Det er høst i luften og snart tid for årets andre bølge med konfirmasjoner. Selv har jeg en nevø som starter undervisningen først over nyttår, men jeg har alt begynt å planlegge hvilke bøker han skal få i gave av meg. Etter at jeg i vår leste Siss Viks bokbrev i NRK, der hun slår et slag for å gi konfirmanten klassikere i gave, har jeg begynt på et prosjekt der jeg gjenleser favoritter fra egne tenår og tidlige 20-år, og har kommet frem til at det ikke bare er for å gi tenåringen sterke leseopplevelser i ung alder at man bør gi bort klassikere, men også for å gi dem gleden av å gjenlese bøkene noen tiår senere.
Å styre unna gamle favoritter av frykt for at de ikke skal holde mål eller være slik man husket dem, er en vanlig tankegang. Jeg har selv tenkt at man kanskje «ødelegger» skjellsettende leseminner om man som 40-åring gir seg i kast med Hesse, Kafka, Bjørneboe og Undset, men etter en sommer med sistnevnte (som anbefales i Viks bokbrev) har jeg ombestemt meg. Det å oppdage hvor annerledes jeg leser i dag, er givende både på et personlig og et litterært plan.
Svulmende romantikk
Jeg leste Kransen for første gang som tretten eller fjorten, en sommer på hytta. Det var en gammel utgave med et foto av Rut Tellefsen og Georg Løkkeberg som Kristin og Erlend på forsiden – hun hadde flommende hår og en underskjønn kjole, mens Erlend var høy og mørk og stirret henne lidenskapelig inn i øynene. Jeg var like brennsikker som Kristin selv: Disse to måtte få hverandre! Skildringen av Erlends galanterier og natten inntil urtehagens steingjerde var noe av det mest romantiske jeg hadde lest, og jeg kunne ikke se noe tarvelig i de stjålne møtene hos Brynhild Fluga. Og jeg var frustrert over Lavrans, som stakk kjepper i hjulene, og på kjedelige, trauste Simon Darre, som kom med sine dømmende kommentarer. Faktisk var jeg også oppgitt over den gode broder Edvin, som tydeligvis mente at Kristin burde gått i kloster!
Da Kransen var ferdiglest, tok jeg ivrig fatt på Husfrue, men kom ikke særlig langt. Her fant jeg verken spenning eller romantikk, bare endeløs kjekling og masse prat om barn og gårdsdrift. Først som student leste jeg hele verket, men også da var det nok Kransen som gjorde mest inntrykk. Jeg ble riktignok ikke slått av romansen på samme måte, festet meg derimot mer ved selve komposisjonen og de hedenske motivene – hvordan historien rammes inn av alvemøens skremmende nærvær i vannspeilet, først i bekken på fjellet og deretter i vannkaret på Kristins bryllupsdag, og hvordan Undset bruker natur, utmark og gjerder for å tydeliggjøre normoverskridelser. Nå kunne jeg jo se at det virkelig var snakk om overskridelser, og jeg husker hvor forbløffet jeg ble da jeg kom til scenen der Eline Ormsdatter så å si drives i døden av Kristin. Dette hadde jeg fullstendig glemt fra første lesning!
Faderlig harme
Sommerens gjenlesing av trilogien bød på enda noen nye perspektiver. Jeg tok meg i å virkelig lese med følelsene, nesten litt som da jeg var tenåring, men det var ikke iver etter at Kristin og Erlend skulle få hverandre som fikk blodet til å bruse. Nei, denne gangen var det Lavrans’ uro jeg tok del i, og ganske tidlig begynte jeg å tenke: Er ikke Erlend egentlig en ganske stusslig type? Er dette virkelig mannen Kristin ønsker å ofre så mye for? Nå bifalt jeg alle Lavrans’ forsøk på å hindre og eller utsette ekteskapet, og begynte dessuten å se Kristin som temmelig usympatisk og egoistisk. Samtidig fikk jeg også mer medfølelse med henne enn da jeg leste verket som student. Jeg så alvoret i Benteins voldtektsforsøk og hvordan noe slikt nødvendigvis må prege en ung jente som knapt er mer enn et barn, og kjente en slags faderlig harme da jeg kom til urtehagescenen og den langt eldre Erlends hule løfte: «Dig kunde jeg aldri krenke.»
Til min overraskelse ble jeg også grepet av en slags åndelig sjelenød for Kristin – hun er jo på vei vekk fra både Gud og seg selv! Troende er jeg ikke, men har nå tydeligvis blitt gammel nok til å begynne å interessere meg for religiøse motiver på en dypere måte enn som middelaldersk tidskoloritt. Og Undset skriver så overbevisende om Kristins ferd tilbake til fellesskapet og korset at jeg også er med på dreiningen i slutten av Husfrue, der Kristin innser hva det vil si å akseptere ektepaktens hellige bånd. Det at jeg selv har vært gift i snart et tiår setter naturligvis også preg på vurderingene mine. Det er viktig å forplikte seg, om ikke nødvendigvis overfor Gud, så i alle fall overfor hverandre og det løftet man tross alt har avgitt.
Lesing og modning
Å lese Kristin Lavransdatter for første gang i voksen alder ville sikkert vært en givende leseopplevelse i seg selv. Men noe av det jeg verdsetter aller mest i dag, er jo nettopp det å kunne reflektere over mine egne skiftende vurderinger. Også når jeg gjenleser forfattere som ikke lenger treffer meg så sterkt som i tenårene, for eksempel Blixen og Hesse (jeg tror ikke blikket mitt er like fortryllet lenger?), lærer jeg noe om hvem jeg var og hvem jeg nå har blitt. Jeg tror ikke man skal være så redd for å ødelegge gode leseminner – de blir tvert imot mer dyrebare av at de tilhører en tid man ikke lenger kan gå tilbake til.
Så – hvilke leseminner og gjenlesingsgleder skal jeg prøve å legge til rette for når det gjelder den kommende konfirmanten i familien? Kristin Lavransdatter blir det neppe, om jeg skal tenke realistisk om den unge mannens leseinteresser, men kanskje jeg skal gå for noe av Dostojevskij, for eksempel Forbrytelse og straff, som jo kan leses som en psykologisk thriller. Kanskje jeg også skal gå enda lenger tilbake i tid, og fleske til med Homer eller Snorre! Det burde være i vinden nå.
Og så kommer jeg naturligvis til å fylle på med en jevn strøm av ungdomslitteratur både til jul og bursdag i flere år fremover. Tross alt er det ikke bare i voksenlitteraturen man finner klassikere.
