Leve fremtidshåpet!

Jeg starter med et hjertesukk: Jeg er fryktelig lei av KI. Jeg er lei av å snakke om det, lei av å høre om det, og ikke minst lei av å engste meg over det. Men jeg slipper nok ikke unna med det første. I tillegg til å være kritiker er jeg forfatter, oversetter og språkvasker – og sysler altså i bransjer hvor vi alle kjenner KI-spøkelsets kalde, digitale pust i nakken. Å nei – jeg brukte tankestrek! Et umiskjennelig tegn på at jeg også kan ha brukt KI, ifølge dem som har lært seg å kjenne igjen KI-tekst. Jeg håper likevel på leserens tillit, for KI ville vel ikke ha skapt en så lite smooth innledning at tankestrekpratet dukket opp midt i en tankerekke? Er det noe KI er kjent for, så er det å generere tekster og strukturer like glatte som hjernen til en som om noen år har vennet seg av med å gjøre sitt eget tankearbeid.

KI-uro stjeler mye tankekraft fra oss som jobber kreativt, noe som nok gjør seg gjeldende på årsmøtene til mange organisasjoner denne våren. KI dominerte ordskiftet hos Forfatterforeningen, og vil nok også gjøre det hos NBU. På Oversetterforeningens møte vil trolig hockeyromansen Heated Rivalry ta mye plass, siden Aschehoug nylig – med det jeg gjetter på var et solid jugekors – kunngjorde at tidsnød tvang dem til å bruke KI som oversetter. Grafill har sikkert hatt sine diskusjoner i kjølvannet av Bonniers KI-blemme. På Kritikerlagets møte, derimot, blir det vel mindre prat om uroen for å bli erstattet – ingen bryr seg vel om hva en maskin mener? – men muligens trengs diskusjoner om hva en kritiker gjør i møte med et KI-generert verk.

Ukritisk dekning

KI-kunst er nemlig kommet for å bli, skal vi tro en selverklært «AI maniac» som oljefondsjef Nicolai Tangen. Hvem bryr seg om hvem som har laget verket, så lenge det er «bra»? Her kan man lure på hvilke kriterier Tangen legger til grunn, om man da ikke skal sette til side alle kritiske forestillinger og heller bare godta fremskrittet. Ellers «sover» man vel, slik influenser Oskar Westerlin nylig påsto i et avisinnlegg, nyslått selger av «KI-løsninger» som han er. Westerlin innrømmet også muntert at han er redd for at KI skal ta jobben hans. Å utbasunere dommedagsprofetier er jo en effektiv salgsmetode, noe kritiker Carline Tromp påpeker i en betimelig kommentar. Hun nevner dessuten hvordan slike påstander gjerne gjentas ukritisk i alle kanaler, og viser vel primært til blåøyd journalistikk, som det er mye av nå for tiden.

Men kanskje kan en del av oss som jobber på litteraturfeltet også ta til oss Tromps bemerkning? Det er nemlig en del KI-doomere blant oss. Denne våren har jeg hatt flere samtaler med folk som oppriktig tror at det går utfor stupet med hele kunstfeltet, at det om kort tid verken vil bli bruk for skribenter eller illustratører, og at forlagene også vil gå med i dragsuget, noe som for så vidt er en logisk konsekvens av å sette ut tankearbeid til språkmodeller. For hva skal man egentlig med fordyrende ledd som redaktører og forlagssjefer når enhver kan generere bøker hjemme?

Grunn til uro

Naturligvis er ikke bekymringene tatt ut av løse luften. Mange har allerede mistet jobber til KI. Oversettere, designere og språkvaskere er spesielt hardt rammet, noe tek-journalisten og KI-kritikeren Ed Zitron har skrevet om. (Illustratører kunne han sikkert også nevnt, for som Kristin Linnesholm nylig var inne på her i Barnebokkritikk, faller de ofte mellom flere stoler.) I teksten kommer Zitron med følgende spisse bemerkning: 

These are […] fields with something in common: shitty bosses with little regard for their customers, who have been eagerly waiting for the opportunity to slash contract labor. 

Mange frilansere vil nok nikke megetsigende. Frykten for å bli erstattet av KI henger naturligvis sammen med den manglende respekten kulturløsarbeidere har erfart lenge før KI kom på banen. De aller fleste har opplevd å jobbe for oppdragsgivere med begrenset fagforståelse og en tilsvarende laber interesse for å sette seg inn i og ikke minst betale for arbeidet som ligger bak god kvalitet. Slike oppdragsgivere har gjerne også en svekket evne til å gjenkjenne dårlig kvalitet. At stadig flere forlag skal sende Midjourney-omslag i trykken, for ikke å snakke om KI-oversettelser som en stakkars fagperson har måttet «kvalitetssikre» fordi husleien må betales, er derfor ikke vanskelig å forestille seg. Spesielt barne- og ungdomslitteraturen – enkel litteratur i enkle sjelers øyne – er det lett å uroe seg for.

Men det er også grunner til å bevare optimismen. Lesing (av menneskeskapte verk!) er i vinden både hos unge og voksne, noe som gir seg utslag både i økt boksalg og økte utlånstall hos bibliotekene. Stadig flere snakker om hvordan lesing fremmer psykisk helse (interessant nok er Oskar Westerlin en av dem), og papirbøker og analog teknologi er trendy. Den siste tidens reaksjoner på KI-snarveier i bransjen har dessuten vært oppløftende skarpe, og når jeg leser småsvette brannslukkingsuttalelser fra ansvarlige forlagssjefer, øyner jeg håp om at de tenker seg bedre om neste gang.

Håp er viktig for å bevare kamplysten, og kjempes må det – for bedre støtteordninger, stipender og honorarer, for lover som sikrer kunstnere og andre kulturarbeideres kår, og for merkeordninger som tydeliggjør hva som er maskinskapt og hva som er menneskeskapt. Vi må dessuten gjøre det uattraktivt å satse på det kunstige. Dette siste krever ikke bare bedre reguleringer, men også forbrukermakt. Sammen kan vi vise hva vi ikke vil bruke penger på.

Selvtillit og humor

Et bevisst forhold til hvordan vi snakker om KI er også viktig. Vi kunstnere og frilansere bør unngå å gjenta de dystreste spådommene om å bli erstattet. Ruster vi oss med selvtillit og tro på at det vi driver med faktisk er uerstattelig, kan vi lettere avsløre den sørgelige hulheten i uttalelsene til folk som Tangen, for ikke å snakke om i kommunikasjonsstrategien til «fremtidsrettede» forlag. Vi bør også huske å le av KI-pushingen, ikke bare fordi latter er frigjørende, men også fordi humor er et treffsikkert våpen. Blant de beste kommentarene jeg har sett denne våren, er Øyvind Torseters kulepenntegnede historie om en hyttetur med oljefondsjefen, der Tangens replikker ikke engang trenger å diktes opp for at parodien skal være komplett. Tegnehanne har også avkledd KI-boosterne på kostelig vis, og den kunstnerdrevne aksjonsgruppen KIKI Norge publiserer jevnlig lattervekkende vitsetegninger med sylskarpe budskap. For en bekymret sjel som meg er slike ytringer oppmuntrende. Og blir jeg ekstra nedstemt, ser jeg på denne Instagram-videoen fra Forfatterforeningen, der tidligere leder Bjørn Vatne truer amerikanske tech-oligarker med buksevann og rævkrok.

Nå er det selvsagt ikke alle som vil oppmuntres. Slik det finnes klimaaktivister som insisterer på å formidle at apokalypsen venter fem år der fremme, finnes det kulturarbeidere som spår at alt er over for kunsten og at man like gjerne kan omskolere seg til noe «nyttig». Å fantasere om undergangen kan gi en egen skrudd glede, men som Rebecca Solnit understreker i en tekst om klimapessimisme: Vi har ikke råd til å overgi oss på forhånd – og dermed inspirere andre til å gjøre det samme. Å snakke om KI som noe vi må omfavne i alle varianter fordi vi uansett ikke kan «stanse fremskrittet», er også en form for overgivelse – og like lite bærekraftig som apatisk fortvilelse. I møte med en teknologi som kan true både meningsskaping, tenkeevne, kunstmangfold og kunstnerøkonomi, for ikke å snakke om tillit til andre, har vi verken råd til handlingslammelse eller naiv medgjørlighet.

Apropos klima: De fleste former for KI krever enorme mengder vann, arealer og energi. Får vi på plass en merking av KI-genererte bøker, får de altså neppe Svanemerket. 

Kritikerne Heidi Sævareid og Jostein A. Ryen skriver i 2026 kommentarer for Barnebokkritikk. Om du har tips til problemstillinger vi bør ta opp, send en e-post til redaksjonen@barnebokkritikk.no. Barnebokkritikk garanterer kildevern.

Illustrasjon bannerbilde: Øyvind Torseter.

Se også: https://www.barnebokkritikk.no/dod-at-utvecklingen/