oss for å lage et magasin, og det viste seg jo å være en god idé. Nå er vi bare avhengig av videre støtte for å opprettholde og videreutvikle den, sier Bakken.
– Og er ikke sakprosa i vinden nå?
– Jo, svarer Storø, – det er en ny litterær bølge med sakprosa for voksne, det bunner vel i et ønske om å orientere seg i en kompleks verden. Men det ønsker jo ungdom også. Jeg opplever at det fins lite sakprosa for ungdom – et tomrom som Faktafyk har fylt. Faktabøker om Messi for de yngre blir litt for barnslig kanskje, derfor har vi skannet feltet for det som fins og som er godt av sakprosa for ungdom, samtidig som vi har hentet stoff fra sakprosa for voksne. Til sammen blir det et godt tilbud, sier han. Bakken legger til:
– Man skal ikke undervurdere ungdomsleseren, ungdom vil også lese om interessante sakprosaemner, det kan godt være lettlest. Men alle tema er ikke likt av ungdom fordi det er lett å lese.
– Voksne tenker vi på som forskjellige, mens ungdom liksom er én gjeng. Men ungdom vil ha mer om flyktningesituasjonen, om krig, utenlandsk stoff, de etterlyser stoff som tar dem med ut av det navlebeskuende. De vil gjerne også ha mer om sport, og om baking. Med andre ord representerer de like mye utadrettet, engasjert og ulik etterspørsel som voksne. Det er ellers et viktig poeng at Faktafyk kan leses tverrfaglig i skolen, det inviterer til å tenke bredde, sier Storø.
Det er blitt foreslått å gjøre Faktafyk om til et rent nettmagasin, men det synes ikke de to er noen god idé.
– Elevene understreker at de blir glade for å få bladet fysisk. Ikke alle har tilgang på i-pad eller lesebrett heller, skal vi huske på, sier Storø.
Måler ikke leseopplevelser i tall
– Apropos Kristin Halvorsens litterære omsorg for gutter: Hvordan står det til med leselysten hos guttene?
– Mantraet «gutter leser ikke» kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Man vil alltid møte gutter som ikke leser, men vi møter også mange gutter som leser, og som liker de samme bøkene som jentene liker. Men dette siste handler mye om formidling: Hvis noe blir presentert som en jentebok, er det ikke sikkert det er like forlokkende for guttene. Dessuten støter vi på foreldre eller lærere i en klasse som sier at de har en sønn eller elev som ikke leser. Da tar de det kanskje som en bekreftelse på den nedslående statistikken, mens vi ser at disse kan jo like gjerne være i fåtall, sier Storø.
– Sigbjørn Mostues trilogi I morgen er alt mørkt og Tor Arve Røsslands Glimt er eksempler på bøker som er like mye likt av begge kjønn, sier Bakken. – Det er viktig å ikke snakke ned guttene eller deres leselyst. Og ikke begrense alle til å bare skulle like Harry Potter, spenningslitteratur eller fotballbøker.
– Vi måler ikke leseopplevelser i tall eller statistikk, fortsetter han. – Selv om jenter statistisk leser mer og bedre, betyr ikke det at gutter ikke kan ha like sterke leseopplevelser. Vi må behandle gutter som lesere, ta dem på alvor i formidlingsarbeidet. Vi har sett gutter på idrettsgymnas som har kjempet for at Jon Fosses Andvake skal komme høyt opp, fordi de syntes den var fantastisk, sier Bakken. Storø har også gjort sine observasjoner:
– Jeg var med på et storjurymøte i Ungdommens kritikerpris om Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet av Eivind Hofstad Evjemo. Det var en gutt der som kom med så gode argumenter for at den skulle vinne. «Den fikk meg til å gråte», sa han til slutt. Og: «Det var noe så banalt som en salatbolle som veltet». De har ofte presise formuleringer. Min konklusjon etter å ha hørt guttens uttalelser var: Jeg må lese boken på nytt.
Kast deg ut i litteraturen
20-årsjubilanten skal markere seg selv i slutten av oktober. Det blir sannsynligvis en fest og et miniseminar der de ser på utviklingen av litteraturformidlingen de siste 20 årene.
Det har skjedd mye på denne tiden, sier de to. Det meste går fremover, selv om enkelte forhold kunne vært bedre. En undersøkelse viser at studenter på norske lærerskoler leser stadig mindre skjønnlitteratur. Skolebibliotekene står ikke øverst på listen når midler skal deles ut. Samtidig går idrettsgutter i krigen for Jon Fosse, og skoleelever klør i fingrene etter å få et sakprosamagasin, og da helst i papirform. Det er håp for leselysten?
– Det er det, sier Bakken. – Vi tror at litteraturen kan skape noe, hvis den oppleves ekte. Det mener ungdommen ofte selv også, etter hvert. De må bare tørre å kaste seg ut i det. Og så må de ha tålmodighet, det kan ta litt tid å komme inn i litteraturen. Men hvis du leser bøker, skjer det noe til slutt.
– Det var et fint motto: «Hvis du leser bøker, skjer det noe til slutt»?
– Ja, men det gjør jo det!
Les tekster av foreningens utkårede Årets anmeldere på Barnebokkritikk i morgen.
Her finner du mer om Foreningen !les’ tiltak.
