Tittel: Levende om døden
Redaktør: Tonje Tornes & Bjarte Breiteig
Fotograf: Åshild Støylen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 144

Levende om døden

Ung, mørk blanding : antologi om dødenDet har vært mye av dette nå. Så mange bilder av brå og uventet død, og så mange fortellinger fra dem som så, dem som mistet noen. Trenger vi nå også ei bok om døden på toppen av alt dette vi har levd med siden 2. juledag? Det enkle svaret ville være nei. Det er flere grunner til å avvise denne boka. Både på grunn av opplevelsen av overdose død i alle kanaler, og fordi det ikke nettopp er noen mangel på litteratur som skriver om dette svarte temaet. En slik avvisning ville likevel være lite rettferdig overfor denne boka, som naturligvis er skrevet forut for flodbølgekatastrofen, og må vurderes på sine egne premisser.

Antologien Levende om døden er satt sammen av intervjuer, fotografier, nyskreven kortprosa og noveller, og noen bidrag fra litterære klassikere. Det er blitt en samling av likt og ulikt, med et mangfold av stemninger, stiler og også en framvisning av mulige forskjellige tilnærminger til døden. Her finnes beskrivelser av grusomme handlinger og hendelser, og her er selvmordskandidatens tanker, den dødssykes refleksjoner og etterlattes smerte. Inne mellom alt dette vonde, finner vi bilder fra hverdagslivet til dem som har død som en del av sitt sivile arbeid; ambulansesjåføren, presten, patologen, agenten i begravelsesbyrå og krematøren. Ikke minst intervjuene med de sistnevnte er det som gjør denne boka spesiell. For hva tenker de «profesjonelle», de som arbeider med døde mennesker, om sitt arbeid? De snakker usentimentalt, og de snakker mest om de levende, om den nytten de opplever at de gjør for dem som lever igjen. Slik blir disse intervjuene noe av det mest optimistiske i boka, og de bidrar til å avmystifisere de konkrete omstendighetene omkring død og begravelse.

Fotografiene er i svart/hvitt, stort sett portretter av personer som er intervjuet. Fotograf Åshild Støylen greier i mange tilfelle å la leseren få et sterkt møte med en person, særlig er bildene av drapsmannen og patologen noe som huskes. Sammen med det de to forteller, blir fotografiene formidlere av stemmer og perspektiver vi sjelden hører.

Blant de inviterte forfatterne som bidrar med nye tekster i antologien, finner vi Lars Ramslie, Olaug Nilssen og Hans-Petter Blad. Det er gode navn som skaper forventninger, som stort sett innfris. Av de tre nevnte er det Blads novelle «Noen timers ensomhet» som griper mest. Den melankolske fortellingen om han som er i Portugal mens faren dør hjemme i Norge, er velkomponert og klok. Det er en av de få tekstene i boka som umiddelbart ber om å bli lest om igjen.

Som nevnt, er antologien svært variert, for ikke å si sprikende i form og innhold. Dette er bokas mest problematiske trekk. Fra et avsnitt hentet fra Dostojevskijs Idioten, til et temmelig lettbeint intervju med to representanter for den såkalte gother-kulturen, er avstanden for stor for meg. Et virkelig mal apropos er den korte oppsummeringen av Dødens livshistorie, skrevet av Pål Gitmark Eriksen. Her fortelles det kvikt og humørfylt om Dødens mange skikkelser og om dens forminskede posisjon i folks bevissthet i dag. Dette morgenkåseriet burde vært fjernet, fordi det frontkolliderer med det meste av samlingen for øvrig.

Hvem er så denne boka laget for? Den har ikke noe tydelig ungdomspreg, sjøl om flertallet av de intervjuede er unge mennesker. Mange unge er opptatt av de store spørsmål, og er vel de sannsynlige leserne av denne utgivelsen. Boka viser både kristnes evighetshåp og ateisters aksept av døden som det aller siste. Med de mange stemmer og perspektiver som får komme til uttrykk, har boka noe nytt å fortelle til de fleste. Kanskje vil den kunne fungere som en trøst for den som mister noen, unge eller gamle. Andre vil kunne lese den og undre seg over hva det er å være menneske.

 



Kommentarer