Lihkku beivviin!

Hvorfor feirer samene nasjonaldagen sin den 6. februar? Det gir Samenes nasjonaldag et klart og tydelig svar på. Datoen markerer dagen samekvinnen Elsa Laula Renberg endelig fikk i stand samenes første landsmøte i 1917, som gikk av stabelen i Trondheim. Boken er en blanding av fakta og fiksjon, og leker muntert med det amerikanske begrepet «founding father», kjent fra historietimene, og som fremfor alt forbindes med amerikanske presidenter.

Statuer er det fremste symbolet på en typisk «founding father», altså grunnlegger, og en skulptur av is og snø blir gitt samme assosiative og symbolske betydning i Samenes nasjonaldag. Leken med referanser morer en voksenleser som undertegnede, hvorvidt barn fanger opp disse mer subtile referansene er jeg mer usikker på. 

Den fiktive historien utspiller seg i løpet av en dag, og handler om vennene Ole og Hannah. Vi møter dem etter skoletid 6. februar, og følger dem videre på fest med slekt og familie. Ole og bestemoren, eller ahkku (enkelte ord står både på norsk og samisk) har forberedt en overraskelse til kveldens fest. Spenning er dermed knyttet til hva slags hemmelighet som til slutt vil bli avslørt.

For lite informasjon

Tidvis fremstår dramaturgien, altså spenningsoppbygningen, som noe haltende, som at Ole tilfeldigvis lager en skulptur av snø som ligner en kvinneskikkelse, og deretter kommer med følgende tankereferat: 

Noen roper at festen begynner, og Hannah og Oline springer inn. Men Ole kikker på snødamen. Er det noe kjent? Så ser han det: De har laget en statue! Av henne!

Ved første gangs gjennomlesning satt jeg som et spørsmålstegn. Hvem er hun? Det er nemlig ingen hint på forhånd om at en kvinneskikkelse vil bli sentral senere i fortellingen. Å finne den rette balansen mellom å holde tilbake informasjon for spenningens skyld, og å si nok for at leseren skal kunne henge med, er alltid vanskelig. Boken kunne gjerne vært mer spandabel med frempek som bandt elementene bedre sammen. Noe av det samme problemet, altså mangelen på informasjon, gjelder bruken av et ord som «auditorium». Det burde vært forklart bedre for små og store lesere uten universitetsutdannelse. 

Selve plotet er knyttet til et nøkkelknippe som forsvinner og dukker opp på overraskende vis. Tekstens klimaks (eventuelt antiklimaks, det kommer an på leserens forventningshorisont) er når den hemmelige overraskelsen til slutt blir avslørt. 

Boken baker faktastoff inn i en fiksjonsramme, og metoden kan kanskje sammenlignes med å lure barn til å spise grønnsaker ved å maskere gulrøtter og brokkoli som sukkertøy og sjokolade. Samenes nasjonaldager er ikke kunst for kunstens egen skyld for å si det sånn, men en hybridbok med et tydelig pedagogisk formål. De som ønsker å vite mer om Elsa Laula Renberg og samefolkets historie, finner en oversikt over sentrale hendelser og årstall på slutten av boken.

Vellykket bruk av tegnefilmformat

Jeg tror boken kan treffe mange lesere. Også grunnet de fargesterke, tosiders illustrasjonene til Kine Kjær. Kjær har åpenbart latt seg inspirere av tegnefilm og tegneserier. Det tegnefilmaktige viser seg i illustrasjonene, som minner om scenebilder. Det er rom og areal som dekker to helsider, og størrelsen på illustrasjonene skaper titteskapsfølelsen vi kjenner fra tegnefilmer og teater.

Det tegnefilmaktige forsterkes av at mennesker i billedflaten gjør noe hele tiden, slik at tekst, illustrasjon og handlingsforløp henger sammen på dynamisk vis. Teksten er i stor grad lagt i snakkebobler, et visuelt element med appell til generasjoner hvor bilde står sterkere enn tekst.  

Kjærs bruk av farger er gjennomført «lojal» til et særpreg ved den samiske kultur, nemlig iøynefallende bruk av sterke kontrastfarger. For eksempel er ingen bakgrunner hvite, men enten skinnende gule, knallrøde, skarpt blå, eller mer avdempet grønn. Fargene finner vi igjen i det samiske flagget, og i de tradisjonelle festdraktene karakterene bærer i boken.

Litt malurt i begeret har en bokanmelder alltids på lur, og når det gjelder illustrasjonene er ansiktene til karakterene bemerkelsesverdig like. De har store, dukkeaktige øyne, og store, hvite tenner i smilende munner. Alle, liten som stor, mann som kvinne, ligner den samme reklamefiguren, bare med små variasjoner. 

Dette prototypiske ansiktet gir boken et «billig» preg, og leder tankene hen mot figurer i masseproduserte Disney-filmer. Da kan man innvende mot min innvending at det er ett av flere grep for å maskere grønnsaker som sukkertøy og sjokolade, i pedagogikkens navn.