Lindgren, Astrid: Lillebror og Karlson på taket

FY!

Selve genistreken med Lillebror og Karlson på taket er at det viser seg at Karlson faktisk eksisterer. Jeg husker at jeg diskuterte Karlsons eventuelle eksistens med min mor – hun med et lett synlig overbærende smil – og jeg kom ingen vei med henne. Hun sto knallhardt på den rådende oppfatning: Karlson er et eksempel på en sånn fantasivenn som mange barn har, særlig barn som er litt ensomme sånn som Lillebror er.

Men det var jeg som hadde rett. Eneste kilde som gjelder når det dreier seg om Karlsons være eller ikke være, er boka selv, og her levnes det ingen tvil: Da alle tror at Karlson ikke skal dukke opp i det avgjørende øyeblikk, i Lillebrors bursdag, kommer han. Og det stopper ikke der, Astrid Lindgren visste nemlig godt at dette ikke var tilstrekkelig, for i bursdagsselskapet var det bare barn, og alle i nittenfemti-åra visste at barn kan man ikke stole på.

Så selv om det altså var snakk om en haug med vitner på at Karlson fløy inn vinduet og satte seg ved bordet, ville vitnene blitt avvist av en samlet jury og dommerstand, og derfor går barnas venn, Astrid, videre. Her måtte det mer troverdige vitner til.

Og når vi neglebitende har ventet en evighet på at Lillebrors foreldre skal komme inn i rommet der selskapet befinner seg, og vi begynner å bli helt sikre på at de enten ikke vil komme – eller at den sære, lett sårbare mannen med propell plutselig skal finne en grunn til å dure ut av vinduet igjen, så kommer de. Lillebrors foreldre står plutselig i døra, og de ser Karlson, med bløtkake rundt munnen og propell på ryggen.

Dette var en sensasjon i datidens barnelitteratur, og det virket akkurat like provoserende som den rampete og ufordragelige (et godt femtiåra-ord) Pippi Langstrømpe gjorde. Barna fikk rett! Og hva skulle da mor si, der hun satt med et fårete smil og leste for de søte små? For ikke å snakke om far! Små menn med propell eksisterte ikke, det visste alle, og å si noe annet var nærmest som å si at man kunne helbrede kolikk over telefon.

De fleste vil si at Karlson har et særdeles merkelig ytre, og her ligger også et poeng: I den virkelige verden er det mange som konkurrerer med Karlson i det å se merkelig ut, og selv om man ikke er født med propell på ryggen, er det mange som er født med mye annet som ikke stemmer med normalen. Originaler er det dessuten flust av. Men Karlsons utseende plager ikke Lillebror. Som vanlig er for barn, viser Lillebror straks en total aksept, og etter litt innledende forbauselse forholder han seg til den lille mannen som til enhver annen kompis.

Og selv om propellmannen ikke kan sies å være som enhver annen kompis, er han svært lett gjenkjennelig. Personlig har jeg truffet mange Karlsoner, både som egne kamerater og som kamerater av mine barn. Og da snakker vi altså om dem det ofte var morsomst å være sammen med, men som det også var mest trøbbel med – om dem som kunne finne på både å lure deg og svikte deg, men som det også fulgte masse liv og røre med – om dem du kunne være rasende på, men som du sjelden klarte å kutte ut. Vi snakker altså om dem som ved sin livlighet, særegenhet og oppfinnsomhet fikk et slags tak på deg, på godt og vondt.

Og da er det en fryd å lese, og forstå at man likevel ikke var alene. For Karlson er så åpenbart frekk og løgnaktig når han lurer penger og sukkertøy fra Lillebror og ødelegger lekene hans at vi stadig kan sitte og rope: ”Fy! Den skjønte jeg!”.

Og rope gjør vi også når han alltid gir inntrykk av at han vet alt og kan alt – et ikke ukjent fenomen verken blant barn eller voksne, og Karlson skryter og bløffer mer enn noen hadde trodde var mulig. Som for eksempel når han framstiller seg som verdens beste tuppemaler, og det viser seg at han hjemme kun har et eneste bittelite, lusent maleri, der man med litt velvilje kan skimte en tuppe nede i det ene hjørnet.

Og da er man inne på humoren, som gjennomsyrer boka. Personlig får jeg alltid noen små favorittsteder i en bok når det gjelder humoren, og det dreier seg ofte om små, sære ting som noen kanskje ikke legger merke til engang. Her er min favoritt i Karlson på taket:

Lillebror flyr på ryggen til Karlson opp på taket (veldig farlig, sånt bør ikke barn lese). Et vindu står åpent i en takleilighet, og der ligger det en baby alene (så uansvarlig at mange sikkert hoppet over det kapittelet). De klatrer inn av vinduet, gir ungen mat og dikker litt med den (uansvarlig i retning det kriminelle). Lillebror lurer på hva babyen heter, og Karlson svarer straks: ”Gull-fia”. Lillebror lurer på hvordan Karlson vet det, og Karlson svarer med den største selvfølgelighet og uten å blunke: ”Alle babyer heter Gull-Fia”.