Mitt barnebokminne - av Bjørn Arild Ersland, forfatter
Emil fra Lønneberget
Astrid Lindgren

Tegninger av Bjørn Berg
Oversatt av Jo Tenfjord
124 sider
Oslo 1964

Lindgren, Astrid: Emil fra Lønneberget

Da jeg var liten var min far nokså bekymret for meg.

Jeg leste bare båtblader.
Bøker og andre blader, gadd jeg aldri å åpne.
Læreren min var lite overbevist om mine leseferdigheter.
Etter hver eneste foreldresamtale, kom mine foreldre hjem og snakket alvorlig om rettskriving og doble konsonanter.
De mente jeg måtte lese mer og at jeg muligens burde få timer hos frøken Hole.
Jeg grøsset ved tanken på frøken Hole.
Hun spesiallærer og et alvorlig steg på vei mot eksternatskolen, der hvor de merkelige folkene gikk.

Jeg forstod at problemet var alvorlig, men jeg gjorde ingenting med det.
Min far så tydeligvis enda mørkere på problemet enn hva jeg gjorde.
Etter et slikt foreldremøte var han kommet fram til en løsning.
Jeg var på vei mot badet da han sendte et blikk mot min mor.
Så kikket han på meg og sa:
”Bjørn Arild, hvis du har lyst til å begynne å lese, så skal du få tjene noen kroner på det.”
Jeg så at han var litt stolt over den gode ideen sin, og spesielt over hvor mye han ville betale.
”Hva sier du til fem kroner for hvert Donald du leser, og femti kroner for hver bok?”
Det var mye penger.
Jeg tenkte på den store kista med Donald vi hadde i kjelleren.
Med de bladene kunne jeg sikkert tusen kroner på ei uke.

Til vanlig hadde jeg fem kroner i ukepenger.
For de ukepengene måtte jeg tørke etter oppvasken annenhver uke og koke poteter annenhver dag.
Nå kunne jeg tjene fem kroner bare ved å sitte stille i en stol.
”Det høres bra ut,” svarte jeg. ”Fem kroner for et Donald er helt flott. Jeg begynner i morgen.”

Dagen etter leste jeg faktisk et Donald.
Men så gikk ukene.
Etter et par måneder fikk jeg utbetalt 15 kroner.
Femtilappene jeg skulle tjene på bøker så jeg ikke noe til.

Et par år senere var vi kommet til slutten av 1970-tallet og en kveld var jeg på vei ned mot en kompis i nabohuset.
Vi hadde ikke tv på denne tiden.
Min bror og jeg pleide å se barne-tv hos naboguttene.
Dette var like etter nyttår.
Snøen var kram og deilig.
Vi hadde hatt snøballkrig i hagen.
Like før våre mødre ropte oss inn til middag, hadde vi avtalt med Rune om å se barne-tv hos ham.
Nå hadde jeg somlet så mye at tv-en var allerede begynt.
Min bror var løpt i forveien.
Derfor trødde jeg i treskoene og kom i full fart etter ham.
Jeg la ikke merke til at mildværet hadde gjort trappene speilblanke.
Treskoene forsvant til værs, mens jeg gikk med bakhodet i trappetrinnet.

Snart var det fullt kaos på alle kanter.
Trærne begynte å rotere, og min far ropte at jeg ikke måtte sovne.
Så bar han meg inn i garasjen og la meg i baksetet på Taunusen.
Han kjørte som villmann til sykehuset.
Legen mente jeg måtte bli værende igjen der.
De måtte se det litt an.

Jeg lå på sykehuset en hel uke.
Jeg fikk ikke lov til å gjøre noen ting.
Mamma sa at jeg ikke fikk se på tv.
”Nå må hjernen hans ha ro,” sa legen ”Han må heller ikke lese.”
”Ikke noe problem,” sa min far.
Likevel var det noen som kom med et månedhefte med Donald og et spesialnummer med Langbein.
De bladene fikk min bror lese.
Jeg fikk druer og sjokolade.
En dag kom mamma med ei bok.

”Emil i Lønneberget”, stod det på framsiden.
Boka var magisk.
Han Emilfyren var enormt tøff.
Mens jeg lå og kikket i taket, leste de hele boka for meg.
Den spikkingen og de trefigurene var fantastiske.
Etter at jeg var kommet hjem var det fortsatt forbud mot lesing.
Jeg drev med litt spikking i kjelleren.
Helt på tampen av leseforbudstiden fikk jeg en bok til.
Det var ”Emil i Lønneberget gir seg ikke”.

Selv om jeg måtte spare på hjernen, fikk jeg tigget meg til å lese hele boka.
Etterpå vekket jeg den gamle avtalen til live igjen.
Slik tjent jeg femti kroner.
Uten at det egentlig var meningen.



Kommentarer