Tittel: Ravnene
Tekst: Kass Morgan og Danielle Paige
Oversetter: Kjersti Velsand
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2022
Antall sider: 410

Lett okkultistisk blanding

Hekseromanen Ravnene bygger på gode ideer og er ofte underholdende, men flate karakterer og klisjéspråk trekker ned.

Hekseri omtales hyppig for tiden, både i Norge og internasjonalt. Oftest hører vi om «selvlærte» hekser som knytter bånd via sosiale medier, eller om hvordan hekseskikkelsen omfavnes i litteratur og kunst. Sjeldnere får vi høre fra utøvere av den innvielsespregede, coven-baserte tradisjonen Wicca – med unntak av når profilerte utøvere skriver bøker og lar seg intervjue – trolig fordi hemmelighold står sentralt og de fleste innviede holder praksisen langt unna både Instagram og offentligheten.

Hemmelig søsterskap

I Ravnene, bind 1 av en todelt romanserie, trekkes det på hemmeligholdte innvielsestradisjoner. Historien er satt til det oppdiktede Westerly College, der den kvinnelige studentforeningen Kappa Rho Nu også er et søsterskap av hekser, kalt Ravnene. Ingen må vite hvem de virkelig er, så rekrutteringen skjer på en vanlig studentfest, med hukommelsesslettende formularer på lur om noen ser for mye.

Vi følger vekselvis to personer: Førsteårsstudenten Vivi, som rekrutteres til Ravnene uten å ane at hun har magiske evner, og tredjeårsstudenten Scarlett, som sikter mot foreningens presidentverv. Scarlett har alltid visst at hun er heks, og utsettes for et sterkt forventningspress fra mor og søster. Derfor føler hun seg raskt truet da det viser seg at Vivi er et betydelig naturtalent – og verre blir det da det begynner å slå gnister mellom Vivi og Scarletts kjæreste Mason. Vivi skjønner altfor sent hvem han er, og intrigen er et faktum. At Scarlett får ansvaret for Vivis opplæring er dårlig nytt for Vivi, som er desperat etter å bli tatt opp i søsterskapet.

Intriger «bitchy alfajenter» (forlagets omtale) imellom er ikke alt som truer Ravnene. Noen på campus ser ut til å vite hvem de er og ønsker å avsløre dem. I tillegg kryper en mørk hendelse fra fortiden frem i lyset igjen. Liv står på spill, og søstrene får lojaliteten satt på prøve. Er det svart magi som er på ferde?

Lett blanding

Forfatterduoen Morgan og Paige blander friskt fra folkemagi, nypaganisme og okkultisme. Her er grimoirer og krystallkuler, loven om trippel gjengjeldelse, ytringer av «måtte det skje» og «som over, så under». Tarot- og elementmagi står sentralt – søstrene er enten sverd-, stav-, beger- eller mynthekser, og når sirkelen åpnes før et ritual (vanlig i mange magiske tradisjoner), påkalles dronningene fra de fire nevnte tarotfargene og deres assosierte elementer. Dette er et oppfinnsomt grep som speiler Wicca-tradisjonen med å påkalle greske vindguder knyttet til himmelretningene og elementene. Forfatterne later til å ha solid kunnskap om tarot, men har nok vært mindre interessert i å gå i dybden når det gjelder okkultismens tradisjoner for innvielse og overføring av kunnskap. Vi tas rett nok med på et storslått innvielsesritual i skogen (ritualskildringene er kanskje det mest spennende i boken), men hører lite om hva novisene lærer og hvordan de modnes. Det tar ikke lang tid fra de får vite at de er hekser til de er fullbefarne i tryllerier, noe historien nok er avhengig av for at søsterskapet skal kunne ha sjans mot kreftene som truer dem.

Klisjeer

Ravnene beveger seg på overflaten, men det må nesten være tilsiktet. Språket er så til de grader klisjéfylt at jeg tviler på at det går an å skrive slik uten å gjøre det med et visst glimt i øyet og et ønske om å kun underholde på lettfordøyelig vis. Og underholdende er boken, om man klarer å se bort fra det forutsigbare handlingsforløpet og de flate karakterene – noe jeg klarte i ganske lange strekk, siden det skjer noe hele tiden. En slik bok må leses på sine premisser, altså ikke som en litterær roman. God underholdningslitteratur har imidlertid solide og velutviklede karakterer, og det har ikke Ravnene. De smellvakre heksene er alle ganske like selv om noen er mer bitchy enn andre, med smalt følelsesregister og begrensede interessefelt (selv om de visstnok er vellykte studenter med en lysende fremtid). De to mannlige karakterene, Mason og Jackson (som Scarlett finner trøst hos), er nær prikk like: veltrente, modellkjekke og frempå, og alltid med en ertende flørtekommentar på lur.

Dette siste fortoner seg forresten komisk. Det flørtes under de farligste omstendigheter, og det minner litt om actionfilmer hvor seksuelt ladet vitsing og småkjekling gjerne ledsager både biljakt og skuddvekslinger. I Ravnene munner slike scener gjerne ut i en konklusjon om at det er feil tid og sted, som en implisitt innrømmelse om at det er fjollete diktet:

Et lite sekund låste øynene deres seg i hverandre. Hånden hans var varm, og hjertet slo hardt mot brystkassen mens adrenalinet steg. Det suste i hodet av den uventede elektriske eksplosjonen mellom dem. Men det var ikke tid til å tenke på dette nå.

Realistiske reaksjoner er det nok heller ikke tid til. Vivi tar for eksempel sin nye identitet på strak arm, og fryktelige hendelser preller av. Når hun oppdager at moren har skjult ting for henne, reagerer hun derimot ekstremt – fordi plottet trenger det. Av og til virker det som om forfatterne selv innser at reaksjonsregisteret er mangelfullt og dermed insisterer på det motsatte i teksten. Der Scarlett røper for Jackson at det finnes hekser og spør om hvorfor han «ikke tørner fullstendig», svarer han enkelt og greit: «Jeg gjør det, bare så det er sagt.»

Ravnene bygger på gode ideer og dugelig research, og plottet er medrivende. Boken utspiller seg i et realistisk univers hvor magi er ekte – i seg selv en besnærende tanke. Derfor er det skuffende at personskildringene og språket er såpass tuftet på klisjeer.

Rask språkvask?

Kjersti Velsands oversettelse preges av et bredt og oppfinnsomt ordforråd, og flyter stort sett fint. Anglisistiske og dermed stive formuleringer er det likevel en del av, men kan det være språkvasken det skorter på? Hvordan kunne ellers formuleringen «vristene og anklene» (i en scene der Vivi er bundet på armer og bein, altså «wrists and ankles») slippe igjennom hele to ganger? Her passer det å nevne at de fleste forlag betaler småpenger for språkvask, så det ville ikke være rart om en frilanser tvinges til å jobbe raskt med en såpass tykk bok som Ravnene tross alt er.

 



Skrevet av:

Kommentarer