Lesetrening i armkroken

Visste du at…? HÅR
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Hanne Sigbjørnsen
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? BLOD
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Hanne Sigbjørnsen
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? BÆSJ
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Hanne Sigbjørnsen
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? MAUR
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Anna Fiske
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? MARK
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Anna Fiske
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? MYGG
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Anna Fiske
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at….? BÅT
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Kristoffer Kjølberg
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? BIL
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Kristoffer Kjølberg
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? FLY
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Kristoffer Kjølberg
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? SUSHI
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Anna R. Folkestad
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? GODTERI
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Anna R. Folkestad
Samlaget 2020
30 sider

Visste du at…? TACO
Tekst: Redaksjonen i Samlaget
Illustrasjon: Anna R. Folkestad
Samlaget 2020
30 sider

Det er gitt ut mange bøker med fun facts for barn. Akkurat denne bokserien er en del av konseptet Leseland, med det lesepedagogiske som tydelig fokus. Hver bok har sitt eget emne, som «hår» eller «blod», «bil» og «fly», men også «bæsj» og «sushi». Noe for enhver smak. Hver eneste bokside består av setninger som «Visste du at nokon har mykje hår og nokon har lite hår?» eller «Visste du at bæsjen er full av bakterier?». Disse to eksemplene antyder hvilke utfordringer som kan møte leseveilederen. Det første eksempelet er bare et samtalekort, og kanskje blir det latter og småprat om de ulike frisyrene til slekt og venner? I det andre eksempelet kan man dvele ved ordet bakterier, eller bare bla om. Hver setning er illustrert, så en samtale kan også starte ved å undersøke tegningen nærmere.

Hvem er forfatteren?

Er det meningen at barna skal lese disse enkle bøkene selv? Vanligvis kunne man spurt forfatteren, men i dette tilfellet er forfatteren et slags kollegium, «redaksjonen i Samlaget». Bøkene er altså utviklet som en idédugnad på forlagsdesken. Resultatet er pene små bøker, noen grafiske sukkertøy, som sikkert kan friste en bokkjøper med leseambisjoner for sitt barn. Men når innholdet spriker, ikke bare fra bok til bok, men fra side til side, får vi en mistanke om at skrivekollektivet ikke er helt samstemt. Hvilken lesepedagogisk strategi skal disse bøkene egentlig underbygge?

Spriket blir synlig allerede på vaskeseddelen, som vi må anta er skrevet av den samme redaksjonen? «Dette er gode historier…» står det skrevet. Det er utmerket, for den vanligste metoden er jo å begynne på en historie, sammen med barnet, for til slutt å oppleve at den unge leseren kravler seg videre på egen hånd. Men i disse bøkene er det verken historier eller fortellinger, kun faktapunkter. Vi blir altså forledet til å tro at bøkene har en bevegelse framover, med en slags dramaturgi som fortellemotor. Vaskeseddelen redder seg riktignok litt inn, for historiene er «skapte for å stimulere og inspirere ferske lesarar». Og det er riktig, det kan fort bli gode historier, men de må en leser skape selv, i samtale med en engasjert leseveileder.

Tegninger med humor

Når det er så lite tekst, er desto mer av leseopplevelsen overlatt illustratørene. Multimodalitet, evnen til å lese tekst og bilder i sammenheng, er et opplagt siktemål for denne bokserien, men i hvilken grad bidrar tegningene til å utvide teksten? Også her er det tydelige sprik mellom illustratørene, og fra side til side.

Denne anmelderen har lest 12 av de 18 bøkene som er gitt ut i serien, og flere illustratører har delt på oppgavene. De er tydeligvis eksperter på hvert sitt område: Anna B. Folkestad tegner i matbøkene, Anna Fiske tegner insekter, mens Hanne Sigbjørnsen illustrerer bøkene om kropp. Kristoffer Kjølberg har fått transportmidler som emne, og har en mer tydelig tegneseriestil enn de andre illustratørene. Han har i større grad bidratt med supplerende historier og underfundige assosiasjoner. Et trafikklys har lysbilder av hester i stedet for mennesker, og som eksempel på en privatsjåfør har han tegnet en mann som triller en barnevogn. Anna Fiske har tegnet små fenomener som mygg og maur, og har effektfullt fått stoffet til å leve med sterke perspektivendringer. På den ene siden er myggen stor, nær og menneskelig, på den neste står et stukket menneskeoffer og lurer på hvilken usynlig fiende han har i mikrokosmos. Det er for øvrig mye humor, og nok å snakke om, også hos de andre illustratørene, men det er svært lite å lese.

Fra mestring til monotoni

I bøkene om mat ser vi en liten vri. Der er det lagt inn noen plakater med tekst i illustrasjonene. Da handler det ikke bare om å lese setninger, men også om å utvide ordforrådet innen et spesielt emne. I boken om maur dukker det tilsvarende opp en plakat med ukedagene. Dette kunne vært en idé å følge videre, men er ikke gjennomført for hele serien. For en fersk leser gjenstår det da – i de øvrige bøkene – å gjenkjenne bildet av frasen «visste du at», for så å avkode resten av setningen. Snart har man lært seg at det samme gjentar seg hver gang man blar om, og mestring blir fort monotoni.

Bøkene er sydd over samme lest, og begrepet faktabøker er tøyd til det ytterste. I boka om maur er det faktisk mange tydelige faktapunkter, mens boka om bæsj spiller mer opp til humor rundt velkjent stoff. Disse to bøkene står også for ytterpunkter, hvor mauren i tua er tradisjonelt skolestoff, mens bæsjen nærmest har vært et tabuemne. Riktignok lærer vi i sistnevnte å lese noen nye emneord, som «fordøye, tjukktarm og bakteriar», men ellers ligger ballen hos leseveilederen – i samarbeid med illustratørene. Det er tydeligvis utenfor bokas format, men hvis bøkene er tenkt for egenlesing, ville det vel vært naturlig å finne plass til en faktarute som forklarer hvorfor en fransk konge, som attpåtil bæsjer bak gardinene, har fått tilnavnet «Solkongen».

Bøkene «Taco» og «Sushi» behandler relativt nye matretter her i Norge – og stakkars en voksen leseveileder som må utfylle svarene. Tenk om barnet faktisk er nysgjerrig på hvilke insekter man kan putte i tacoen, eller hvordan maismel kan bli blått? I boka om «Godteri» blir det stilt et spørsmål om chips og popcorn er godteri, og i en faktabok ville vi fått et svar. Derfor er konklusjonen at dette er bøker for undring og samtale, og mye av jobben er overlatt frodige og fantasifulle illustratører.

Har du hørt om Thor Heyerdal?

Bibliotekarene har visstnok observert en trend at bokvalget ikke lenger er så stigmatiserende for unge lesere, at de kan gripe en bok under sitt aldersnivå uten å skjemmes. Likevel er det vanskelig å se for seg at disse bøkene egner seg særlig godt for egenlesing.

I boka  «Båt» dukker dette spørsmålet opp:  «Visste du at ein nordmann reiste kjempelangt med ein flåte?» Her kan det være nyttig å ha en leseveileder, som kan peke på tegningen og forklare hvorfor en nordmann fikk den merkelige ideen å la seg drive ut på Stillehavet. Hvis barnet faktisk har hørt om Thor Heyerdal, så er det vel lite sannsynlig at den unge leseren har fått en bok for sitt eget lesenivå? Men kanskje kan det fortsatt friste å sitte i armkroken.