Levende om dødsstraff

I tiden etter terrorhandlingen i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya 22. juli, var kommentarfeltene i sosiale medier fylt med meninger som: De skulle tatt livet av ham der og da! Heng ham! Skyt ham! Han fortjener ikke å leve! Det var vanlige folk, meg selv inkludert, som med ett syntes at blodhevn, øye for øye, tann for tann, var ganske greit. Døden var en passende straff for en som drepte barn med nakkeskudd.

Forfatter og historiker Aina Basso slår hardt og treffer der det gjør vondest, når hun innleder en bok om dødsstraff i Norge med å minne oss om 22. juli og et skremmende utbredt ønske om å henrette gjerningsmannen. Slik hekter Basso leseren på, fra første side, ved å gjøre dødsstraffen aktuell og til noe som angår oss, i dag. Samtidig løfter hun opp tematikken på et filosofisk, politisk og moralsk plan, og konkluderer med at – i Norge vel og merke – har ingen lov til å ta andres liv, ikke engang staten. Ragnar Skancke, som var minister i Quislings regjering, var den siste som ble henrettet i Norge, 28. august 1948. Men det var først i 1979 at dødsstraff ble helt avskaffet i Norge.

Brutal historie

Før vi kommer dit tar forfatteren oss med gjennom en temmelig brutal norgeshistorie, fra Magnus Lagabøtes lov til dagens rettssystem, eksemplifisert med korte historier om dødsdømte og deres endelikt opp gjennom norgeshistorien. Hun gjør enkelte historiske dypdykk, omkring eksempelvis Kautokeino-opprøret i 1852, og fletter slik inn et stygt kapittel i Norgeshistorien. Henry Rinnan, den fryktede NS-mannen og torturisten fra Levanger, har fått et eget kapittel i boka. Rinnan ble dømt for landssvik og 13 mord, og skutt på Kristiansten festning i Trondheim 1. februar 1947. Hun tar også avstikkere til andre steder i verden der det er dødsstraff for handlinger vi i Norge ikke synes burde straffes, som homofili, utroskap og å skifte religion. At dødsstraff fortsatt er utbredt i store deler av verden kan vi lese av verdenskartet på baksatsen, innsiden av omslaget bak i boka.

Der de dødsdømte er barn, som det i kapittel 5: «Dei unge mordarane» står beskrevet om fjortenårige Randi Amundsdotter Grønnsveen og fosterbroren Halvor på 10, som slår i hjel moren Gullaug med øks og hakke, trekkes linjene fram til dagens kriminelle barn og lavalder. Randi blir torturert med glødende tenger før de hugger hånda av henne og deretter hodet. Kanskje var Randi mentalt tilbakestående, slik det mulig kunne tolkes ut fra rettsreferatet. Og hva slags mor var Gullaug? Det var mange spørsmål som ikke ble stilt den gangen, skriver Basso, og slik levendegjør hun spørsmål om strafferettslig tilregnelighet, da og nå.

I motsetning til i Magnus Lagabøtes lov, der hevn sto sentralt, har forbedring erstattet hevn i dagens kriminalomsorg. Basso pirker også i prinsippet om at «tvilen skal komme tiltalte til gode», og viser at det ble grovt tilsidesatt i kanskje det verste justismordet vi har sett i nyere tid: saken om Fritz Moen som ble dømt til livsvarig fengsel for to mord han ikke hadde begått.

Slik åpner boka opp for debatt rundt dagens rettspraksis og kriminalomsorg, jf. debatten rundt Baneheiasaken, og løslatelsen av Viggo Kristiansen etter 21 år, i påvente av gjenopptakelse av saken.

Henrettelsesmetoder

I sin gjennomgang av dødsstraffens historie i Norge ser Aina Basso på hvilke metoder som ble brukt, hvem menneskene var, både de dødsdømte og bødlene, og de etiske og strafferettslige implikasjonene rundt dødsstraff. Vi får historier om enkeltskjebner i Norge fra 1200-tallet og til landssvikoppgjøret etter krigen.

Basso begynner med korsfestelsen av Jesus. En kortfattet skildring, som en nyhetssak i avisa, i all dens grusomhet. Her er detaljer om korsfestelse som straffemetode, lengden på naglene, og hvordan man ved å knuse leggbeina på den korsfestede forkortet seigpiningen. Tyngden av kroppen førte til kvelning. Blodskam og incest medførte forferdelige konsekvenser, også for offeret. Straffen for å få barn med nære slektninger var halshugging. Dette er en av flere ulike former for dødsstraff i Norge gjennom tidene, kanskje den vanligste – men ikke den mest effektive. Historien forteller at skarpretteren noen ganger måtte hugge flere ganger før hodet ble skilt fra kroppen. Bøddelen, som vi sier i dag, skarpretter eller meistermann het det før, har fått sitt eget kapittel. Å torturere den dømte hørte med til skarpretterens jobb, og han hadde egnet redskap til å klype og brennemerke, ved siden av en liten øks til å hugge av hender og en større for å hugge av hodet.

Stilen er kortfattet, skildringene direkte, men med stadige innsmett av ettertenksomhet og historisk overbygning som minner leseren om hvordan fortiden stadig er levende i form av det store antall land som fortsatt praktiserer dødsstraff og tortur.

Illustrasjon og formgivning

Dei dødsdømde er delt inn i ni kapitler, og etter hvert kapittel er det en utfyllende punktvis oppsummering skilt ut fra resten av boka med annen farge på papiret. Laila Mjøs står for den fine formgivningen som tydeliggjør skillet mellom ren fakta og de prosabetonte skildringene av de dødsdømtes historier, og gjør boka lettere å lese.

Skulle jeg ha en innvending, så er det at jeg må lete meg frem til hvem som har illustrert boka. Det er den eminente tegneserieskaperen Kristian Krohg-Sørensen (bl.a. kjent for Gulosten), og navnet hans fant jeg i kolofonen helt bakerst i boka. Etter min mening bør illustratøren nevnes før og tydeligere, kanskje han også skulle fått større plass. Nå ligger illustrasjonene kun som innholdsrike friser over tittelen på hvert kapittel. Det er imidlertid verdt å legge merke til hvordan han bruker forsatsen og baksatsen. Foran har han tegnet de ulike formene for dødsstraff som har vært praktisert i Norge gjennom tidene, fra å bli brent levende på bål, til å skutt av en eksekusjonspelotong. Bak, et verdenskart over land der dødsstraff fortsatt praktiseres.

Bak i boka er det også et rikholdig kilde- og litteraturregister som omfatter artikler fra diverse nettsider og Youtube. Historikeren vet hvor viktig kildematerialet er for videre lesing. Og boka innbyr absolutt til å lese mer om dødsstraff og tortur, om kriminalomsorg, om demokrati og ytringsfrihet. Derfor tror jeg den treffer forlagets målgruppe, som er satt til 12–16 år. Den passer for de på 12 som leser boka som spennende skildringer, og har nok med det, og eldre ungdom som vil vite mer om historie, lover, dødsstraff, tortur og henrettelsesmetoder, som dessverre praktiseres den dag i dag.