Lindgren, Astrid: Mio, min Mio

Moren vår leste for oss

Mio kom inn i livet vårt en vinterkveld på kjøkkenet, der mor satt og leste for søsteren min og meg. Han vevde seg inn i drømmene våre for aldri mer å bli borte.

Mio, den lille gutten som dro til sin far kongen, i Landet det Fjerne. Han som var en vanlig gutt og het Bosse, og bodde hos noen som ikke var foreldrene hans. Ikke var de glad i ham og ikke ville de ha ham heller. Heldigvis kom han til sin riktige far i Landet det Fjerne. Hans far kongen åpnet armene og bredte dem ut mot Mio. Mio, min Mio, sa hans far kongen. Det lød så vakkert. Hans far kongen. Astrid Lindgren traff hjertene våre. Gjennom denne eventyrfortellerens overbevisende stemme, ringlet sølvpoplene på kjøkkenet og vi hørte gullhøvene til Miramis tordne over Morgenlysets bro. Men hvordan kunne hans far kongen la Mio gjøre noe så forferdelig som å kjempe mot ridder Cato? Selv om det var bestemt i tusener og tusener av år. Også bare med Jum- Jum ved sin side, han var jo like liten, et barn bare, sånn som søsteren min og meg. Jum- Jum sier det selv: Hvis bare ikke natten hadde vært så mørk og vi ikke vært så små og alene. Vi søstre ved kjøkkenbordet orket nesten ikke følge med. Likevel ble vi sugd inn i den mørke verdenen der Mio og Jum-Jum barbeinte og med korte kapper, klatret opp den bratte fjellveggen mot ridder Catos borg. Inn i det farlige fjellet og opp vindeltrappen. Så blir Jum-Jum borte. Mio griper fortvilet etter Jum-Jums hånd og får gudskjelov tak i den. Men det var ingen hånd. Det var en klo av jern, leste mor. Den lammende redselen som fylte kjøkkenet. Vi skrek. Og der stoppet kapittelet. Det var regelen, sa mor. Ett kapittel hver kveld. Vi tryglet. Hjertene våre hadde stoppet et sekund. Vi kunne ikke holde det ut. Vi måtte vite hva som hadde skjedd. Måtte. Og det måtte mor også, heldigvis. Hun satt en stund og så på oss, ristet sakte på hodet som om hun ikke hadde tenkt å lese. Vi så henne lukke boken. Vi skrek igjen, som om vi også hang sprellende i en mørk, vindeltrapp og langsomt ble trukket oppover av en klo av jern. Så hun åpnet boken. Vi kunne krype inn i den igjen. Hun leste alt sammen. Så ikke på klokken en eneste gang. Vi satt tett inntil henne og sugde til oss hvert eneste ord.

Mio, min Mio har aldri mistet magien. Som lærer bruker jeg alltid denne boken til høytlesning. Hver gang Mio engstelig strekker ut sin hånd for å finne hånden til Jum-Jum, og jeg hvisker: «Men det var ingen hånd. Det var en klo av jern,» så blir det en uhyggelig stillhet i klasserommet også. Jeg kjenner alltid hårene i nakken reise seg og gåsehud nuppe på armene. Hjertet mitt hopper over et slag. Så sier jeg som moren min gjorde, at det er slutten på kapittelet. Ansiktene deres, de vantro ansiktene til alle barna som ikke vil slippe, ikke kan slippe. Min salige visshet om at jeg også skal fortsette å lese, akkurat som moren min.

For jeg kan heller aldri slippe denne lille, tapre ridderen fra Landet i det fjerne.