Levende om døden

Oskars mamma Inger er alvorlig syk. Som et siste ønske vil hun at Oskar og hennes egen far skal samarbeide om et prosjekt. Selv har hun ikke hatt kontakt med faren sin på flere år. Morfaren til Oskar er ingen enkel mann å ha med å gjøre, han er sær og sta, men litt etter litt lærer de hverandre å kjenne. De har fått i oppdrag å løse en rebus om planetene i solsystemet. Morfar studerte fysikk på universitetet, og har kunnskapen som trengs for å løse mysteriet. Det er interessant hvordan de gjennom en felles skjebne, altså Ingers sykdom, lærer å akseptere hverandre og til slutt bety noe for hverandre.

Lærebok

Mot stjernene er vi ingenting er skjønnlitteratur, men lagt opp som en bok elever kan ha nytte av på pensum i skolen. Leseren får innblikk i de ulike planetene, samtidig som Oskar strever med å innse at moren er dødssyk. Slik blir leseren bevisst hvor stort universet er, og hvor små vi er i forhold til den. Døden er til stede gjennom hele boka, og Lars Mæhle kobler planetenes gang til naturens gang. Han nøster opp i livets eksistens: «Og en av få ting alt og alle har til felles, er at vi faktisk én gang har vært ingenting. Og at vi garantert vil dø og atter bli til ingenting. Mennesker, dyr og planter. Stjerner og planeter. En gang var de også null og niks». Slike tanker får leseren til å stoppe opp og dvele ved det som har blitt sagt. På slutten av boka har forfatteren kommet med forslag til videre lesning for de kunnskapstørste. Leseren lærer om astronomi på en annerledes og mer levende måte enn om boka skulle vært en ren faktabok.

Døden er naturlig

Beskrivelsene som blir gitt, gjør det litt mindre skummelt å forholde seg til døden, selv om mange av bildene på den er hjerteskjærende. Som her, når moren får smake eplejuicen hun husker fra barndommen:

«Hånda skalv idet han løftet koppen mot henne. Mamma forsøkte å heve hodet. Men hun brøt ut i grimaser. Sank tilbake mot puta. Oskar gikk enda nærmere. Morfar reiste seg også og forsøkte å støtte henne i nakken, mens Oskar forsiktig førte koppen mot leppene hennes. Til slutt fikk hun i seg en bitte liten slurk. Så slapp hun seg ned i senga med et tilfreds uttrykk i ansiktet».

Når man er dødssyk blir de små tingene i livet viktigere. Det er også interessant å se hvordan morfaren og Oskar forholder seg til Ingers sykdom, og hvor ulikt de reagerer. Det er spesielt vanskelig for morfaren fordi han ikke har hatt kontakt med datteren på mange år. Han vet ikke hvordan han skal oppføre seg, og dette kommer blant annet til syne når han og Oskar besøker moren på sykehuset. Når han først ser henne ligge i sykehussenga får han ikke frem et ord. Han står borte ved døra uten å foreta seg noe. Der morfaren er apatisk, kjenner Oskar på alle følelsene. Han er trist, sint og føler urettferdighet. Samtidig oppfører han seg voksent i møtet med døden, og innser at moren kanskje ikke vil overleve. Mennesker takler døden på forskjellig vis, og det lykkes Mæhle godt i å beskrive.

Kontinuitet

Teksten flyter godt, og forfatteren nøster opp i faktaene etter som handlingsforløpet utvikler seg. Noe som leseren har blitt introdusert for tidligere, kan bli forklart nærmere senere i handlingen, for eksempel hvordan jordas magnetfelt er med på å beskytte oss mot stråling fra solvinden. Uten magnetfeltet hadde jorda vært ubeboelig. Morfaren forklarer at magnetfeltet til Uranus er veldig ustabilt og at planeten stadig blir utsatt for den dødelige strålingen fra solvinden.

Denne kontinuiteten i rammefortellingen, sammen med detaljerte, men likevel enkle forklaringer av solsystemet, bidrar til økt forståelse for et tema som i utgangspunktet er vanskelig. Bokas oppbygning er også vellykket, der hvert kapittel på systematisk vis tar for seg en planet, men der det også er spennende å følge med på Oskar og morfar jo nærmere de kommer løsningen på oppgaven.

Miljøspørsmål

Miljø er et tema som blir tatt opp tidlig i boka. I kapittelet om sola spør Oskar om sola alltid vil være slik den er nå. Morfaren forklarer at det vil den ikke. Sola vil bli varmere, og det går ut over jorda. Om ikke sola dør en naturlig død, vil klimaendringene drepe oss først, påpeker morfaren. Og så følger han opp med et spørsmål: «Vet du hvorfor kloden og menneskeheten kommer til å dø lenge før den må?» Oskar vet ikke svaret på dette. Morfaren forklarer: «Jo, fordi menneskene på jorda velger de aller største idiotene til å styre verden. Vi seiler rett inn i en bakerovn, og dermed døden, ene og alene på grunn av vår egen dumskap». Morfaren er sikker i sin sak, og har ikke noe til overs for verdens ledere. Til å være en bok som kan være nyttig som pensum i skolen, er dette en relativt bastant og spekulativ ytring.

Boka er overhodet ingen leksjon i klimasaken, men forklarer enkelt og greit hvordan alt henger sammen og hvorfor det er viktig å ha kunnskaper om vårt eget solsystem. Blant annet nevner morfaren til Oskar at Venus en gang hadde flytende vann, slik som jorda, men at vannet fordampet da temperaturene økte: «klimaskeptikere har en lekse å lære av Venus. For temperaturøkning og klimaendringer fant sted på Venus – akkurat slik som på jorda nå».

Ikke alene

Oskar føler seg liten og ubetydelig i møte med morens sykdom, og morfaren trøster som best han kan. Et fint budskap i boka er at om du i et universelt perspektiv ikke betyr all verdens i deg selv, betyr du alltid noe for noen. I Mot stjernene er vi ingenting kommer dette best til uttrykk gjennom beskrivelsene av mor-sønn-forholdet, men også gjennom den litt prøvende relasjonen mellom bestefar og barnebarn.