Lillebror ser deg

Jeg husker spionasje som en harmløs lek vi bedrev i barne- og ungdomstiden. Vi snek oss rundt etter mørkets frembrudd, huket oss ned bak busker og kikket inn opplyste vinduer. Noen ganger ble vi oppdaget og jaget bort, en sjelden gang invitert inn. Det kunne være drevet av kjedsomhet, nysgjerrighet, spenningsjakt, av og til mer nedrige drifter som kikkelyst, voyeurisme, men tross alt var det en ganske uskyldig affære. Vi monterte aldri avlyttingsutstyr og bevegelsessensitive kameraer, brøt oss aldri inn for å tappe PC-er for sensitive data. Mye har forandret seg. I Tom Kristensens World of Spycraft – Mientologene avslører Eric (16) og Live (14) en kvasireligiøs sekt ved hjelp av avansert overvåkning, og jeg blir nesten like skremt av de høyteknologisk utkrøpne snushanene som av de manipulative sektlederne.

Mientologer

Eric og Live er et umake par. Hun er en foreldreløs gother bosatt hos en fosterfamilie i leilighet på Grønland, han bor hos sin skilte far i et digert hus på Ullern. Helt siden de møtte hverandre på en bursdagsfest, har de vært bestevenner. Motsetningene tiltrekker. En romanse ligger i luften, men den får aldri noen avklaring. De har viktigere ting å gjøre.

Live forteller Eric om et gammelt, avsides hus hun har observert i Maridalen. Huset frekventeres av sløve ungdommer og en fyr som ligner den kjente skuespilleren Thomas Kruse. Fra sammenkomstene strømmer det underlige stønnelyder. Live foreslår at de sjekker det ut. Erics far, Henry, eier den suksessrike spionutstyrskjeden World of Spycraft, som han røkter med altoppslukende lidenskap. I Henrys velassorterte ”lekerom” finner Eric og Live alle slags dingser egnet for å underlegge huset nøyere undersøkelse. Spionasjen motiveres av nysgjerrighet og utsikten til å filme en mulig orgie som muligens involverer en kjendis, kanskje laste videoen opp på YouTube eller selge bilder til Se og Hør. Edle motiver oppstår først når de begynner å ane hva som foregår.

Huset benyttes av Mientologi-kirken, som utnytter sårbare ungdommer ved å love frihet og lykke gjennom et trinnvis behandlingsprogram mot høye pengesummer. Hos Kristensen heter Scientologene Mientologer, Tom Cruise heter Thomas Kruse, og L. Ron Hubbard heter Enron Sluggar. Metodene er de samme: psykologisk nedbrytning, hjernevask, løfte om redning. Når Live og Eric oppsøker en av ungdommene for å få svar, begynner nettet å stramme seg rundt dem. Mientologenes selvbeskyttende mekanismer settes i sving; Live kidnappes og rekrutteres mens Eric forfølges og trakasseres. Til syvende og sist er Mientologene likevel sjanseløse. Som et enmanns-overvåkningsorgan fiser Eric rundt på moped med løpende iPhone-adgang til sinnrikt installerte lydopptakere, kameraer og PC-spyware. På egen hånd skaffer han til veie materiale for å felle sekten.

Stresset slutt

Kriminalromanen har et fint spenningsdriv med korte kapitler og cliffhangere. Kristensen kan sitt håndverk, og særlig passasjene om sniking rundt og i huset setter nervene i spenn. Etter en dyktig utført oppbygning blir slutten en anelse oppjaget. Den virker simpelthen stresset, som om det haster med å runde det hele av. Dette inntrykket forsterkes av at det begås en påfallende feil, en brist i historiens interne logikk: Eric blir fjetret av å se Thomas Kruse i levende live for første gang, men det skjer etter at han har sett ham i levende live ved en rekrutteringsstand på Egertorget. Når alt kommer til alt, er feilen en bagatell. Når alt kommer enda mer til alt, bør slike feil ikke forekomme.

Som antydet i innledningen, vil jeg dessuten vektlegge en side ved plotet som Kristensen lar passere altfor greit. I World of Spycraft blir målet som helliger midlene hektet på underveis. En opprinnelig plan om å filme (og selge og publisere) noe pikant eller skandaløst, utvikler seg etter hvert til en heltedåd. Historiens helter er tydelig avgrenset fra dens skurker, samtidig sitter jeg igjen med en betenkt mine. Som om utfallet ikke er helt i balanse. Krimromanen ender med å forsvare invaderende selvtekt når noe virker ”snålt” og ”spæisa”, for øvrig ikke uvanlig innenfor sjangeren. Men high tech-metodene gjør meg rett og slett litt bekymret. For så vidt tjener det som en anerkjennelse av fremstillingens realisme. Når unge utrustes med teknologi til å drive finkalibrert overvåkning, har den en gang harmløse spionasjeleken trådt over en vesentlig terskel. Det er ikke bare Storebror som ser deg.