Lindgren, Astrid: Jo visst kan Lotta nesten allting!

Du och jag, Lotta!

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, manusredaktør ved Henrik Ibsens skrifter og redaktør for www.barnebok.no

I barndommen var det Astrids Lotta og jeg. Vi visste hvordan det var å være lillesøster. Hvordan det var å måtte forholde seg til en storesøster og en storebror som alltid (trodde de) kunne eller visste bedre enn deg, og som visste å fortelle deg det. Som irettesatte. Som kommanderte. Eller hakket på deg. Men Lotta ga meg trass. Trass som kunne vinne over usikkerheten. Ja, Lotta var god å ha. Lottas triumf ble min, og jeg elsket å lese om henne om og om igjen. Eller se på tegningene! Ilon Wiklands herlige tegninger vekker sentimentale følelser og minner i meg. De skjeve husene. Barnas spaghettihår. Tornebusken. Epleblomstene. Hoppetauet. Bamsen. Fru Bergs store, svarte sykkel og vågale Lotta. Pappa som kommer nedover Bråkmakergata med Lottas nye, røde sykkel. Armbåndet med røde og blå og grønne steiner som Lotta får av fru Berg! Og Lotta som flytter til fru Berg. Det var da jeg fikk lyst til å flytte ut i lekestua. Jeg husker hvordan jeg syntes jeg kunne kjenne duften av nybakte boller. Å, som jeg hadde lyst til å stikke fingeren i mammas boller, slik som Lotta. Men det ble aldri som når Lotta gjorde det. Det ble ikke sånn fin, myk fordypning som nærmest bare spratt opp igjen. Det var bedre å lese om det, å forestille seg hvordan det måtte føles, kjennes mot fingeren. Mykt. Varmt. Fuktig. Jeg husker Lotta på sikk-sakk-slalåm i hagen. Bamsen og julekaka som havnet i søpla. Og Lotta som klarte å fikse juletre til familien enda alle juletre var utsolgt. Hvilken triumf. Og som det juletreet duftet. Og pyntet med ekte epler! Ingenting var som det juletreet. Vågale, herlige, lille Lotta som klarer allting. Jeg frydet meg over hennes fryktløse atferd. Frydet meg over Lotta, og Astrid, som vekket min leseglede. Du och jag, Lotta!