Lesing med fres i

Å, så lyst jeg fikk til å sprette på vannstrålen i en fontene! Å, så lyst jeg fikk til å sy meg en prinsessekjole, ri en hest, redde noen i en brann! Å, så fantastisk det ville vært å være Fresi!

Jeg var ti år. Pakkene fra Bokklubbens Barn kom altfor sjelden, og noen ganger var innholdet fort gjort å gulpe i seg og glemme. Men en sjelden gang kom en bok som denne, ganske kjedelig på utsiden men aldeles herlig å lese.

Som barn var jeg opptatt av ordet, og kunne bli veldig irritert over illustrasjoner i fortellingen. Jeg ville skape mine egne bilder, og hadde lyst til å rive ut de sidene som hadde tegninger i for eksempel alle Astrid Lindgrens og Anne-Cath Vestlys bøker. (Jeg tror faktisk jeg gjorde det noen ganger, hvis tegningen sto på en side som hadde lite tekst på baksiden.) Men i Fresi-boka ble jeg venn med illustrasjonene også! Finn Graffs enkle strek overlot nok til min egen fantasi. Faktisk inspirerte den, for i mitt gamle eksemplar av boka var tegningene kreativt fargelagt med tusj, kritt og små pålimte glitterpaljetter og blonderester.

Som voksen ser jeg at Fresi var en heltinne mer i slekt med Maria Parrs Tonje enn med Pippi. Hun hadde en tydeligere lengsel i seg, noe skjørt og kunstnerisk jeg aldri fant i Pippi. Men uten tvil var Fresi først og fremst tøff. Ikke slik manne-tøff som mange jenter i syttitallets pedagogiske barnelitteratur, men modig, flink, snedig og dyktig på en glamorøs måte. Hun sydde vakre klær med like stor selvfølge som når hun agerte brannmann. Hun spiste middag med makta, og nøt å la seg hylle. Men hun var alltid på de svakes side når nøden var størst, hun hatet urettferdighet.

Og det beste av alt, hun gjorde det umulige mulig: Hun elsket å sprette og leke og balansere på toppen av en sterk vannstråle!

Jeg husker at jeg prøvde, men det må ha vært noe galt med hageslangen …

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.