Tittel: Dømte kvinner
Tekst: Linn T. Sunne
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2021
Antall sider: 63

Levende om kvinnelige forbrytere

Mange av forbryterportrettene er sterke fortellinger. Men den knappe stilen yter ikke stoffet rettferdighet i alle sakene.

Forbrytelser har alltid fascinert oss mennesker, og mord i særdeleshet. Linn T. Sunne har skrevet en bok om kvinner som har vært dømt for ulike typer forbrytelser, fra 1600-tallet og fram til i dag. I det korte forordet skriver hun litt om kriminalitet i sin alminnelighet og kjønns­balansen blant de kriminelle.

Anna Østmo

Anna Østmo

Den går som kjent i guttas favør, eller disfavør, om man vil. Hun begrunner ikke hvorfor vi trenger en bok om dømte kvinner, bortsett fra det tilsynelatende naturstridige i at den omsorgsfulle kvinnen kan drepe. En kvinnelig morder er av den grunn enda mer pirrende enn en mannlig, og Sunne nører opp under denne interessen gjennom en rekke tankevekkende portretter av kvinnelige forbrytere.

Nøkternt beskrivende

De eldste portrettene er voldelige og ender i henrettelse, mens de fire siste, og mest moderne kriminalsakene, er mindre blodige. De sterkeste fortellingene har en tydelig fortelling og et tragisk klimaks. Sunne dramatiserer fortellingene gjennom dialog og detaljerte skildringer av hendelsesforløpene. I historien om Randi og Halvor i kapitlet «Den yngste morderen» blir konflikten mellom Randi, 14 år, og hennes foreldre, kort presentert. Randis motiv får kun et par linjer, og jenta framstår som et mysterium. Er hun rett og slett bare litt ond? Sunne gjengir deretter en lang dialog mellom Randi og søskenbarnet Halvor, 10 år. Randi prøver først å overtale og lokke Halvor til å hjelpe henne med å drepe foreldrene hennes. Da han ikke vil, truer hun ham, og han gir etter. Så kommer dagen da det skal skje. Moren til Randi har fyrt opp i peisen på kjøkkenet og sitter og grer håret.

[Halvor] tok øksa og slo den midt i ryggen til tante Gullhaug. Hun skrek til og falt inn i den brennende peisen. Så var det Randis tur. Da moren prøvde å reise seg, deljet Randi til henne med hakka. Da de dro henne ut av peisen og ned på gulvet, kom det fryktelige lyder fra henne. Randi og Halvor ble redde og løp ut i fjøset. Der ga de kuene mat før de gikk inn igjen. Nå måtte vel Gullaug være død?

Det er usentimentalt skrevet. Nådeløst og kaldt. Illustrasjonen til Kristian Krogh-Sørensen underbygger den dystre stemningen. Sunne går ikke inn og dømmer. Hun beskriver ugjerningen, og hva som skjedde etterpå. Henrettelsen av Randi blir referert på samme kliniske måte: Bøddelen hogde av «den ene hånden hennes, før han hogde av hodet.» Det er kanskje de knappe beskrivelsene som gjør at man orker å lese det.

Delvis pedagogisk

Ved siden av de levende skildringene av forbrytelsene har Sunne et pedagogisk siktemål med boken sin. Hun vil få unge lesere til å forstå litt mer av de historiske omstendighetene rundt forbrytelsene. Dette lykkes hun med i vekslende grad. Jeg er usikker på om det er riktig å relatere fortidige fenomener og tenkemåter til vår kjente og moderne virkelighet. Noe blir «lost in translation». Vi får høre om «sjefen» til presten. Er det prosten, kanskje? En mann er på «jobbreise», noe antakelig veldig mange mennesker som drev med handel eller håndverk, var, men uttrykket gir litt for moderne assosiasjoner.

heksa snakkebobler farger_preview-kopiKan vi forstå hvordan mennesker tenkte for 400 år siden? I 1670 ble ekteparet Ole og Lisbet anklaget for svart magi av sine naboer. Brystet til en nabo hovnet opp slik at det så ut som han hadde pupper. Kona fikk så tunge øyenbryn at hun måtte løfte dem opp for å kunne se. Dommerne trodde på dette og lignende historier, og Ole ble halshogd, og Lisbet ble brent levende på bålet. Sunne oppsummerer saken sett med moderne øyne: «I dag er de aller fleste enige om at trolldom ikke finnes». Og hun koster på seg en liten, moralsk pekefinger: «Lisbet og Ole var kanskje upopulære naboer, men det er ingen grunn til å bli halshogd eller brent levende». Sunne er garantert ikke bekymret for at nabokrangler skal utarte i bestialiteter. Men hva prøver hun da egentlig å fortelle oss? At mennesker på 1600-tallet var barbariske, mens vi er siviliserte? Eller mener hun kanskje det motsatte, at mennesker for 400 år siden ikke var så forskjellige fra oss, selv om de trodde på andre ting enn det vi gjør i dag? Hvis det er slik, som det siste, man skal lese dette, synes jeg poenget er skremmende godt.

Rettshistorie

Sunne runder av de fleste kapitlene med små glimt inn i Norges rettshistorie. Nille Jensdatter tilsto barnedrap og ble halshogd i 1687. Men det viktigste vitnet var et spøkelse. Var det noe muffens med hele saken? Etter denne saken ble det vanligere at dødsdommer måtte avgjøres av kongen i København. Randi, som altså drepte moren sin 14 år gammel, er antakelig den yngste som har blitt henrettet i Norge. Sunne forklarer at i dag er den kriminelle lavalder i Norge 15 år. Slike korte faktaopplysninger gir stoffet en faglig tyngde, og de sier noe interessant om den historiske utviklingen de siste fire hundre årene.

Kristine Smith

Kristine Smith

De fire siste forbryterportrettene skiller seg ut. Sakene er mer moderne, og ingen av kvinnene blir dømt til døden. Sakene er også mer kompliserte, og noen av dem er vanskeligere å forstå. Sunnes knappe stil står i veien for forståelsen. Orderud-saken er antakelig for kompleks og mangfoldig for å passe inn i et kort format. Nyansene og flere sentrale bevis er utelatt. Det siste portrettet er det svakeste, og det skyldes ikke forbryteren. Marie Madeleine Larsen har svindlet og lurt utrolig mange mennesker. Da hun holdt på som verst, gikk hun fra den ene svindelen til den andre, og spredde uro, nag og uhygge. Den ene episoden som Sunne forteller om, klarer ikke å sirkle inn denne notoriske svindleren. Sunne avslutter med å fortelle at hun i dag er en fri kvinne på 63 år. Det er virkelig en åpen slutt.

 



Skrevet av:

Kommentarer